Norge trenger mer fornybar energi for å nå klimamålene og bli et konkurransedyktig lavutslippssamfunn. Energieffektivisering sammen med oppgradering og utvidelse av vannkraftverk vil ikke være nok – vi trenger også mer sol- og vindkraft på land.

Vindkraft er den mest kostnadseffektive og skalerbare løsningen for å møte Norge og resten av Europa sitt kraftbehov fremover. Norge har noen av de beste vindressursene i Europa. En vindturbin på Fosen produserer tre ganger så mye energi som en identisk turbin i Tyskland, ifølge Aneo-sjef Gunnar Hovland. Vindkraft passer dessuten godt inn i den norske energimiksen, som domineres av regulerbar vannkraft.

Det er sant at vindkraft har miljømessige konsekvenser, men det har alle former for energi. Arealinngrepene fra vindkraft er også mindre enn mange tror. Bare 3-5 prosent av et område som settes av til et vindkraftprosjekt, blir faktisk bygget ned.

Miljødirektoratet konkluderer i sin rapport om klimatiltak med at «det kan bygges mer vindkraft på land i Norge med akseptable konsekvenser for naturmangfold og karbonrike arealer.»

Miljøbevegelsens sunne skepsis

Miljøbevegelsen har historisk sett vært en sterk stemme for naturvern. Deres skepsis mot kraftutbygging kommer ikke av en prinsipiell motstand mot fornybar energi, men av en frykt for konsekvensene utbyggingen kan ha for natur og lokalsamfunn. Dette er bekymringer som må tas på alvor.

Et historisk eksempel på at motstand har vært bra for energidebatten, er kampen mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget på 1970- og 1980-tallet. Dette mobiliserte store deler av miljøbevegelsen og samiske rettighetsforkjempere, og førte til en bredere diskusjon om miljøvern, urfolks rettigheter, lokalt selvstyre og bærekraftig energipolitikk.

Selv om utbyggingen til slutt ble gjennomført, førte motstanden til økt bevissthet om konsekvensene av store utbyggingsprosjekter. Det bidro til de strenge miljøkravene og grundige konsesjonsprosessene vi har i dag.

Kritikk i forkledning

En utfordring i dag er at naturvernere, klimaskeptikere og andre vindkraftmotstandere iblant bruker samme retorikk. Selv om motivasjonen varierer – fra vern av artsmangfold til skepsis mot klimatiltak, lokal tilhørighet eller NIMBY-holdning (‘not in my backyard’) – er argumentene ofte like: «Ødeleggelse av urørt natur», «industrialisering av fjellheimen» og «symbolpolitikk».

Et konkret eksempel på hvordan ulike motiver kan forkles i samme språk, er når lokal motstand mot vindturbiner fremstilles som bekymring for natur. Dansk Ornitologisk Forening har advart om at slik motstand kan gi motsatt effekt: Når folk kjemper mot utbygging i egne nærområder, skyves prosjektene lenger inn i sårbar natur, noe som faktisk bidrar til en større trussel mot fugleliv.

Samtidig ser vi at naturvernere advarer mot tap av økosystemer og artsmangfold, mens klimaskeptikere bruker tilsvarende språk for å undergrave det grønne skiftet. Når ulike aktører benytter samme retorikk, blir det vanskelig å skille saklig kritikk fra skjulte agendaer. Resultatet er en mindre opplysende og mer polarisert debatt – hvor også den legitime motstanden risikerer å miste troverdighet.

Vi ser også at enkelte vindkraftmotstandere går for langt, der utskjelling, usakligheter og usannheter fremføres som fakta. Organisasjoner som Motvind Norge har blitt kritisert for å spre feilaktige og udokumenterte påstander – ofte bygget på tynt grunnlag, tatt ut av kontekst eller blåst ut av proporsjoner. Dette er noe også naturvernere selv erkjenner som ødeleggende for debatten.

Ta vindkraftmotstandere som Motvind Norge sin bekymring for mikroplast som eksempel. Det er korrekt at vindturbiner slipper ut mikroplast på grunn av slitasje, men dette utgjør svært lite sammenlignet med andre kilder. Hver vindturbin slipper ut rundt 200 gram mikroplast hvert år. Til sammenligning slipper hver bil ut nærmere to kilo mikroplast fra bildekk hvert år – nesten ti ganger mer. Naturvernforbundet uttaler selv nå at mikroplast er en mindre bekymring.

Et annet ofte brukt argument mot vindkraft er bekymringen for fugledød. Det er riktig at vindturbiner kan påvirke fugleliv, og områder med sårbare arter som hubro bør unngås. Påvirkningen er både arts- og stedsspesifikk, og vi trenger mer kunnskap og bedre overvåking. Her kan teknologi redusere antall kollisjoner mellom vindturbiner og fugler, slik programvare fra norske Spoor AI allerede gjør. Samtidig bør ikke dette overskygge helhetsbildet: Studier viser at kollisjoner med vindturbiner tar livet av langt færre fugler enn andre menneskeskapte årsaker – som kollisjoner med bygninger og biler gjør. For ikke å snakke om katter. I USA i 2017 tok katter livet av ti tusen ganger flere fugler enn det vindturbiner gjorde. Det er mer enn alle andre menneskeskapte årsaker til sammen.

Vi trenger en mer nyansert energidebatt

Miljøbevegelsens skepsis mot vindkraft er en viktig del av en balansert og informert energidebatt. Denne skepsisen er sunn. Samtidig må vi være kritiske til feilinformasjon som kan skade debatten, flytte fokus til uvesentligheter eller i verste fall føre til at naturen skades mer enn den ellers ville gjort.

For å ta vare på naturen, som den knappe ressursen den er, må vi styrke naturhensyn og helhetsperspektivet i areal- og energipolitikken. Utbygging bør i størst mulig grad skje i tilknytning til infrastruktur, i allerede påvirkede områder, eller i natur med lav økologisk verdi. Samtidig må vi tørre å prioritere samfunnskritisk infrastruktur som fornybar energi fremfor luksusgoder som hyttefelt.

Når feilinformasjon og manipulasjon forkles som omsorg for naturen, skaper det en uærlig diskusjon, forvirring og polarisering. Det forsinker utbyggingen av nødvendig fornybar kraft, og omstillingen vi så kritisk må få til.