Det er et viktig spørsmål for klodens klima hvordan oljeland og oljeselskaper forholder seg i de nærmeste årene.

Satser de på å holde liv i en døende hest så lenge det går, eller setter de virkelig kreftene inn på å bidra til gjennomføringen av den storstilte avkarboniseringen verden trenger?

Observasjoner gjennom ONS-konferansens første dag tilsier dessverre at valget peker mot alternativ én – å holde fast i hydrokarbonene og fortellingen om at de vil være en nødvendighet også de neste 50–100 årene, minst. Det fremstår kanskje som tryggest slik, men det er en atferd som bærer preg av fortielse og fornektelse av tunge endringsprosesser som vil prege oljesektoren i tiden fremover.

Saken er nemlig at oljeindustrien – og de dominerende politiske kreftene i oljelandet Norge – ikke vil ta inn over seg at evig vekst i forbruket av fossil energi ikke rimer med klimamålene fra Paris. (Alle selskaper og oljeland mener at det er plass til deres olje og gass.) Med 24. konsesjonsrunde vil Erna Solberg og Tord Lien tildele nytt leteareal hvor det først kan produseres olje og gass godt utpå trettitallet. Slik kan «aktiviteten holdes oppe» – også i en tid hvor en klimapolitikk i takt med Paris-møtets krav vil bite for alvor.

Erna Solbergs standardsvar er at norsk oljesektor er en del av EUs kvotemarked og at den økonomiske risikoen knyttet til eventuell utbygging er selskapenes ansvar; de må stå for de kommersielle vurderingene. Slik avpolitiserer hun statens risiko. Selskapene «leieborer» langt på vei på statens regning, slik skattesystemet er utformet. Og med henvisningen til EUs kvotemarked viker hun unna den høyst reelle trusselen som ligger i at en storsatsing i Barentshavet ender som et gigantisk tapsprosjekt. Dette handler ikke om utslipp i produksjonen, men om at gassen og oljen kan bli for dyr i et fallende marked.

Både Shells toppsjef Ben van Beurden og Statoils Eldar Sætre snakker med innlevelse om klimautfordringen, men viser samtidig tro på at olje og gass skal forbli store industrier på linje med i dag. Hva slags diskusjoner som pågår internt i Shell og Statoils styrerom vet vi ikke, men utad er tryggheten tilsynelatende stor.

Denne holdningen underbygges av forventninger om vekst i etterspørselen og dermed økte priser, etter hvert som ressursene blir vanskeligere tilgjengelig. Slik har det vært historisk, og slik vil det angivelig fortsette å være. Daniel Yergin, etterspurt synser og forfatter av bestselgende bøker om oljeindustrien, viste til «beroligende» analyser fra hans firma IHS som tilsier at oljeetterspørselen vil øke de neste to tiårene, og dermed stille krav om økte investeringer i olje- og gassutvinning for å fylle gapet.