Utviklingen av KI og behovet for datasentre setter press på energiressursene i store deler av verden. Sterk økning i klimagassutslippene vil bli resultatet om reguleringen av næringen ikke følger med. En langvarig global trend i retning renere kraftsystemer kan bli brutt.
FNs klimasjef Simon Stiell ba i en tale under FNs generalforsamling KI-selskapene om å begrense utslippene sine. Energislukende KI-teknologi driver opp utslippene fra kull, olje og gass, mens energikostnadene for husholdninger og næringsliv går i været.
På plussiden kan KI øke produktiviteten i andre sektorer, og slik gi utslippsreduksjoner.
Denne dualismen er gjennomgangstonen hos Ember, som ser informasjonsteknologi og effektivisering gjennom elektrifisering som tvillinger.
Mye tyder på at vi nå står overfor en finansiell KI-boble, særlig i USA. Verdsettelsen av selskapene er hinsides. Det er bygd opp store volum gjeld, som bare i liten grad er synlig i selskapenes balanser.
Mange vil bli rike på boomen underveis, og først når boblen sprekker vil vi se hvordan et KI-crash forplanter seg til resten av økonomien.
Uavhengig av dette finansielle spillet, vil den fysiske infrastrukturen som nå bygges bli stående. Datasentrene som etableres forsvinner ikke selv om eierselskapene skulle gå konkurs. At det kan bli mye uro og mange eierskifter, er i seg selv et godt argument for streng regulering.
Kraftetterspørselen fra datasentre driver opp strømprisene. Inntekter for datasentrene, og kraftselskapene som leverer dem strøm, er en kostnad for alle oss andre. Den samme effekten gjelder for så vidt for alt annet kraftforbruk, men skalaen på planene om datasentre er i særklasse.
I Skien har Nscale bedt om 576 MW, i Nord-Norge har Nscale samlet meldt inn i ønske om 1527 MW. Google vil ha 480 MW i Våler i Østfold.
Nettopp skalaen gjør at det kreves en annen tenkning enn når utfordringen er å skaffe strøm til noen ladestasjoner eller lønnsom elektrifisering i industrien.
Det gjelder å unngå feilen som ble gjort da oljesektoren fikk gjennomføre omfattende elektrifisering uten at det ble stilt krav til at den produserte utslippsfri strøm selv – gjennom havvind eller karbonfangst og -lagring.
I Irland stilles det krav om at datasentre må produsere store deler av strømmen sin selv, og det samme er på trappene i Spania.
Både Høyre og Ap ser ut til å snuse på det samme i Norge.
Økonomi-professorene Lars Sørgard og Magne Mogstad har pekt på at norske skattebetalere kan bli sittende med en tung regning hvis vi bygger ut ny subsidiert havvind for å dekke datasentrenes etterspørsel og kostnadene dekkes over statsbudsjettet.
Et alternativ kan være å kreve at aktører som legger opp til nytt stort kraftforbruk, over en viss terskel, selv må være med å finansiere utbygging av havvind. Da kan subsidieregningen sendes til datasenterindustrien, ikke til skattebetalere og alminnelige forbrukere.
Hadde en slik modell vært valgt for elektrifisering av oljeindustrien, hadde vi nå antakelig kommet lengre med utbyggingen av havvind, mens byrdene på alle andre strømforbrukere – og skattebetalerne – ville vært redusert.
Alternativet til havvind er massiv vindkraftutbygging på land, med betydelige naturinngrep som følge. Ingenting tyder på at tech-giganters ønske om billig strøm vil gjøre det lettere å få bygd ut vindkraft i Norge.
Når datasentre etableres må det være et hygienekrav at det ikke oppstår nye klimagassutslipp. Stortinget bør slå fast en gang for alle at det ikke er aktuell politikk å tillate gasskraftverk som energikilde for datasentre, slik noen fabler om.
Det er også slik at dieselaggregater er satt opp for å levere nødstrøm, noe som har gitt økte klimagassutslipp for eksempel på Hamar og i Fyresdal.
Det finnes alternativer til dette, batterier og brenselsceller, men det er antakelig dyrere. Høye CO₂-avgifter, sammen med hardere krav i utslippstillatelser, vil være veien å gå. Dieselaggregater gir betydelig lokal forurensning – i tillegg til klimagassutslipp. Støy kan også være et problem, slik denne saken i Oslo, omtalt i E24, viser.
Slike ulemper må det gå an å unngå i 2026.
Krav til bærekraft og energieffektivitet er linjen EU-kommisjonen velger å legge seg på når det gjelder regulering av datasentrene.
I tillegg til regulering av utslipp, vil krav om mer gjenbruk av restvarmen måtte være sentralt. Det er sløsing å la varmeenergien gå til spille.
Boomen i datasenterbygging i (nesten) hele verden trekker til seg mange investorer. Ingen har i dag total oversikt over hvem som er de reelle eierne bak datasentre i Norge, men en oversikt E24 lagde i fjor viser at det ofte er ganske komplekse strukturer på eiersiden.
Det er i seg selv ikke noe problem med utenlandsk eierskap, men vi må vite hvem som står bak. Det er en kinesisk kryptomilliardær, bosatt i Singapore, som eier datasenteret i fjellbygda Tydal i Trøndelag. Det er et stort israelsk eiendomsselskap som står bak Green Mountain, som eier flere datasentre i Norge.
Da vindkraftutbyggingen i Norge var på det heteste viste det seg at mye av eierskapet befant seg i skatteparadiser. Liknende risiko foreligger antakelig i denne bransjen.
En lærdom fra oljealderens første fase var at modige og prinsippfaste politikere sto imot storkapitalens ønsker og krav.
Når det er så mye penger i en ny næring som det ser ut til å være i datasenter-businessen nå, kreves det samme styrke.
Akers toppsjef Øyvind Eriksen kan ifølge E24 tjene 400 millioner kroner på aksjene han tildeles i Nscale, selskapet som står bak datasenterinvesteringene i Narvik og som har store planer også ellers.
Kommuner, og lokale grunneiere, kan også bli steinrike under Klondike-stemningen som råder nå.
Det er lett å bli fristet, men Stortinget må se helheten og stå imot når særinteresser melder seg.
At datasentre lokaliseres der det for samfunnet som helhet er mest hensiktsmessig når det gjelder nettilknytning og tilgang på kraft, bør være selvsagt.
Helt siden konsesjonslovene om vannkraften kom i begynnelsen av forrige århundre, har det vært en omforent holdning i det politiske Norge at grunnrenten, altså den særskilte profitten knyttet til utnyttelse av naturressurser, skal tilfalle fellesskapet. Dette gjentok seg da oljepolitikken ble utformet på syttitallet og bør være rettesnoren også nå.
Når datasenterindustrien oppfatter Norge som attraktiv, er det fordi strømprisene er relativt lave og fordi strømmen er fornybar og grønn.
Det ligger en mulighet til å ta ut ekstraordinære profitter i denne bransjen, gjennom tilgang på billig strøm som omsettes til datakraft – for deretter å eksporteres.
Inntektene fra ordinær krafthandel med utlandet tilfaller staten og offentlig eide kraftselskaper. Fellesskapet blir rikere.
Når eksportvaren, basert på den billige strømmen, er datatjenester, kan private eiere stikke av gårde med fortjenesten, dersom reguleringen ikke er god nok. Felleskapet blir i så fall fattigere.
Veksten i denne sektoren er globalt så sterk, og betalingsviljen så stor, at det må sikres at verdiskapingen kommer hele folket til gode.
Derfor bør datasentrene skattes hardt – i tillegg til å møte strenge krav. Om det betyr at en del selskaper sier nei takk, er skaden neppe veldig stor.
