Danmark, Nederland, Irland og Finland stiller strengere krav til datasentre enn Norge.
Presset på kraft, nett og areal øker, og flere europeiske land har strammet inn overfor datasentre. I Norge sier digitaliseringsminister Karianne Tung nei til en egen konsesjonsordning – hun mener politisk siling av hvilke datasentre som får etablere seg, vil gi mer byråkrati og svekke investeringene.
Her fra utbyggingen av Green Mountains datasenteranlegg i Heggvin Næringspark i Hamar. (Foto: Cornelius Poppe / NTB)
Datasentre har på få år blitt en stadig større del av diskusjonen om norsk kraft, nettkapasitet og arealbruk. Samtidig ønsker myndighetene flere datasentre som kan bidra til verdiskaping, beredskap og digital suverenitet.
Men hvilke datasentre bør få etablere seg? Og hvor langt skal politikerne gå i å styre utviklingen?
Partiene er uenige om svaret. Mens noen ønsker en egen konsesjonsordning, mener andre at dagens regelverk er tilstrekkelig. Samtidig har flere europeiske land allerede innført langt sterkere virkemidler
Hva mener de ulike partiene?
Med forbehold om at skillelinjene ikke er helt skarpe, kan partienes tilnærming grovt deles i tre.
Rødt, SV og MDG vil ha sterkere politisk kontroll med hvilke datasentre som får etablere seg. De ønsker en ordning der nye prosjekter må gjennom en egen godkjenning, blant annet ut fra hvor mye kraft de krever og hvilken nytte de gir samfunnet. Rødt og SV vil gå enda lenger og sette nye etableringer på pause mens regelverket gjennomgås.
Frykter færre investeringer
Venstre, Arbeiderpartiet og Frp står på den andre siden. De mener en egen konsesjonsordning vil gi mer byråkrati og usikkerhet, og gjøre Norge mindre attraktivt for nye investeringer. I deres øyne er flere datasentre i utgangspunktet ønskelig: De kan skape arbeidsplasser og skatteinntekter, men er også en del av den digitale infrastrukturen Norge trenger for beredskap, sikkerhet og for å kunne lagre og behandle kritiske data her hjemme.
Vil utrede
Høyre og Senterpartiet befinner seg et sted imellom. De har ikke tatt til orde for å innføre en konsesjonsordning nå, men mener det bør utredes om Norge trenger en. De vil også se på muligheten for at det stilles krav om å stille med kraft og at spillvarmen utnyttes ved nye etableringer.
Mens norske politikere diskuterer hvor mye sterkere styring som trengs, har flere europeiske land allerede tatt konkrete grep både for hvordan og hvilke datasentre som skal få slippe til.
Irland krever egen kraft og mer fornybar energi
Blant landene som har gått lengst i å regulere datasentre, er Irland.
Fra desember 2025 kom det . Datasentre over en viss størrelse må stille med egen kraftproduksjon som kan dekke like mye effekt som de ønsker å hente fra nettet.
For større datasentre er kravene strengere. De må stille med regulerbar kraftproduksjon eller energilagring, for eksempel batterier, på eller i nærheten av datasenteret. Kapasiteten må tilsvare det maksimale effektuttaket og være på plass før datasenteret kan ta ut full effekt fra nettet.
Datasentrene må i tillegg sørge for at det bygges ny fornybar kraftproduksjon i Irland tilsvarende minst 80 prosent av strømmen de bruker i løpet av et år. Utbyggerne får seks år på å oppfylle kravet.
Også plasseringen teller. Nettselskapene skal vurdere hvor presset strømnettet er akkurat der datasenteret ønsker å etablere seg. Et datasenter kan dermed få vanskeligere for å koble seg til i et område der nettkapasiteten allerede er knapp.
Danmark stiller datasentre bakerst i køen
Danmark har gått enda kraftigere til verks. Der har kampen om plass i strømnettet blitt så hard at myndighetene vil styre hvem som får strøm først. I mars 2026 satte systemoperatøren Energinet nye, større nettilkoblinger midlertidig på pause på tre måneder. Da lå det søknader om rundt 60 GW nytt strømforbruk i kø. Til sammenligning er Danmarks maksimale strømforbruk på rundt 7 GW.
Vanlige datasentre havner som hovedregel i den nederste av fire kategorier. Foran i køen kommer blant annet husholdninger og samfunnskritiske tjenester, elektrifisering av industri og transport, fornybar kraftproduksjon, hydrogenprosjekter og energilagring.
Datasentre som selv er knyttet til en «samfunnskritisk funksjon», kan derimot få høyeste prioritet. Akuttplanen inneholder imidlertid ingen tydelig definisjon av hva en slik funksjon faktisk innebærer.
Nederland har i likhet med Danmark også endret hvordan knapp kapasitet i strømnettet fordeles. Fra 1. januar 2026 var det ikke lenger bare prosjektets modenhet og køplasseringen som avgjør hvem som kommer først i områder der nettet er fullt. Tre grupper kan få prioritet: prosjekter som avlaster strømnettet, sikkerhetskritiske virksomheter som sykehus, politi og forsvar, og grunnleggende samfunnsbehov som boliger, skoler, telekommunikasjon og kollektivtransport.
Finland vil gi støtte på vilkår
Finland har valgt en annen tilnærming. I stedet for å begrense hvor datasentre kan etablere seg eller hvem som får nettilgang, satser regjeringen på å gi skatteletterabatter i et forsøk på å favorisere datasentrene som gir mest tilbake.
Planen er at datasentre som kvalifiserer, skal få en skattelette knyttet til strømforbruket i opptil ti år. Regjeringen har satt en øvre grense på 30 millioner euro for hvor mye skatteinntekter staten samlet kan gå glipp av gjennom ordningen.
For å få støtte må datasenteret blant annet være registrert og ha en plan for at overskuddsvarmen nyttiggjøres eller være særlig energieffektivt.
Nøyaktig hvor mye av overskuddsvarmen som må nyttiggjøres og hvor energieffektivt datasenteret må være er ennå ikke fastslått.
Vil ikke ha norsk konsesjonsordning
Digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung (Ap) er skeptisk til ytterligere reguleringer i Norge gjennom en konsesjonsordning.
– En særegen konsesjonsordning på forbruk av energi i tillegg til dagens regulering i plan og bygningsloven, loven om elektronisk kommunikasjon og energiloven for å etablere datasenter i Norge vil etter min vurdering skape mer byråkrati, unødvendig usikkerhet for næringen og være krevende å forvalte, sier hun.
Digitalisering- og forvaltningsminister Karianne Tung mener en konsesjonsbehandling av datasentre vil by på flere problemer enn den løser. (Foto: Stian Lysberg Solum / NTB)
Ifølge Tung kan også konsesjonsordning av en enkelt industri være i strid med EØS-avtalens grunnfriheter, da særlig med henblikk på frie varebytter og fri bevegelighet for tjenester.
– I tillegg vil det være helt nytt i Norge med konsesjonsplikt på forbruk og ikke på produksjon med naturressurser. Det mest nærliggende er å tenke tilbake på drivstoffrasjoneringer fra 70-tallet.
Tung mener videre at en konsesjonsbehandling, som sorterer datasentre etter samfunsnytte er vanskelig å løse i praksis.
– Det finnes i dag ingen lovteknisk definisjon på samfunnsnytte, dersom en eventuell konsesjonsordning skal inkludere vurderinger av samfunnsnytten eller det som er samfunnsmessig forsvarlig. Det faglige grunnlaget for vurderinger knyttet til strømforbruk og effektivitet ligger allerede hos ED og NVE, men en slik vekting fra norske myndigheter vil være sterkt inngripende og politisk. Det vil påvirke hvilke typer datasenter som kan etablere seg i Norge og vi vil gå glipp av verdiskaping, arbeidsplasser og konkurransekraft.
Heller ikke et konkrete krav om et bestemt antall arbeidsplasser vil være riktig mener hun.
– Et datasenter med høy verdiskaping vil føre til større investeringer i Norge og en større skatteinngang som finansierer skoler, eldreomsorg og velferden vår, men kan ende opp med å få avslag på konsesjonssøknad fordi det ligger under et måltall på antall direkte arbeidsplasser per megawatt. En konsesjonsordning som stiller minstekrav til antall direkte arbeidsplasser vil ikke ta inn over seg teknologiutvikling, hindre effektivisering og favorisere ulønnsom drift fremfor lønnsom drift.
– Vil gå på bekostning av nasjonale behov
Tung mener videre at et nasjonalt konsesjonsystem vil påvirke Norges attraktivitet for etablering av datasentre, til fordel for andre land.
– Det igjen vil gå på bekostning av nasjonale behov og interesser når det gjelder kritisk digital infrastruktur og digital suverenitet, fordi det svekker forutsigbarheten i rammevilkår for næringen.
Hvordan reguleres datasentre i Norge?
Regjeringen lanserte en egen datasenterstrategi i 2025. De overordnede målene kan oppsummeres i følgende punkter:
Norge skal tiltrekke datasentre som skaper verdier og ivaretar norske interesser.
Datasentre skal bidra til verdiskaping lokalt og nasjonalt.
Næringen skal ha forutsigbare rammevilkår som ivaretar sikkerhet og kriminalitetsbekjempelse.
Kritiske digitale tjenester skal kunne leveres sikkert fra Norge eller allierte land.
Datasenternæringen skal ha lavt klima- og miljøavtrykk.
Kraftforbruket til norske datasentre kan nesten firedobles fram mot 2030.
En ny rapport fra Thema Consulting, på oppdrag av Norsk Datasenter-industri, slår fast at kraftforbruket til norske datasentre nesten kan firedobles fram mot 2030.
I rapporten forventes kraftforbruket til norske datasentre å øke fra dagens 3,3 TWh til rundt 11 TWh innen 2030.
Thema anslår videre at datasentre sitt kraftforbruk kan øke til rundt 21 TWh i 2040 og 25 TWh i 2050. Samtidig understreker Thema at utviklingen blir mer usikker etter 2035, og at tilgangen på kraft – heller en høy pris – kan bli den viktigste begrensningen for videre vekst.
Etterspørselen etter nettkapasitet fra datasetre er allerede langt større enn det som ligger inne i prognosene. Ifølge NVE har datasenteraktører rundt 10 GW reservert eller køsatt kapasitet i strømsnettet. Dersom all denne kapasiteten ble tatt i bruk, ville det tilsvare et årlig kraftforbruk på rundt 60 TWh.
Når det kommer til regulering som berører datasentre, går den langs flere spor.
Fra januar 2025 har datasentre måttet registrere seg hos Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom). For kommersielle datasentre gjelder registreringsplikten uavhengig av størrelse, mens virksomheter som driver datasentre til eget bruk omfattes når den abonnerte effekten er over 0,5 MW.
Fra 1. juli 2026 ble kravene skjerpet med sikte på å bedre sikkerhet og beredskap. Operatørene må blant annet vite hvem kundene deres er og hvor kundenes fysiske utstyr befinner seg. De må kunne utlevere disse opplysningene til blant andre Nkom, PST og politiet når det er nødvendig for å bekjempe kriminalitet eller ivareta nasjonal sikkerhet.
Det er derimot ikke noe krav om at myndighetene skal vite hvem som er datasentrenes eiere.
Ikke lenger avgiftsfordel
Større datasentre hadde tidligere lavere elavgift enn mange andre virksomheter. Ordningen ble innført i 2016 for å gjøre Norge mer attraktivt for store datasentre, men ble fjernet fra 2023. Regjeringen begrunnet avviklingen blant annet med at tilgangen på kraft var blitt mer presset.
Regjeringen arbeider også med å begrense kryptoutvinning i datasentre, og har utredet et midlertidig og avgrenset forbud mot nye kraftkrevende kryptodatasentre. I mars 2026 vedtok Stortinget at regjeringen skal komme tilbake med et forslag om forbud mot etablering av datasentre for kryptovaluta.
Samme kø som andre
Når datasentre søker om mye strøm, vurderes de i utgangspunktet etter de samme reglene som andre store strømbrukere. Søknader på 1 MW eller mer må gjennom en såkalt modenhetsvurdering der nettselskapet vurderer om prosjektet er konkret, om kraftbehovet er reelt, om finansieringen er på plass, og hvor langt prosjektet har kommet med nødvendige tillatelser. Er prosjektet modent, får det reservere kapasitet eller plass i køen.
Et unntak fra denne prosedyren kom 1. juli 2026: Regjeringen kan nå prioritere en bestemt strømkunde dersom det er nødvendig av hensyn til nasjonal sikkerhet.
