På tampen av denne stortingsperioden skal Stortinget fastsette nye klimamål for 2035 og behandle Andreas Bjelland Eriksens klimamelding. Klima- og miljøministeren har sagt han ønsker et bredt forlik om «de store stolpene» i klimapolitikken.

Klimapolitikk er som kjent en langsiktig øvelse og det vil være veldig bra om et stortingsflertall som strekker seg over midtstreken, kan samle seg om de viktigste spørsmålene:

• Hvordan skal Norges klimamål for 2035 formes?
• Skal Norge videreføre samarbeidet med EU også etter 2030?
• Hvilke prinsipper skal ligge til grunn for videre langsiktig opptrapping av CO₂-avgiften?

Som alt annet nå i vår vil behandlingen av disse spørsmålene skje i lys av USAs farvel til Vesten og Donald Trumps stadige trusler overfor tidligere venner og allierte.

EU blir viktigere

Behovet for at Europa står sammen vil, slik Erna Solberg uttrykte det på Høyres landsmøte, bli stadig tydeligere. Trekløveret Jonas Gahr Støre, Espen Barth Eide og Jens Stoltenberg har samme grunnleggende syn som Solberg om at det er i norsk interesse at europeiske land ikke lar seg splitte, men står last og brast med hverandre.

For Norge betyr det at det gjelder å holde fast i EØS-avtalen – med større engasjement enn fraser om at «den har tjent oss godt i 30 år».

Koblingen til sikkerhetspolitikken gjør at Norges forhold til EU blir enda viktigere – også når det kommer til klima- og energipolitikken.

• Les intervjuet med Iver B. Neumann på Energi og Klima om hva det betyr at stormaktene brisker seg.

Et raskere grønt skifte i Europa styrker vår felles sikkerhet, fordi avhengigheten av gass – enten den er russisk eller kommer fra USA – går ned. Samtidig kobles behovet for opprustning med behovet for avkarbonisering. Europas økonomiske konkurransekraft – og dermed velstanden og velferden – er tjent med en godt utformet klimapolitikk på EU-nivå.

En hilsen til Sylvi Listhaug – og til SV

Derfor er det også interessant at Høyres leder sendte en hilsen til Frp og Sylvi Listhaug på denne måten: «Ikke tro på de som sier at klimapolitikken er problemet. For hver ny vindmølle, hvert nye solpanel og hvert nye batteri, trengs det mindre dyr gass.»

I realiteten har både Høyre og Arbeiderpartiet nå samme utfordring på hver sin flanke. Fremskrittspartiet er blitt et nei til EU-parti og Sylvi Listhaug driver ikke noe forsvar for EØS-avtalen. Tvert imot oppfører Frp seg som om EØS-avtalen er en meny man kan velge fritt fra, noe Solberg har funnet grunn til å advare mot.

Akkurat den samme holdningen til EØS-avtalen finner vi igjen hos Arbeiderpartiets mulige samarbeidspartnere i SV – og enda mer i Senterpartiet. SVs landsmøte sa ja til å frede EØS-avtalen, men samtidig nei til at Norge skal innføre energidirektivene som er en del av EØS. Det er mulig dette fungerer som et kompromiss internt i SV, men det er ikke konsistent politikk. SVs linje vil i realiteten undergrave EØS-avtalen om den skulle bli gjennomført. Det kommer den ikke til å bli, så lenge Høyre og Ap sammen med Venstre, MDG og KrF utgjør et «EØS-flertall» på Stortinget.

Sp og Ap – hovedmotstandere i klimapolitikken?

Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum stiller på sin side krav om at Norge skal ut av energisamarbeidet med EU for å kunne gå i regjering med Ap på nytt.

I ukene som har gått siden Sp gikk ut av regjeringen, har Arbeiderpartiet og Senterpartiet nærmest fremstått som hovedmotstandere i klima- og energipolitikken. I tillegg til avvisningen av EU-direktiver, vil ikke Senterpartiet bruke (bil)avgifter som virkemiddel, og vil ha slutt på satsingen på havvind. Det er veldig lite trolig at Ap vil akseptere kursendringen Sp ønsker.

En CO₂-avgift som trappes opp gradvis, er det viktigste sektorovergripende virkemiddelet i klimapolitikken. Men avgiften må få lov til å virke. Derfor kan ikke systemet være fullt av huller og unntak, og kompensasjonsordninger må utformes slik at hensikten med avgiften ikke undergraves. I forbindelse med budsjettbehandlinger har dette gjerne handlet om at økt CO₂-avgift på bensin og diesel veksles inn i redusert veibruksavgift, mens det samlede avgiftsnivået står omtrent stille.

Å bytte navn på statlige avgifter – fra veibruksavgift til CO₂-avgift – har ingen stor betydning for hverken pumpeprisen eller det langsiktige prissignalet som over tid fremmer atferdsendringer.

Å lage ordninger som ivaretar fordelingshensyn er fullt mulig selv om CO₂-avgiftene økes, men vi må altså akseptere at bruk av fossil energi blir dyrere.

Både Arbeiderpartiet og Høyre er mer tilbøyelige til å la CO₂-avgiftene virke enn Sp og Frp.

Ap + H = sant?

Bildet som tegner seg, er altså at Høyre og Arbeiderpartiet kan finne sammen om prinsipper bak en politikk som gradvis øker CO₂-avgiften, samtidig som de i fellesskap vil stille seg bak et kraftfullt vern av EØS-avtalen. I neste omgang har det svært sterke implikasjoner for samarbeidet med EU på klima- og energiområdet. Skal EØS-avtalen virke etter hensikten, så må spillereglene være like i det indre markedet. Verden går ikke under om det i perioder ikke er helt like regler, men over tid vil et norsk etterslep skape ubalanse.

Det plager ikke EØS-motstanderne, men det plager Ap og Høyre.

Derfor er det nok grunnlag for mistanken Trygve Slagsvold Vedum har om at Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre etter hvert vil innføre de fem direktivene og forordningene i EUs energimarkedspakke som ikke blir tatt nå i vår, og samtidig legge til rette for at også nyere versjoner av EU-regelverk tas inn i norsk lov.

Antakelig vil det sikkerhetspolitiske bildet svekke motstanden mot å innføre nytt EØS-regelverk – fordi flere av velgerne vil se det som viktigere å holde hardt fast i det europeiske samarbeidet enn å lage konflikter med EU om enkeltsaker.

Det er mange av EU-direktivene på klima- og energiområdet som ligger i ytterkanten av EØS-avtalens virkeområde, men som indirekte likevel er med på å forme spillereglene for det indre markedet. For norsk næringsliv vil det være en fordel – ofte en forutsetning – å være tilpasset det samme regelverket som konkurrenter ellers i Europa. I en del tilfeller er det også slik at tilgang på «godbiter» fra EU avhenger av at Norge tar del i den felles politikken.

Sammen med det faktum at klimaavtalen med EU gir drahjelp til en tydeligere og mer skjerpet norsk klimapolitikk, tilsier hensynet til næringslivet at klimaavtalen med EU bør videreføres også forbi 2030. En avtale med EU gir også tilgang til det som på «klimadialekt» kalles fleksibilitet, altså at landene samarbeider om utslippskutt gjennom kjøp og salg av ulike typer kvoter eller kreditter.

Begge deler er i norsk interesse, så sant man ønsker en kraftfull klimapolitikk som samtidig styrker næringslivets konkurranseevne og norske arbeidsplasser.

Klimamålene mot 2035

Utformingen av Norges klimamål mot 2035 – som skal meldes til FN under Parisavtalen – er den overordnede rammen for behandlingen av klimapolitikken i Stortinget nå i vår.

Stortinget må finne frem til et fornuftig nivå – altså hvor mange prosent målt mot 1990 som skal loves kuttet. Det må i henhold til Parisavtalen være en skjerping fra 2030-målet på 55 prosent, men det blir spennende å se hvor høyt opp mot 80 prosent regjeringen legger seg.

Dernest må det avgjøres om Norge skal melde inn et mål for kutt innenlands, et såkalt nasjonalt mål, som forplikter utslippsreduksjoner innen landets grenser og som omfatter industri og petroleum, altså sektorene som er en del av EUs kvotesystem. Dette ligger inne i Miljødirektoratets faglige anbefaling, som jeg skrev om i denne Klimalederen i fjor høst.

Et slikt nasjonalt mål har tidligere ikke vært en del av Norges innmelding til FN. Argumentet mot, er at det gir mindre fleksibilitet og kan bli dyrere. Argumentet for, er at det fremmer omstilling innenlands og gir sterkere styringssignaler til forvaltning og næringsliv.

Mange av høringsinstansene, for eksempel LO, har støttet et nasjonalt mål. NHO mener derimot at Norge burde koble seg enda sterkere til EU og la EU ta hånd om forpliktelsene overfor Parisavtalen. EU-landene sender ikke inn mål hver for seg, men lar Brussel ta den jobben.

• Hør Energi og Klima-podkasten der Margit Norheim Lindgren, rådgiver i LO, forklarer LOs posisjon.

Det er også debatt om det bør sendes inn separate mål til FN for opptak og utslipp i den såkalte arealbrukssektoren. Dette handler om utslipp som skyldes nedbygging av natur og karbonopptak i skog.

Forlik kan «låse» politikken

Senterpartiet og Fremskrittspartiet vil trolig kunne finne sammen om mye, både når det gjelder (lave) ambisjoner for klimamålet, og når det gjelder større vekt på kvotekjøp enn det Ap-regjeringen antakelig legger opp til. Videre samarbeid med EU vil Sp trolig være skeptisk til. Et samarbeid med EU vil innebære forpliktelser, både når det gjelder innføring av EØS-regler for det indre marked – og annet EU-regelverk som kan innskrenke handlefriheten innen arealpolitikken og skogbruket, men som beskytter naturen.

Hvordan klimamålene utformes, vil ha stor betydning for den langsiktige klimapolitikken i Norge. Dette er politikk som bør stå seg forbi regjeringsskifter. Det er derfor en sak av en slik dimensjon at det er bra om Høyre og Arbeiderpartiet finner sammen i et forlik som avklarer de viktigste spørsmålene – «de store stolpene» klimaministeren snakker om. Så vil det være fint om mange andre partier blir med, men det er enighet mellom Ap og Høyre som er det viktigste.

Samling over midten vil «låse» politikken også om valget skulle gi regjeringsskifte og gi plass til Sylvi Listhaug og hennes folk – eller om Sp skulle komme tilbake til statsrådsposisjoner gjennom et nytt regjeringssamarbeid med Ap. Derfor vil et forlik også være et vern mot at Sp og Frp får styrket sin innflytelse over klimapolitikken.