Lav tillit, ikke desinformasjon, er hovedutfordringen i vindkraftdebatten

– På hvilken måte?

– Motstandere blir ofte fremstilt som primært opptatt av egeninteresse og utsikt. Det kommer til uttrykk gjennom merkelapper som «NIMBY», «not in my backyard», og «BANANA», «build absolutely nothing anywhere near anyone».

Slike begreper skaper inntrykk av at motstanden først og fremst handler om snever egeninteresse, påpeker han.

– Problemet er at de ikke øker forståelsen av hva som faktisk står på spill. De reduserer komplekse konflikter til noe langt enklere enn de er, sier han og legger til:

– I realiteten handler mye av motstanden om bredere spørsmål knyttet til natur, rettigheter, fordeling og hvilken samfunnsutvikling man ønsker.

Et metningspunkt

Etter mange år med rask utbygging og økende konflikter, mener han debatten har kjørt seg fast.

– For 15–20 år siden var det lite fokus på lokal medbestemmelse og tidlig involvering. Utbyggingen gikk raskt, og konfliktene kom i etterkant.

Forsøkene på å forbedre prosessene har ikke vært nok.

– I dag fremstår debatten som ganske fastlåst. Begrepet sosialt metningspunkt, slik det blant annet er utviklet i Nils Oskar Tronruds forskning, peker på hvordan konflikter ikke bare oppstår i enkeltprosjekter, men akkumuleres over tid og på tvers av saker, slik at motstanden til slutt setter en reell grense for videre utbygging.

Dette er ikke noe man kan «prosess-designe» seg ut av, sier professoren.

– Når uenighetene handler om retning for samfunnsutviklingen, må de håndteres politisk.

Kritikk av begge sider

Sist uke lanserte bransjeorganisasjonen WindEurope en kartlegging som pekte på Motvind Norge som en sentral spreder av desinformasjon. Motvind har avvist at de driver med desinformasjon og sier de deltar i en legitim samfunnsdebatt om naturutbygging og lokaldemokrati.

– Det er ikke overraskende at WindEurope gjør det. De representerer en bransje med klare interesser i økt utbygging. Da blir motstand lett tolket som et informasjonsproblem.

Han mener likevel at mye av det som står i rapporten kan være viktig og riktig, og at man ikke bare kan avfeie kritikken mot vindkraftmotsand.

– Det finnes overdrivelser og feil på den siden av debatten. Det er det viktig å være tydelig på. Samtidig må vi skille mellom det som faktisk er feilinformasjon, og det som er legitim politisk uenighet.

– Hvis man slår alt sammen og omtaler det som desinformasjon, risikerer man å delegitimere reelle bekymringer. Det gjør ikke debatten bedre.

Her har også motstandssiden et stort ansvar, mener Skjølsvold.

– Noe av det man ser, er at komplekse spørsmål reduseres til enkle fortellinger. For eksempel at Norge ikke trenger mer kraft, eller at vindkraft primært er drevet av skjulte interesser. En del av dette grenser mot konspirasjonsfortellinger.

– Det gjør det vanskeligere å diskutere de reelle avveiningene vi står i. Et viktig bidrag fra motstandssiden vil være å tydeliggjøre hva som er verdibaserte innvendinger, og hva som er påstander om faktiske forhold.

Kompromiss som vei videre

Nylig har Miljøpartiet De Grønne (MDG) foreslått en ny tilnærming til vindkraft på land. Skjølsvold mener det interessante med slike forslag ikke nødvendigvis er detaljene, men hva de peker mot.

– Det som er interessant, er at det åpner for en diskusjon om kompromiss. Det snakker vi for lite om i denne debatten.

Han peker på at posisjonene i dag ofte er absolutte.

– Enten skal det bygges mye og raskt, eller så skal det i praksis ikke bygges i det hele tatt. Da blir konfliktene harde og lite produktive.

– Hvis man faktisk skal komme videre, må alle parter gi noe. Det innebærer at ingen får fullt gjennomslag, og at ingen blir helt fornøyde.

Det gjelder begge sider.

– For utbyggere kan det bety strengere krav til naturhensyn, lokal forankring og fordeling av gevinster, samt at man noen ganger velger prosjekter med noe mindre lønnsomhet. For motstandssiden kan det bety å akseptere at noe utbygging vil skje, også på land.

– Den typen kompromisser er politisk krevende. De mobiliserer ikke like sterkt som tydelige ja- eller nei-posisjoner. Men historisk er det slik store utbyggingskonflikter faktisk har blitt håndtert.

– Jeg tror ikke slike forslag i seg selv løser konfliktene. Men de kan bidra til å gjøre dem mer håndterbare, fordi de åpner for prioritering og forhandling, i stedet for fastlåste fronter.

Natur, vei og behovet for helhet

Et av de mest sentrale argumentene i vindkraftdebatten er hensynet til natur. Samtidig er det færre nasjonale protester mot andre typer naturinngrep, som veiutbygging.

– Vi har hatt betydelig motstand mot veiutbygging også, men den tar ofte andre former og får mindre nasjonal oppmerksomhet.

Han peker på at ulike inngrep oppfattes forskjellig.

– Veiutbygging er tett koblet til etablerte samfunnsfunksjoner som transport og bosetting. Da fremstår inngrepene lettere som nødvendige, selv om de også har store naturkonsekvenser.

Samtidig mener han debatten i for stor grad er fragmentert.

– Vi behandler naturinngrep stykkevis og delt. Vindkraft for seg, vei for seg, hyttebygging for seg.

Ikke en teknisk løsning

– Jeg tror vi hadde hatt en bedre debatt dersom vi i større grad så disse inngrepene i sammenheng. Da blir man også tvunget til å gjøre tydeligere politiske prioriteringer: Hva slags natur vil vi bevare, og hva er vi villige til å bygge ned?

En slik tilnærming kan gjøre konfliktene mer håndterbare, mener han.

– Det betyr ikke at uenigheten forsvinner. Men det blir tydeligere hva som faktisk står på spill, og hvilke valg som tas.

Skjølsvold mener problemet ikke kan løses med bedre informasjon alene.

– Det handler om tillit, prioriteringer og hvilken retning samfunnet skal ta. Og da må vi også akseptere at ingen kommer til å få det akkurat slik de vil.