Stortinget har vedtatt at norske selskaper skal inkludere omfattende rapportering på bærekraft i sine kommende årsrapporter. Dette skjer ved å innføre EUs direktiv om bærekraftsrapportering (Corporate Sustainability Reporting Directive – CSRD) og rapporteringspunktene i European Sustainability Reporting Standards (ESRS) som forskrifter til loven.

Med dette går norske virksomheter fra å forholde seg til fem punkter i regnskapslovens 3-3c, til å måtte forholde seg til 1178 datapunkter i EUs nye standard.

Motstandere av dette regelverket har beskrevet det som et rapporteringshelvete. At regelverket vil fjerne fokuset fra selskapets kjernevirksomhet og at det å tilfredsstille lovkravets minimum vil være både tid- og kostnadskrevende for de som er rammet av det.

Lovkravet vil endre definisjonen i regnskapsloven for hva som er et stort selskap og graderinger under dette. Lovkravet vil først gjelde for de største børsnoterte, og deretter for alle store foretak fra 2025. Ettersom lovkravet pålegger selskapene å rapportere både på eget selskap og verdikjeden sin, er det veldig få som ikke kommer til å bli berørt av dette.

Ikke bare for rapporteringens skyld

Det er ikke et krav at selskaper skal rapportere på alle datapunktene. For å vite hva som skal rapporteres, må det gjennomføres en dobbel vesentlighetsanalyse. Dette innebærer å vurdere hvilke bærekrafttemaer hvor selskapet har vesentlig påvirkning på sine omgivelser, og hvordan omgivelsene kan påvirke selskapet finansielt.

Ved å legge en slik vurdering til grunn betyr det at selskapet skal rapportere på temaer som er vesentlige. Dermed blir det mer virkelighetsnært og mye nærmere knyttet til selskapets strategier og daglige virke. Rapporteringen blir dermed ikke bare for rapporteringens skyld, men for å vise hvordan selskapet styres og hvilke eksterne faktorer som kan påvirke selskapet.

Samtidig har rapportering om bærekraft gått fra å presentere solskinnshistorier til nå å skulle inneholde opplysninger om hvilke negative påvirkninger selskapet og dets verdikjede har på miljø, klima, samfunn og mennesker.

Et annet helvete

Innenfor hvert tema (miljø/klima, sosiale forhold og selskapsstyring) skal selskapene redegjøre for påvirkning, risiko, muligheter, i tillegg til hvilke policyer, tiltak og målsettinger de har satt seg.

• Les mer om rapportering på bærekraft.

Selv om det er en betydelig større byrde å måtte rapportere på alt dette, så er det god selskapsstyring å ha dette på plass for temaer som er vesentlige for virksomheten. Det er skrevet mange rapporter de siste årene om hvordan måten mange selskaper drives i dag, går ut over planetens tålegrenser.

For eksempel har de siste 11 månedene vært de varmeste som er målt noensinne, og FNs generalsekretær Antonio Guterres har sagt at vi er på vei mot et klima-helvete.

Ikke et alternativ

Dermed må vi velge mellom å ansvarliggjøre selskaper, eller om de skal kunne fortsette som før. Skal vi ha en levelig planet for nåværende og fremtidige generasjoner, er det ikke noe alternativ. Selskapene må rapportere på hvordan de påvirker sine omgivelser, hva de gjør for å redusere påvirkning og risiko, og hvordan deres strategier og forretningsmodeller fortsatt er lønnsomme i et lavutslippssamfunn.

De som har stor påvirkning, må dermed gjennom en betydelig omstilling, for å ikke komme til et punkt der relevans og lønnsomhet går i feil retning. Det vil være svært viktig for banker, forsikringsselskaper og investorer å prise selskaper og deres risiko riktig i møte med den endringen som kommer.

Den første generasjonen

Utfordringene knyttet til global temperaturøkning og tap av naturmangfold er mange. For å gå inn i historiebøkene som den første generasjonen som klarte å leve bærekraftig, må vi kunne være ærlige på hvor vi står og hva vi må gjøre for å redde vår måte å leve på.

En viktig del av dette vil være å stå i det kommende rapporteringshelvetet, og heller ta det på alvor, enn å måtte forholde oss til de endringene planeten trer nedover ørene på oss, hvis vi ikke gjør noe.