I Norge har vi lang tradisjon i å ta i bruk skattesystemet for å stimulere utviklingen av oljenæringen, slik USA nå gjør i klimaomstillingen. Frankrike har valgt å følge USAs eksempel, Tyskland vil gjøre det samme.

I Norge derimot har politikerne – med unntak av CO₂-avgiften – vist mindre vilje til å ta i bruk markedsbaserte incentiver for å få fart på de grønne investeringene.

Norge skal redusere klimagassutslippene med over 50 prosent innen 2030, ti ganger mer enn vi klarte i hele perioden etter 1990. Konsulentselskapet McKinsey anslår at de globale investeringene i realkapital må øke til 80 000 milliarder kroner per år om vi skal nå klimamålene, en dobling fra dagens nivå.

Men det offentlige verken kan eller bør påta seg oppgaven med å plukke vinnerne i lavkarbonøkonomien. Skal markedsøkonomien tas i bruk, må verktøykassen utvides med virkemidler som ikke er avhengige av offentlige søknadsprosesser og budsjetter.

Forskjellsbehandling av fossilt og grønt

Det norske skattesystemet behandler fossil og grønn verdiskaping ulikt:

I Norge hadde vi fra 2007 en ordning med leterefusjon, som oppmuntret til nyetablering. Den ga nye selskaper samme fordel som de etablerte, ved at de fikk utbetalt kontant et beløp tilsvarende skattefradraget de ellers ville fått samme år som kostnadene ble pådratt.

Ordningen er nå erstattet av en rett for oljeselskaper til å pantsette sitt fremførbare skattefradrag og hente pengene i banken. For virksomheter som investerer i alternativer til olje og gass, gir skattesystemet ingen slik risikoavlastning eller likviditetsstøtte. Er det rart Norge sliter med å få fart på klimaomstillingen, mens oljeinvesteringene er «all time high»?

Bidens skattegrep

President Joe Bidens Inflation Reduction Act (IRA) har mange fellestrekk med stimulansene i den norske oljebeskatningen, med motsatt fortegn. Loven øker den generelle overskuddsskatten med 1 prosent, og gir alle som investerer i energiomstillingen, en skattelettelse som tilsvarer hele 25–35 prosent av den totale investeringen. Skatteletten ved produksjon av hydrogen, drivstoff for luftfarten, solceller og spesielt batterier er over 50 prosent eller høyere.

• Les også: Bidens skattepakke gir boom i planlagte hydrogenprosjekter

I tillegg er skattelettene i IRA overførbare, det vil si at prosjektutviklere og grundere kan selge eller pantsette disse i bytte mot cash. IRA gir også investorer som ellers ikke betaler overskuddsskatt – kommuner, andelslag, stiftelser og liknende – en kontantstøtte fra skattemyndighetene tilsvarende hva de ville fått som skattefradrag om de var en bedrift.

Skatt har så langt ikke vært en del av EU-landenes verktøykasse, men etter at EU tidligere i år lettet på konkurransereglene har Frankrike annonsert at de vil innføre skattelette tilsvarende 25–40 prosent av totalinvesteringen for produksjonsbedrifter innen fornybar energi, hydrogen, batterier og varmepumper, blant annet. Tysklands økonomiminister Robert Habeck har varslet at også den tyske regjeringen jobber med en skattepakke for å stimulere den grønne omstillingen.

Løsninger for Norge

Også på norsk side er det behov for nytenkning.

• I 2022 ble overskuddsbeskatningen av oljeselskapene erstattet med såkalt kontantstrøms beskatning, det vil si full utgiftsføring på investeringstidspunktet. Men hvorfor bare kontintalsokkelen, og ikke hele fastlandsøkonomien?

Center for Global Tax Policy anslår at nåverdien av de skattemessige avskrivningene som er tillatt for de som investerer i kraftverk, maskiner, bygninger etc i Norge, kun dekker ca 60 prosent av den opprinnelige investeringen. Dette er betydelig lavere enn gjennomsnittet i Europa. Det er et særskilt problem i vår tid da er behov for en akselerert utskiftning av forurensende og mindre energieffektiv realkapital.

At kontantstrømbeskatning virker, er Estland et eksempel på. Siden de innførte skattereformen for 20 år siden, har landet scoret høyest i Europa når det gjelder vekst i investeringer, risikokapital, oppstartsvirksomhet og BNP.

• Mens USA og andre land utvider skattefordelene ved å investere i fornybar energi, går Norge den motsatte veien med grunnrenteskatt for både vann- og vindkraft, den siste riktignok utsatt. Grunnrenteskatt kan isolert sett ha mye for seg, men uten en kontantstrømskatt betyr grunnrenteskatt kan ha mye for seg, men uten en kontantstrømskatt betyr den nye skatten at det blir mindre attraktivt å bygge ny eller oppgradere fornybar kraft i Norge. Det kan virke som politikerne vedtok grunnrenteskatten «i en silo», uten tanke for at Norge nå har behov for sterkt økte investeringer i kraft fra vann, vind og sol.

• Norge trenger ikke å konkurrere med USA og store EU-land om å gi størst mulig subsidier til produksjon av f.eks. batterier og hydrogen. Derimot, for å få fart på det grønne skiftet, bør Norge etter mønster fra IRA innføre et generelt, men tidsavgrenset skattefradrag for bedriftenes klimarelaterte investeringer.

Energieffektivisering, fornybar energi, materialer og mineraler for solcelle- og batteriindustrien, karbongjenvinning og -lagring, alternativt drivstoff for skips- og luftfarten er eksempler på slike vekstsegmenter, og det finnes mange flere.

Skattefradraget bør som i USA være overførbart, slik at bedriftene kan selge eller pantsette kreditten i bytte mot cash. Også kommuner og ideelle virksomheter bør få del i den samme skattefordelen, gjennom en egen skatterefusjonsordning.

Dagens skatteregler ble laget i en tid da ingen hadde hørt om klimakrise. Riktig bruk av «skatteverktøykassen» kan gi nullutslippsøkonomien drahjelpen den sårt trenger.