«Regelrevansjen» i EU tar stadig nye vendinger. Nå blander også Den europeiske sentralbanken seg inn i debatten om EUs forenklingspakke, eller «omnibus» om bærekraftsrapportering.  

I et brev til fem liberale og grønne parlamentsmedlemmer advarer Christine Lagarde mot konsekvensene av å svekke EUs rapporteringsdirektiv (CSRD) og aktsomhetsdirektivet (CS3D). 

Det er ikke hverdagskost at sentralbanksjefen sender brev til Europaparlamentet for å kritisere en pågående lovprosess.  

Men i et tre sider langt svar til EU-parlamentarikerne Bas Eickhout, Gerben-Jan Gerbrandy, Sirpa Pietikäinen, Jussi Saramo og Lara Wolters, gjør Lagarde det klart at hun ser alvorlige problemer med forslagene som skal forenkle rapporteringen.  

– Reduksjonen i hvilke selskaper som må rapportere vil begrense tilgjengeligheten av firmadata og dermed svekke Eurosystemets evne til å vurdere klimarelaterte finansielle risikoer, skriver hun. 

Eurosystemet er institusjonene som håndterer pengepolitikken i euroområdet, altså Den europeiske sentralbanken og de nasjonale sentralbankene i de 20 EU-landene som har innført euroen. 

Vil smøre seg med klimafaktor 

Bakgrunnen er Den europeiske sentralbankens arbeid med å integrere klimahensyn i pengepolitikken. Siden 2021 har banken bygget opp et nytt rammeverk som skal sikre at klimarisiko reflekteres i sikkerheten banker stiller når de låner penger i eurosystemet.  

I 2026 innfører sentralbanken en såkalt klimafaktor i sitt sikkerhetsrammeverk. Det betyr at obligasjoner fra selskaper med høy klimarisiko kan nedjusteres i verdi når de brukes som pant i lån fra sentralbanken. Jo mer detaljerte selskapsdata som finnes, desto mer presist kan denne faktoren kalibreres. 

Endringene må balansere byrder for selskapene med de samfunnsøkonomiske fordelene av bærekraftsrapportering"

Endringene må balansere byrder for selskapene med de samfunnsøkonomiske fordelene av bærekraftsrapportering"

Problemet er at datagrunnlaget nå står i fare for å bli svekket. Omnibus-forslaget innebærer en dramatisk innsnevring av EUs rammeverk for bærekraftsrapportering (CSRD).  

Kommisjonen foreslo i vinter å heve terskelen om krav om rapportering til 1000 ansatte. Rådet har gått enda lenger, og EPP-gruppen i parlamentet – sentrum/høyre-partiene – vil kun pålegge selskaper med over 3000 ansatte og 450 millioner euro i omsetning å rapportere. 

Ifølge forskere kan dette bety at så mange som 90 prosent av selskapene i enkelte medlemsland slipper unna rapporteringsplikten. For sentralbanken innebærer det store hull i datagrunnlaget – og dermed økt usikkerhet i pengepolitikken. 

Da Energi og Klima i juni omtalte «regelrevansjen», handlet det om hvordan et flertall i EU-systemet ønsket å rulle tilbake klima- og miljøregler de mener er for dyre og byråkratiske. 

Direktivet om bærekraftrapportering (CSRD) har lenge vært en hovedskive for kritikken. Motstanderne peker på at små og mellomstore bedrifter ikke har ressurser til å levere komplekse rapporter etter EUs standarder. Samtidig har næringslivet advart om at hyppige regelendringer gjør investeringsklimaet uforutsigbart. 

Lagarde anerkjenner behovet for balanse, men peker på at kutt i rapporteringsplikten får langt større konsekvenser enn det som fremgår av debatten. 

– Endringene må balansere byrder for selskapene med de samfunnsøkonomiske fordelene av bærekraftsrapportering, understreker hun.

Forenklinger rammer skjevt 

En ny studie ledet av den danske forskeren ved handelshøyskolen i København, Andreas Rasche, viser at kuttene rammer skjevt. Sektorer som eiendom og landbruk, som begge er helt sentrale i den grønne omstillingen, mister mesteparten av sine rapporteringspliktige selskaper.  

Mindre kritiske sektorer som helse- og sosialtjenester blir stående igjen med relativt flere rapporteringskrav. 

Også mellom medlemslandene er forskjellene store. Litauen og Romania kan miste nær 90 prosent av sine rapporteringspliktige selskaper. Tyskland og Slovakia vil «bare» se en reduksjon på rundt 60 prosent. 

Ifølge Rasche betyr dette at enkelte land vil stå med dårligere tilgang på grunnleggende bærekraftdata. Det gjør det vanskeligere å måle fremdrift mot målene i den grønne given. 

Gjelder Norge 

For Norge er dette heller ikke en fjern debatt. Som del av EØS må reglene om bærekraftrapportering innlemmes i norsk rett. En svekkelse i Brussel betyr derfor også færre rapporteringsplikter i Oslo. 

Dermed mister også norske banker, investorer og myndigheter tilgang på data som er nødvendig for å vurdere risiko og utforme politikk. For et finansmarked som allerede sliter med å prise klimarisiko, kan dette forsterke problemet. 

Lagardes brev argumenterer for at bærekraftrapportering ikke bare er «byråkrati», men en del av fundamentet for økonomisk stabilitet. 

Når sentralbanksjefen griper inn i lovprosessen, er det for å beskytte eurosystemets evne til å sikre prisstabilitet. 

Kampen om rammeverket for bærekraftrapportering handler ikke lenger bare om papirarbeid for bedrifter, men også om hvordan Europa kan håndtere de økonomiske konsekvensene av klimaendringene.