Datasentre kan sprenge Irlands utslipps­budsjett

1. juli overtok Irland formannskapet i EUs ministerråd. Landet får dermed ansvar for å lose konfliktfylte energi- og klimasaker som reform av kvotemarkedet og utbygging av strømnett gjennom EUs beslutningsprosesser.

Samtidig står Irland oppe i en krevende grønn omstilling på hjemmebane.

Elektrifisering er sentralt for utslippskutt, men storstilt utbygging av datasentre truer med å beslaglegge en stadig større andel av den fornybare kraften. Og den store landbrukssektoren står i startfasen av en prosess som må føre til store utslippskutt, hvis Irland skal klare sine ambisiøse klimamål.

Hvordan skal dette gå i hop? Vi spør leder for klimapolitisk analyse ved tankesmien Institute of International and European Affairs (IIEA) i Dublin, Matt O’Neill.

Store havvindplaner, treg fremdrift

Energi og Klima: – Når vi snakker om Irlands grønne omstilling, hva er de viktigste utviklingstrekkene og prosessene leserne våre bør vite om?

Matt O’Neill: – Irland gjennomgår en av de mest ambisiøse energitransformasjonene i landets historie. For øyeblikket har vi installert omtrent 8 gigawatt (GW) fornybar kapasitet, hovedsakelig vindkraft på land og solenergi, og målet er å produsere 80 prosent av elektrisiteten vår fra fornybare kilder innen 2030.

Dette inkluderer 5 GW havvind innen 2030, 20 GW havvind innen 2040 og 37 GW havvind innen 2050.

Energisektoren er området hvor vi presterer best. Utslippene knyttet til kraftsektoren har gått ned med over 30 prosent siden 2018, noe som er en god prestasjon.

– I Norge har vi en intens diskusjon om de økonomiske aspektene ved havvind. Hvordan ser Irlands planer ut, og hva er utfordringene?

– Det foreligger en plan om å gjøre havnene i Cork og Belfast om til sentre for havvindbransjen, fordi skipsbygging åpenbart ikke er like utbredt på øya som den en gang var. Og det er plass til det.

Havvindutbyggingen byr på utfordringer for oss. For øyeblikket har Irland bare 25 MW installert havvindkapasitet fra Arklow Bank Wind Park fase én, som ble installert i 2004 og snart skal tas ut av drift.

Det har altså ikke blitt bygget noen andre havvindparker i Irland på to tiår, noe som gjør gapet mellom ambisjon og virkelighet til et av de største i Europa.

Vi har kapasiteten, vi har evnen til å nå målene vi har satt oss, og det kan være en svært lønnsom næring, men konsesjon og planlegging er et stort problem for oss. Vi har svært strenge lover for dette, og prosessene tar lang tid.

For eksempel sendte Statkraft inn en 10 000 sider lang planleggingssøknad for sitt North Irish Sea-prosjekt i juni 2024, men mottok ikke en forespørsel om ytterligere informasjon før i april 2025. Og i fem store konsesjonssaker for havvind er det foreløpig ikke tatt en beslutning.

Jeg er ikke en stor tilhenger av å si at man skal kutte ut alt byråkratiet og bare sette i gang med byggingen. Det er åpenbart alvorlige hensyn å ta til livet i havet når man skal bygge havvindparker.

Men det finnes måter å komme rundt dette på. Jeg vet ikke helt hva som har forårsaket denne tregheten rundt planleggingen. Jeg vet bare at det har blitt et stort diskusjonstema i mediene og blant politikerne.

Datasentre: Betaler mindre for strømmen enn forbrukere

– Det internasjonale energibyrået (IEA) har laget en prognose som viser at rundt en tredel av Irlands strømforbruk kan komme fra datasentre alene i 2026. Det er virkelig enormt. Hva er bakgrunnen for dette? Hvordan endte Irland opp som det europeiske landet som går i front med utbygging av datasentre?

– De siste tallene fra 2024 viste at datasentre sto for 22 prosent av kraftforbruket i Irland. Dette kan stige til 30–33 prosent i 2026, og det er i stor grad drevet av KI. Til sammenligning ligger EU-gjennomsnittet på rundt 3 prosent.

Noe av bakgrunnen for dette er at vi er vertskap for mye av den europeiske datainfrastrukturen. 16 av verdens 20 største teknologiselskaper har sin europeiske base i Irland. Dette er helt sentralt for Irlands økonomiske modell.

Interessant nok var det fra 2021 til desember 2025 i praksis et moratorium på nye tilkoblinger til datasentre rundt Dublin, fordi EirGrid var bekymret for nettstabiliteten og kraftbalansen om vinteren.

I henhold til nye regler fra myndighetene må nye datasentre hente 80 prosent av sitt årlige strømforbruk fra ny fornybar kraft innen seks år etter åpningen.

Det omstridte punktet her er de seks årene. Man gir rom for en svært lang overgangsperiode. Og det som er bekymringsfullt fra et klimaperspektiv, er at det ikke foreligger noen gjennomarbeidede planer for hvordan de skal nå disse målene, for eksempel hvert år i løpet av de seks årene.

En av anbefalingene jeg tok opp i en analyse jeg publiserte nylig, var: Finnes det en måte vi kan forkorte denne perioden på? Eller, allerede før datasenteret åpnes, finnes det en måte å ha en strukturert plan for å oppfylle 80 prosent-kravet, slik at man kan gå videre med byggingen?

Det er her det oppstår uenighet. Konfliktene er reelle og svært alvorlige for oss. På den ene siden genererer datasentre rundt 7,3 milliarder euro for den irske økonomien og støtter over 100 000 arbeidsplasser i teknologisektoren. På den andre siden: Datasentrene risikerer å sprenge Irlands karbonbudsjett, og grunnet avgiftssystemet får de strømmen til omtrent halvparten av prisen husholdningene betaler. Irland har de høyeste strømprisene for husholdninger i EU, 52 prosent over EU-gjennomsnittet.

Datasentre er også avhengige av gass som reservekraft for å kunne holde driften gående døgnet rundt, noe som er et problemområde for seg.

– Hva med konflikter om arealene datasentrene legger beslag på?

– Det er allerede anlagt sak ved High Court mot beslutningen om å oppheve moratoriet. Og Labour-partiet her krevde et nytt moratorium og en avgift. Noen uavhengige irske politikere har sammenlignet regjeringens forslag om bærekraftige datasentre med «bærekraftig røyking».

Etter min mening finnes det en vei til sameksistens. Jeg tror det handler om hvor det bygges, og om samlokalisering med dedikerte parker for fornybar og grønn energi utenfor Dublin. Man kan utnytte spillvarme til å forsyne fjernvarmenettverk, og man kan kreve bevis på at det faktisk bygges nye fornybare energikilder for datasenteret, ikke bare på papiret.

Det henger sammen med mitt tidligere poeng. I løpet av den seksårsperioden de har fått til å oppfylle 80 prosent-kravene, hvorfor er ikke dette planlagt på forhånd? Hvorfor er det ikke garantert at disse kravene vil føre til at man velger de ulike løsningene og satser på slik samlokalisering i utviklingen og byggingen?

Sakker stadig lenger etter klimamål

– Irland har et nasjonalt mål om 51 prosent reduksjon av klimagassutslipp innen 2030 sammenlignet med 2018, inkludert endringer i arealbruk. Og dere har et overordnet langsiktig mål om klimanøytralitet innen 2050. Men de siste prognosene for utslippsutviklingen fremover fra EPA (miljødirektoratet) var ikke særlig positive.

– De anslår en reduksjon på 23 prosent innen 2030, mindre enn halvparten av målet vårt. Men 23 prosent er faktisk dårligere enn fjorårets prognose på 29 prosent. Så vi står ikke bare stille, vi begynner faktisk å gå bakover når det gjelder tilliten til at vi faktisk kan oppfylle våre klimamål, noe som er svært bekymringsfullt.

– Målet virker ganske ambisiøst. Hvordan kom det i stand?

– Gjennom en rekke ulike mekanismer. Vi har borgerråd og borgerforsamlinger som sa at dette var en prioritet. Vi har et uavhengig ekspertråd for klimaspørsmål. De la frem en rekke anbefalinger og sa at behovet for utslippskutt er en av de viktigste utfordringene.

I et av våre politikknotater sa vi i IIEA at Irland bør innse at landet ikke kommer til å oppfylle sine forpliktelser for 2030. Det betyr ikke at man ikke skal prøve å sikte mot det, men vi argumenterer for at det er større sjanse for å oppnå forpliktelsene for 2035 og 2040.

En ting vi anbefalte i notatet, var å fjerne de nasjonale irske klimamålene. For når man ser på dem på papiret, ligner de veldig på EU-målene. Og jeg tror det legger for mye ekstra press på systemet. Jeg tror også det er et kommunikasjonsproblem.

Landbruket veier tungt: Foreslår karbonpris

– Da vil dere sitte igjen med forpliktelsen overfor EU: En utslippsreduksjon på 42 prosent i sektorene under innsatsfordelingsforordningen (ESR) i 2030 sammenlignet med nivået i 2005. Det gjelder hovedsakelig sektorene landbruk, transport, bygg og avfall. Dette målet er Irland ifølge EPA heller ikke på vei til å oppfylle.

– Det å ikke oppfylle våre klimaforpliktelser overfor EU kan koste den irske staten opptil 20 milliarder euro i kvotekjøp fra andre medlemsstater, ifølge ekspertrådet for budsjettspørsmål. Det er jo ikke bare en miljørisiko. Det er en alvorlig finansiell risiko forbundet med at vi ikke når dette målet.

Hva gjøres akkurat nå? Vi trenger raskere gjennomføring av havvindutbygging gjennom reformer av konsesjonsreglene. Den irske regjeringen må innføre strengere, bindende tiltak for utslipp fra transportsektoren.

Og det vi også trenger, er en troverdig prising av utslipp fra landbruket. Landbruket står for omtrent 38 prosent av Irlands samlede klimagassutslipp. Gjennomsnittet i EU-medlemsland som Frankrike eller Spania ligger på rundt 10 prosent. Dette er altså en grunnleggende strukturell utfordring for oss.

Innen 2030 kan landbrukets andel av utslippene under ESR nå nesten 50 prosent, noe som betyr at halvparten av det vi er pålagt å redusere av utslipp, kommer fra én sektor.

– Hva er de viktigste tiltakene for å håndtere og redusere utslippene fra landbruket?

– Det pågår en debatt i Irland der jeg mener bøndene blir gitt skylden for dette. Og jeg synes det er svært viktig å si at jeg ikke mener bøndene bør klandres. Jeg mener bøndene er en del av løsningen og ønsker å være løsningen på denne utfordringen. Men det vi må finne ut av, er hvordan vi kan gjøre det økonomisk bærekraftig for dem? Hvordan skal vi tenke på bøndenes psykiske helse og trivsel? Og hvordan gir vi bøndene riktig informasjon og riktig økonomisk støtte for å gjennomføre denne omstillingen?

Jeg tror at hvis man klarer å få disse fire tingene på plass, vil sektoren kunne blomstre også i fremtiden, samtidig som utslippene begynner å gå ned. Det juridisk bindende målet for landbruket er en reduksjon på 25 prosent innen 2030, og vi har så langt oppnådd omtrent 4,6 prosent siden 2018.

Vi mener at faktaene nå peker mot prising av utslipp som et nødvendig supplement. Enten et system med karbonavgift og -refusjon, tilsvarende det som finnes i Danmark. Eller så kan vi satse på et utslippshandelssystem for landbruket etter modell av EUs kvotemarked (EU ETS).

– I hvilken grad er Danmarks tilnærming til landbruk og utslipp relevant for Irland?

– Noe vi faktisk kan jobbe mot, er for eksempel Danmarks trepartsavtale. Jeg mener Danmark er ledende på dette området. Vi kan ta i bruk deres tilnærming, men den må tilpasses til den irske konteksten, siden vi har et annet landbrukssystem enn Danmark. Så for meg handler det om å finne en balanse mellom reell utslippsreduksjon og økonomisk levedyktighet for irske bønder, særlig for mindre og mer utsatte gårder, og å sikre at irsk storfekjøtt og meieriprodukter ikke underbys av import fra andre land med lavere standarder. Det er i korthet hva argumentet går ut på.

EU-formannskapet: Koble klima og konkurranseevne

– Irland overtok 1. juli det halvårige formannskapet i EUs ministerråd. Hva vil Irland fokusere på når det gjelder klima og energi?

– Irlands tre pilarer er konkurranseevne, verdier og sikkerhet. Og etter min mening er den grønne omstillingen sentral for alle tre. For meg vil den aller viktigste energisaken være nettpakken – de to lovforslagene som vil avgjøre hvordan EU planlegger, bygger og kobler sammen elektrisitetsinfrastrukturen. Å få dette til på riktig måte er avgjørende for kontinentets evne til å absorbere fornybar energi. Med et energisystem som er avhengig av mellomlandsforbindelser, har Irland stor troverdighet på dette området.

Les også:

EU-parlamentet vil at nytt nett og ny kraft oftere overkjører andre hensyn

Den andre saken av avgjørende betydning er den flerårige økonomiske rammen, eller MFF, EUs langtidsbudsjett for perioden 2028-34. Her forventes Irland å forhandle frem en avtale innen desember 2026.

Noe vi har argumentert for i vår forskning, er at det må være et budsjett for grønn omstilling. EU-kommisjonen foreslår å femdoble finansiering av energiinfrastruktur gjennom Connecting Europe Facility fra rundt 6 milliarder til 30 milliarder euro, og vi bør styrke målet om at 35 prosent av budsjettet skal gå til klimarelaterte formål. Dette er en reell og håndhevbar mekanisme i MFF for å sikre samsvar med nettpakken.

Det er viktig å merke seg at Irland også vil fremme EUs handlingsplan for elektrifisering, som omfatter rimelige energipriser, lagring og fleksibilitet. Og vi vil også lede EUs forberedelser til FNs klimaforhandlinger i høst.

Jeg tror vi har latt en fortelling feste seg i mediene om at klima og konkurranseevne står i konflikt med hverandre. Jeg mener de må fremstilles som to sider av den samme industri- og investeringsstrategien. Etter min mening er dette helt avgjørende. Og hvis du ber meg om å trekke frem noe spesielt fra hele denne saken, ville det være det viktigste. De står ikke i konkurranse med hverandre. Jeg mener de begge påvirker hverandre og begge danner grunnlaget for vårt fremtidige rammeverk.

– Tror du at Irland vil fremme dette som del av dagsordenen under formannskapet?

– Jeg er ikke i tvil om at det irske formannskapet vil stå fast på klimamålene, og at det vil arbeide for å oppfylle dem. Jeg tror de ser på det slik at klima og konkurranseevne ikke trenger å være atskilt. Det handler bare om å bygge disse koblingene. Og jeg tror det er et svært viktig budskap de ønsker å fremme videre.

– Irland må gjøre en stor innsats for å få gjennomslag for dette?

– Irland tar formannskapsrollen veldig alvorlig, og ønsker å være en god EU-partner fremover. De har brukt mye tid på å bygge opp myndighetenes kapasitet. De har ansatt ekstra embetsmenn. De har gjennomført en offentlig høring der de har forsøkt å inkludere hele sivilsamfunnet, industrien, innbyggerne og næringslivet i de ulike prioriteringene for formannskapet.

En annen ting jeg vil legge til, er at de fleste tror at det irske formannskapet bare varer i seks måneder, og at ethvert lands formannskap varer i seks måneder. Jeg tror ikke folk snakker nok om hvordan de har samarbeidet med de to foregående formannskapene frem til nå, Danmark og Kypros, og at de kommer til å samarbeide med de to formannskapene etter dette, Litauen og Hellas, for å bringe disse sakene videre. Det er ikke en oppgave som er begrenset til seks måneder.