Rakner enigheten om klimasamarbeid med EU?
Hva slags klimaavtale kan Norge og EU enes om – og hvor bredt blir flertallet i Stortinget?
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Denne teksten er basert på et policy-notat skrevet av Anne Therese Gullberg og Stine Aakre som Cicero har gitt ut denne uken.
I 2015 foreslo Høyre- og Frp-regjeringen å kutte Norges klimagassutslipp frem til 2030 med 40 prosent sammenlignet med 1990-nivå. Målet skulle nås gjennom et bredere samarbeid med EU enn tidligere. Norge hadde vært en del av EUs kvotesystem siden 2008. Nå gikk Stortinget inn for et samarbeid med EU også utenfor kvotesystemet.
Det brede flertallet i Stortinget viser at dette var et svært vellykket politisk grep. Den tradisjonelle debatten om utslippskutt «hjemme versus ute» hadde delt de norske partiene i to leire, med SV, Senterpartiet, Venstre og KrF på «hjemme»-laget som ønsket utslippskutt nasjonalt, og Arbeiderpartiet, Høyre og Frp på «ute»-laget som ønsket utslippskutt internasjonalt. Nå var det bare SV igjen på «hjemme»-laget. De andre partiene samlet seg om en bilateral klimaavtale med EU.
Der miljøbevegelsen tidligere i samlet flokk hadde kritisert politikerne for å snike seg unna nasjonale forpliktelser, var nå miljøbevegelsen splittet. Bellona var full av lovord for regjeringens tilslutning til EUs klimapolitikk.
Utenfor eller innenfor EØS-avtalen?
Da Stortinget gikk inn for norsk klimasamarbeid med EU, var det en klar betingelse at dette skulle være et samarbeid utenfor EØS-avtalen gjennom en bilateral avtale, blant annet for å sikre at norsk landbruk fremdeles ble holdt utenfor EØS-avtalen.
Men sommeren 2016 sa EU nei til denne løsningen. EU-kommisjonen mente isteden at klimaregelverket også for ikke-kvotepliktig sektor bør innlemmes i EØS-avtalen på vanlig måte. Det betyr å ta den såkalte «innsatsfordelingsforordningen» og «styringssystemforordningen» inn i EØS-avtalen. Den første forordningen fordeler utslippskutt mellom EU-landene, den andre skal sørge for at medlemslandene, og eventuelt Norge, faktisk følger opp klima- og energimålene.
Som alternativ til full innlemmelse i EØS-avtalen lanserte Norge en kompromissløsning, en såkalt «protokoll 31»-løsning: Et løsere klimasamarbeid under EØS, men utenfor de fire friheter.
EU-kommisjonen sa seg villig til å diskutere det norske kompromissforslaget, men det gjenstår fremdeles å se om EU vil akseptere et slikt kompromiss. Svaret er ikke gitt.