Alle de store oljeselskapene sliter. De klarer ikke å levere fornuftig avkastning og svarer med å redusere investeringsnivået og betale mer i utbytte. De dyreste prosjektene legges bort. Fra klimaståsted er dette fornuftig og riktig. Karbonboblen blir litt mindre. Kapitalen går andre steder enn til oljesand og Arktis. Det er bra.

Hensikten med Statoils manøver er å blidgjøre markedet slik at aksjekursen stiger. Avkastningen de siste årene har vært tarvelig, slik finansmannen Endre Røsjø påpeker. Investeringene i oljesand og skifergass i Nord-Amerika gir svært lav lønnsomhet, ifølge Arctics oljeanalytiker Trond Omdal.

For staten betyr Statoils aksjekurs i det korte bildet ingenting. Det er selskapets langsiktige strategi som har betydning. Hvor står Statoil i 2020 og 2030?

Dette er en diskusjon som hører hjemme i det politiske rommet fordi staten er så stor eier i selskapet og fordi Statoil er så viktig som industriell motor i Norge. Forsterket klimapolitikk og forsert energiomstilling er en fundamental trussel som representerer stor risiko. Legger man til grunn at klimapolitikken lykkes, vil Statoils nåværende strategi være forfeilet.

Statoil investerer i tro på at oljeetterspørselen skal øke langt mer enn togradersmålet tåler. Signalene fra Helge Lund i forbindelse med kvartalspresentasjonen rokker ikke ved dette. Mange spørsmål kan reises.

Hva skjer hvis vi får «peak demand» etter olje omkring 2020, slik IEAs tograderscenario forutsetter? Hvordan skal oljeselskapene levere god avkastning i et fallende marked? Hva vil skje med prisene? Hvordan vil lønnsomheten påvirkes? Hvordan vil investorene reagere?

Statoil driver i praksis ingen «grønn hedging», satsingen på fornybar energi er marginal i det store bildet. Vil oljeselskapene ta en rolle i energiomstillingen? Vil de etter hvert velge å utvikle karbonfrie inntektsstrømmer for å kompensere for inntektsbortfall når den fossile virksomheten krymper?