Norgesprisen som Ap-regjeringen vil innføre og den «midlertidige» strømstønadsordningen vi har hatt fra 2021, har den samme ulempen: Subsidiering som fjerner insentivene til tilpasninger, energisparing og effektivisering.

Energiministeren sier at Norgesprisen ikke skal påvirke kraftmarkedet, men tilby folk «forutsigbare og stabile strømpriser.» Norgespris vil være en statlig finansieringsordning, en subsidiering av forbruk, da den er tilknyttet bruk av strøm.

Jeg foreslår her en enklere og bedre løsning: Stortinget bør heller fordele den statlige grunnrenta fra all kraftproduksjon i Norge likt til Norges befolkning – som en strømbonus. Verdiskapning fra norsk natur – til det norske folk.

Bedre alternativer – men med ulemper

Faren nå er at strømsubsidieordningene begynner å bli like omfattende og spesialtilpasset som skatteordningene på kraftproduksjon, men dét på en håndfull år til forskjell fra 100 års lovregulering av konsesjonskraft (1909) og -avgift (1911). Derfor har også kritikken mot støtteordningene vært høylytt, og mange langt bedre alternativer er foreslått.

Sist ut er Diderik Lund og Knut Einar Rosendahl med et solid og viktig bidrag nå i februar, publisert av Norsk klimastiftelse. Forslaget er å løsrive støtten fra strømbruk, basere den på felles eierskap til naturressurser, og gi den en dynamikk som følger pris. Utvilsomt et riktig skritt for at folk skal få ta del av verdiskapningen som skjer fra norsk natur.

Lund & Rosendahl gjennomgår flere av de foreslåtte løsningene, som strømprisutvalget også gjorde. Ulike ordningers fordeler og ulemper diskuteres utførlig.

Ulempen med deres modell er kompleksiteten, da den kobles til forbruk og prisområde:«Innenfor et prisområde krever forslaget vårt at det beregnes et gjennomsnittsforbruk per strømbruker.» Modellen opererer videre med «akseptabel pris», egenandel og snittbruk (for strømprisområde), og uansett modellering vil dette kreve en regelmessig rekalkulering.

Målet om å fordele verdiene likt på alle ville krevd en normalisering av strømprisene i de fem prisområdene, eller at Norge var ett prisområde. Ellers videreføres det faktum at folk i noen prisområder vil få mindre eller ingen andel av grunnrenta.

Områdepriser og eierskap

Grunnen til forslagenes bruk av prisområde er nok den frustrasjon og støy som strømprisene og forskjellene har skapt blant folk, i mediene og blant politikere.

Vi vet at staten, fylker og kommuner tjener på kraftproduksjon og -handel, men ingen makter å kommunisere tydelig at de tiltak som er bra for Norge, også er bra for folk: Mantra om å gjennomføre investeringene som øker verdiskapningen i Norge, som utbygging av stamnettet, får ikke gehør, aksept eller prioritet.

Det siste er poengtert av Riksrevisoren i rapport om strømnettet (side 34): «... når det ikke gjøres prioriteringer av samfunnsøkonomisk lønnsomhet for forbruk er det desto viktigere at det er tilstrekkelig kapasitet i strømnettet.»

Den oppdelte eierstrukturen og forankringen av verdiskapningen er et problem ved nyinvesteringer/oppgraderinger, men også feilkilden til koblingen mellom prisområde og kompensasjon!

En kan tenke seg ekstremvarianten der all verdiskapning fra kraftproduksjon (skatt, utbytte mm.) tilfalt staten, men folk rundt om i landet betalte ulik pris: Da hadde det vært rimelig å kompensere folk basert på hvor de bodde (spesielt når utveksling, vær og vind er årsaken til prisene).

Andre ytterkant er om enhver alltid produserte sin egen energi der de til enhver tid var; da hadde en hatt en perfekt sikring mellom produksjon og forbruk. Staten hadde ikke trengt å kompensere noen, noensinne.

Verdiskapningen av kraftproduksjon og -handel

Finansdepartementet har besvart følgende spørsmål fra Stortinget: «Hvor store inntekter har det offentlige hatt samlet i året fra kraft-sektoren i perioden 2019-2024?»¹. Faktum er at staten er den største vinneren gjennom eierskap i Statkraft og Statnett, samt grunnrenteskatt, selskapsskatt osv., med over 182 milliarder kroner i perioden 2019-2023.

Men også kommuner og fylkeskommuner tjener godt gjennom eiendomsskatt, naturressursskatt og konsesjonskraft og -avgift, - og utbytte, med over 83 milliarder kroner i samme periode².

Hafslund og Oslo kommune

En kan illustrere dette med Hafslund (årsrapport 2022 og -23), heleid av Oslo kommune. Hafslund Eco Vannkraft er Norges nest største vannkraftselskap. Normalproduksjon er fordelt med ca. 59 prosent i prisområde NO1 (Sørøst), 36 prosent i prisområde NO5 (Vest) og 5 prosent i prisområde NO3 (Midt).

I årsrapporten 2023 oppsummerer de gjennomsnittlig spotpris for henholdsvis Sørøst, Sørvest og Vestlandet, til 76, 90 og 76 øre/kWh i 2023, mot 194, 213 og 193 øre/kWh i 2022. For Midt og Nord var prisene 44 og 34 øre/kWh, mot henholdsvis 42 og 24 øre/kWh i 2022 (side 195).

Hafslunds resultat etter skatt var på 4 933 millioner kroner i 2023 og 4 003 millioner i 2022.

Effektiv skattesats (i prosent av resultat før skatt) ble 63 prosent i 2023 og 78 prosent i 2022.

Ser vi utelukkende på utbytte til Oslo kommune ble det for regnskapsåret 2022 på 2 100 millioner kroner, og foreslått utbytte for regnskapsåret 2023 er på 2 600 millioner kroner³, en tredobling fra 850 millioner i 2021.

Hafslund har gjort det enhver produsent skal gjøre, å optimalisere egen produksjon og maksimere resultatet for sine eiere. Lykken er at de har sin produksjon i høyprisområder, som betyr at eierne bare i utbytte har fått tatt del av den verdiskapningen som har skjedd i området. Verdiskapningen er et gode for Oslo kommunes 700 000 innbyggere. Rett og riktig.

Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk og 19 eierkommuner

Den 7. største kraftprodusenten i Norge er Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE AS), eid av 19 trønderske kommuner⁴ og med produksjon i prisområde NO3 og NO4.

Kraftproduksjonen ble på 3 591 GWh i 2023, mot 4 362 i 2022, og oppnådde en kraftpris på 48 øre/kWh i 2023, mot 41 øre/kWh i 2022. Inntekter fra kraftproduksjon utgjorde 2 393 millioner kroner i 2023 mot 1 786 millioner i 2022.

På selskapsnivå er den regnskapsmessige skattekostnad på 526 millioner kroner i 2023 mot 546 millioner i 2022, med en effektiv skattesats på 28 prosent i 2023, mot 108 prosent (?) i 2022.

Utbytte er 94 millioner kroner i 2023, mot 79 og 58 millioner kroner i 2023 og 2022.

Samme marked, ulik verden

Kraftproduksjon i Hafslund og NTE opererer i samme marked, de produserer energi som mates inn i stamnettet, står overfor det samme skatteregimet, men grunnet flaskehalser i stamnettet vil verdien av deres produksjon være forskjellig (se også rapport fra Riksrevisjonen).

NTE har ikke fått tatt del av den ekstreme verdiskapningen i sektoren, og utbyttet blir deretter. Kraft- og utbyttefesten som kommuner og fylker i Norge har profitert på, har ikke kommet nordover i samme grad som kraftflyten har gått sørover.

For kommuner (og fylker) er dette spesielt aktuelt for konsesjonskraften. Kommuner med produksjon i høyprisområder får en langt høyere verdi av denne enn de med produksjon i lavprisområder.

I pose og sekk

Spørsmålet som få stiller, er rimeligheten av at innbyggerne skal kompenseres for prisforskjellene når de allerede tjener godt på kraftproduksjonen?

Av de 83 milliarder kroner som har tilfalt kommuner og fylker i perioden 2019-2023, har en svært liten andel tilfalt Midt- og Nord-Norge⁵!

Av 52,5 milliarder kroner som norske husholdninger har fått i strømstøtte (subsidie) siden 2021, har en svært liten andel tilgodesett folk i Midt- og Nord-Norge!

At staten også er største eier av kraftproduksjon i Midt- og Nord-Norge, gjør i tillegg at det meste av kraftinntektene fra landsdelene ender i Oslo. Bortfall av inntektene må dekkes inn av annen skatt fra folk i landsdelene. Da er det en mager trøst at folk i midt og nord, grunnet mye vær, vann og vind, har billig strøm.

Kraft som utjevningsmekanisme?

Staten har andre og bedre utjevningsmekanismer enn kraftpolitikken. Det meste av skatteinntektene som tilfaller kommunene i Norge, er gjenstand for utjevning, men ikke konsesjonsavgift, eiendomsskatt, utbytte fra kraftselskaperogmuligheten til å kjøpe konsesjonskraft.

Det er kun naturressursskatten, som eierne av kraftverkene betaler til kommuner og fylker, som er gjenstand for omfordeling, de andre kraftinntektene tilfaller uavkortet vertskommunen.

Stortinget har unntatt kommuner og fylkenes inntektsgrunnlag fra kraftproduksjon fra utjevning, men har innført en sterk utjevning av folk sine strømkostnader, der områdeprisene er avgjørende på både inntekts- og utgiftssiden.

En enkel, robust og dynamisk strømbonus

En mekanisme for fordeling av verdiskapningen fra kraftproduksjon i Norge basert på områdepriser og forbruk, vil være komplisert. Ingen modell klarer å være både altomfattende, enkel og robust.

Om vi senker ambisjonene om en utjevnende kraftpolitikk, ut over at staten er hovedeier og tar grunnrenteskatt fra all produksjon⁶, så er den statlige grunnrenteskattenden iboende løsningen: Denne er den mest effisiente og effektive skatten av alle i Norge, detaljert utredet, dynamisk og robust. Vi må bruke denne.

Økonomiprofessor Ola Kvaløy foreslo at «En klimabonus til folket bør erstatte strømpakken» (DN 16. desember 2021), en bonus helt løsrevet fra bruken av strøm. Denne kan gjøres dynamisk der grunnlaget for bonusen følger kraftprisene, noe grunnrenteskatten gjør: Den effektive grunnrenteskattesats er 45 prosent for vannkraft og 25 prosent for landbasert vindkraft, beregnet på hvert kraftverks produksjon time for time, multiplisert med spotprisen for hver time. I hele Norge.

Det råder betydelig usikkerhet omkring statens faktiske utgifter til ekstraordinære strømstøttetiltak, og med Norgespris eskalerer usikkerheten. Siste estimat er 15,8 milliarder kroner i 2026, gitt et normalår. En betydelig sum og røft regnet hele statens grunnrenteskatt på vannkraft!

Om en heller tar 85 prosent av grunnrenteskatt og fordeler til hver person ville vi hatt følgende bonus:

Dette vil være en strømbonus som tilfaller alle, uansett alder, bosted, boform (hus, hytte, telt), egenproduksjon (sol/varme), forbruk (strøm/varme), som følger prisen og verdiskapningen som skjer i Norge, òg uten subsidiering av forbruk.

Grunnrenteskatten avsettes allerede fortløpende, og staten kan innkreve denne månedlig for å skape det ønskede 1:1-forholdet mellom utgifter og kompensasjon. Alternativt kan en enkelt lage en indeksert utbetaling basert på den syntetiske grunnrenta. Det praktiske problemet er å koble folkeregisteret mot den enkeltes kontonummer.

Modellen rokker ikke ved andre inntekter fra sektoren, eller fordelingen av disse. Kommunenes og fylkenes inntekter er uendret, men det blir langt enklere for staten å budsjettere kostnadene ved ordningen. Den er implementert i den dynamiske skatten: År/måneder med lite overskudd gir liten kompensasjon, automatisk.

Faktum er at modellen er så enkel at en enkel algoritme kan gjøre dette. Vi får et tilnærmet perfekt sammenfall av interessene til produsentene og borgerne av Norge; å optimalisere produksjon og handel med kraft, en optimalisering der verdien tilfaller hele allmenheten. Det er ikke urimelig med en overskuddsdeling fra staten (folket) til folk, det er mangelen på denne som skaper støy.

For folk i dagens høyprisområder vil fordelen være at bonusen også vil utbetales når landsdelene historisk har lavt forbruk, når de har mulighet for egenproduksjon ved sol (og varme), hvilket er mindre mulig i dagens lavprisområder.

Fremtidstro – riktig pris og bonus

Politikernes gehør for folks rop om «forutsigbare og stabile strømpriser» kan enkelt erstattes ved å fordele verdiskapningen likt på alle. Der frykten for prissmitte bygger opp regional og lokal motstand mot nødvendige produksjons- og infrastrukturinvesteringer, kan et direkte eierskap til verdiskapningen gjøre at en verdifull fornybar ressurs kommer dit behovet er størst, der verdiskapningen er størst, at investeringene skjer der forholdene er nødvendig/optimale. Slik maksimeres verdiskapningen.

Men folk må føle verdiskapningen, og da nødvendigvis ikke gjennom rimelig strøm. En ressurs må alltid prises i henhold til tilgangen av denne.

En strømbonus som baserer seg på å fordele verdiskapningen fra vår felles naturressurs, vil være dynamisk, rettferdig og robust for enhver endring som fremtiden bringer. Priser og forskjeller vil endres med forhold utenfor Norges kontroll, òg lokale/regionale værforhold – bonusen vil bestå.

Fotnoter:

1I svar til stortingsrepresentantene Hans Andreas Limi og Mímir Kristjánsson (nr. 1141 & 1137) er statens bokførte inntekter fra kraftsektoren i 2024 alene anslått til 52,5 milliarder. Tall for fylker og kommuner er ikke tilgjengelige ennå.

2 Merk at tallene i Tabell 2, inntekter for kommunesektoren, er summert feil for 2020.

3 En presisering er at ikke alt av dette nødvendigvis stammer fra kraftproduksjon.

4 NTE eier også deler av Salten Kraftsamband (SKS),- Norges 10. største produsent.

5 Alle de 10 toppkommunene over estimert verdi av konsesjonskraft 2022 ligger i de tre sørlige prisområdene (THEMA Consulting Group).

6 Inngående diskutert og analysert i NOU 2019:16,- samt i Prop. 1 LS (2020–2021) mm.