Vil britenes neste stats­minister levere på klima?

Denne uken annonserte britenes statsminister Keir Starmer at han går av. Tidligere Manchester-ordfører Andy Burnham fremstår som den sannsynlige etterfølgeren.

Han er kanskje et mindre kjent navn enn Starmer og hans hovedmotstander Nigel Farage på denne siden av Nordsjøen. I Storbritannia, derimot, er Burnham mest kjent som mannen som i nesten ti år styrte Stor-Manchester.

Navnet hans knyttes også til en helt spesiell politisk merkelapp: «Manchesterism» (se faktaboks lenger nede). Kort fortalt handler det om å trekke makt og penger ut av London og ned til regionene og byene, og om å møte folks levekostnader med konkrete grep: billigere busser, varmere boliger, lavere regninger.

Og kanskje er det nettopp i koblingen mellom klima og levekostnader at Burnham skiller seg fra forgjengeren. Det tror i alle fall Ed Matthew, UK-direktør for tankesmien E3G. Vi har spurt ham om hva Burnham faktisk har levert innbyggerne i Manchester på energi- og klimafronten – og hva det kan avsløre om hva slags statsminister han eventuelt kan bli.

Populær transportreform

Ed Matthew: – Det tydeligste eksempelet er transport. Alle er nok enige i at han har gjort en god jobb med å ruste opp kollektivtransporten i Manchester. De hentet tilbake et bybanesystem de skrotet for flere tiår siden, og det har vært en stor suksess – vanlig i mange europeiske byer, men fortsatt sjeldent i England.

Han tok også kontroll over busstilbudet, satte tak på billettprisene og holdt dem lave, kjøpte inn en stor flåte elbusser, og sørget for at nettet betjente hele byen, ikke bare de mest lønnsomme rutene. Det ble svært populært. Og det er et eksempel på offentlig styring som leverer noe som henger direkte sammen med ren luft, lavere utslipp og et elektrifisert transportsystem.

Han har tilsvarende erfaring fra bygg. Manchester har energioppgradert mange boliger, mer vellykket enn de fleste britiske byer, men han har vært hemmet av det nasjonale systemet: Kortsiktige tilskuddsordninger du må søke på og bruke opp svært raskt, med dårlig regulering som førte til noen reelle politiske skandaler.

Så han kjenner de praktiske hindringene for å gjennomføre nullutslippsomstillingen bedre enn nesten noen andre i Labour. Som statsminister vil det ligge høyt oppe i bevisstheten hans.

Energi og klima: – Og hvordan tror du den erfaringen vil forme det han prioriterer nasjonalt?

– Kjernen i Burnhams politiske identitet handler om levekostnader. Han snakker mye om folks utfordringer siden finanskrisen i 2008. Han har sett Brexit, krigen i Ukraina og krigen i Iran presse energiregningene opp mens lønningene står stille. Han har også sett oppslutningen om Reform UK skyte i været i hjembyen sin. Han vet at den største enkeltdriveren bak dette presset er energikostnadene, så å bekjempe levekostnadene blir førsteprioritet når han tar over.

Problemet er statsfinansene. Økonomien har flatet ut, veksten er svak, og investeringsnivået er lavt sammenlignet med resten av G7. Så han må håndtere levekostnadene og få fart på økonomien – inkludert en omfattende overføring av penger og makt til byene – innenfor stramme økonomiske rammer. Det kommer til å bli svært vanskelig.

– Men han er altså relativt populær i Manchester. Hva er hovedgrunnen til det, og kan det overføres til nasjonalt nivå?

– Det kan det, men det avhenger av hva han klarer å levere. Det viktigste som kompliserer det, er energiregningene. I Manchester har han nettopp tjent på å innfri løftene sine: Han fikk ned transportkostnadene og forbedret tilbudet midt i en levekostnadskrise. Der han har hatt makten, har han vist at han kan utgjøre en forskjell som folk merker.

Han har også en annen fordel: personligheten. Han er en jordnær type fra Manchester og framstår sånn. Starmer hadde faktisk arbeiderklasserøtter, men ble oppfattet som Sir Keir, tidligere riksadvokat, og en del av den etablerte eliten. Det gjør nok ikke Burnham, så han vil ha lettere for å nå gjennom til arbeidsfolk. Det gir ham en god utgangsposisjon. Om det lar seg overføre til en nasjonal innsats som faktisk bedrer folks liv, er et annet spørsmål.

– En av Starmers største strategiske tabber

– Før vi kommer til Burnhams handlingsrom: Starmer-regjeringen har fått det vi vel litt forsiktig kan kalle blandet kritikk for håndteringen av klimapolitikken. Hvorfor skar det seg?

– Dette var en av Starmers største strategiske tabber de siste to årene. Han visste at Reform var den største parlamentariske trusselen, så instinktet var å kjøre videre med Clean Power Mission for å framstå som handlekraftig og djerv.

Men samtidig skulle ikke regjeringen selge inn godene ved den grønne økonomien, ikke snakke om investeringer i ren energi eller om hvordan fornybar energi kunne kutte levekostnadene. De gjorde ikke den grønne økonomien til kjernen i den økonomiske strategien og kommunikasjonen sin. Det var et grep som ble drevet fram av Starmers sjefrådgiver Morgan McSweeney, og fikk gjennomslag både i finansdepartementet og i Downing Street 10.

Det fungerte ikke. Reform fortsatte angrepene på netto null, det var deres nest viktigste angrepslinje etter innvandring. Ved å ikke svare på angrepene framsto Labour som svake. De overlot kamparenaen til motstanderne. Høyresidens budskap ble forsterket i sosiale medier, den offentlige bekymringen for kostnadene ved netto null vokste, og det oppmuntret bare høyresiden til å angripe hardere.

De konservative kopierte deretter Reform fullstendig, og sier nå at de også vil rive i stykker klimaloven (Climate Change Act). Det ga også De grønne rom til å angripe Labour for ikke å være ambisiøse nok på klima.

– Det som jo er litt spesielt, er at Reforms egne velgere er langt mindre fiendtlige til klimatiltak enn partiledelsen. Er det et gap Burnham kan utnytte?

– Det er i alle fall helt reelt: Spør du Reform-velgere, vil en hard kjerne, kanskje en fjerdedel, kaste hele klimapolitikken på bålet. Men flertallet støtter fornybar energi. De ser på det som britisk energi: De vil ha energiuavhengighet og kontroll, de vet at mer olje- og gassutvinning ikke vil senke regningene uansett hva Farage sier, og de vil ha flere boliger etterisolert. Der er det altså en viss avstand mellom hva Reforms ledelse fremmer, og det velgerne faktisk mener.

Burnham er nok fullstendig klar over dette, og han er godt posisjonert til å utnytte det. Men bare hvis han gjør en forskjell folk kan merke.

– Og et sted de vil merke forskjell, er altså på energiutgiftene. Hvordan skal han få dem ned, da?

– For det første må strømprisene ned, slik at folk slutter å se regningene bare stige og stige. For det andre må ren teknologi inn i hjem og lokalsamfunn over hele landet, for akkurat nå er det bare et lite mindretall av boligene som har varmepumpe eller solceller.

Et enkelt grep det er bred støtte for nå, er å fjerne alle avgiftene fra strømregningene. Det ville kutte den gjennomsnittlige husholdningsregningen med rundt 150 pund i året, og bedriftenes strømkostnader med omtrent 20 prosent. Det vi koste staten, men det vil ha umiddelbar effekt, øke etterspørselen etter elektrifisering, og har støtte fra både næringslivets organisasjoner og sivilsamfunnet.

Og en bonus er at høyrepartiene uansett er mot disse avgiftene. Det gjør det vanskelig for dem å slåss imot et slikt grep. Spørsmålet er om han prioriterer det, med det begrensede økonomiske handlingsrommet han har. Men det tror jeg at han vil.

Reform av strømmarkedet

– Men utover en sånn kvikkfiks?

– Den dypere løsningen er markedsreform. Han kan begynne å ta kontroll over energinettene, og til slutt erstatte engrosmarkedet for strøm. Der bestemmes strømprisen av gassprisen. Dermed når de lavere kostnadene ved fornybar energi aldri frem til husholdningene. Det bør erstattes med en markedsmodell basert på langsiktige kontrakter og sentral lastfordeling styrt av systemoperatøren. Det er det vi i E3G tar til orde for. Regningene vil ikke bli lavere over natten, men på sikt, og varig.

Burnham vet også at selv med investeringer nå, vil omstillingen til et rimeligere, fornybart strømsystem ta tid. Det handler også om hvordan dette kan oppfattes blant velgerne: å vise at myndighetene tar kontroll, stanser de urimelige fortjenestene, og begynner å levere.

– Manchesterism, merkelappen på Burnhams variant av Labour-politikk, handler også om å føre offentlige tjenester tilbake under offentlig kontroll. På nasjonalt nivå – på jernbane, vann og energi – er det en reell mulighet? Kan han få det til?

– Hvis han hadde pengene, ville han gjort det. Han er nådeløs mot privatiseringen: profittjaget, utflaggingen av overskudd, det dårlige tilbudet innen vann, transport og energi. Han ville nasjonalisert så mye han kunne. Men det ville kostet kolossalt mye, og det er rett og slett ikke økonomisk mulig. Så det handler om å komme videre uten full offentlig kontroll.

På jernbanen skjer det allerede: Labour fører togselskapene tilbake i offentlig eie etter hvert som kontraktene utløper, så det kommer ingen stor regning. Vann er vanskeligere. Tilstanden i engelske elver, forurenset av kloakk fordi selskapene sluttet å investere, var en total regulatorisk svikt og en av grunnene til at de konservative tapte så stort. Det finnes en vei til å overta Thames Water, det største selskapet, uten å bruke mye, fordi det er nær konkurs, men du kunne ikke gjort det over hele linjen med mindre de andre selskapene var like kriserammet.

På energi ville han ikke overtatt kraftleverandørene. Det egentlige spørsmålet er nettene – overføringsnett og lokal distribusjon. Det ville kostet milliarder, men er et alternativ. Det er en av de store, tidlige avgjørelsene han står overfor.

Miliband-dilemmaet

– Alt dette ville jo involvert finansdepartementet tungt, og da er det vel avgjørende at han har noen der som snakker samme språk. Hvem er mest aktuelle der? Ed Miliband nevnes jo …?

– Han er det åpenbare valget. Han står Burnham nær, de deler økonomisk filosofi, og han er trolig den som er best posisjonert til å gjennomføre oppdraget. Han har også vært den klart mest effektive statsråden i Starmer-regjeringen, den mest populære blant Labour-medlemmene, og han har jobbet i finansdepartementet før, så han kjenner maskineriet.

Problemet er at han er en stor skyteskive. Høyrepressen går etter ham nesten daglig som «økoekstremist», og han er heller ikke avholdt på høyresiden av sitt eget parti. De skylder på Miliband for Corbyn-årene: det var Ed som slo broren David i lederkampen i 2010, og mange på høyresiden trekker linjen derfra til Jeremy Corbyn og partiets historiske valgnederlag. Mange Labour-representanter er fortsatt ute etter ham for det.

Fagforeningene er også imot ham: Sharon Graham i Unite har sagt at hun ikke vil ha ham som finansminister, og er sint over hans motstand mot nye olje- og gasslisenser. Så hvis Burnham vil ha samhold og en mindre skyteskive for høyresiden, kan han sette en annen i nr. 11 i Downing Street. Vil han ha en alliert som kan levere, vil han bli fristet av Miliband.

– Samtidig var jo Burnham tydelig i motstanden sin mot oljeboring i Nordsjøen, men han har moderert seg litt i det siste. Hvor tror du han lander?

– Han kommer neppe til å ofre klimapolitikken. Han er en oppriktig tilhenger, og han vil ha elektrifisering i sentrum av reindustrialiseringen. Om noe vil han forsterke den, men på sin egen måte, der prioriteringen er kostnader heller enn å nå mål for målenes egen skyld.

Min følelse er at de holder fast ved løftet om ingen nye lisenser, men vil nok akseptere de eksisterende søknadene som allerede ligger i systemet. Skjebnen til olje- og gassfeltene Rosebank og Jackdaw skal snart avgjøres, og han kan komme til å godkjenne dem for å vise at han ikke forlater olje- og gassindustrien midt i omstillingen. Det er det sannsynlige kompromisset.

Knipen er at det ikke bare er Reform han må bekymre seg for: De grønne har skutt opp til 15–16 prosent på enkelte målinger, like bak Labour, og å godkjenne disse feltene ville gitt dem en kjepp å slå ham med. Så han er presset fra begge sider. Jeg er ikke sikker på hvilken vei han går, men tegnene peker mot et kompromiss.

Reforms klimatrusler kan være lovstridige

– Reform har truet med å rive opp fornybarkontrakter som allerede er inngått. Litt som vi har sett i USA under Trump. Tror du det er nok i seg selv til å legge en demper på investeringene?

– Det har nok en viss nedkjølende effekt, ja. De fleste selskaper som har sett nøye på jussen i det, mener de har en sterk sak, og at Reform ikke uten videre kan gjøre noe sånt. Det var dette bedrifter og bransjeorganisasjoner sa til Reform også. Om de hadde gjennomført det, ville det vært katastrofalt – ikke bare for energiselskapene som mister verdifulle kontrakter, men for tilliten i hele økonomien. Ingen kan da stole på en kontrakt med britiske myndigheter igjen. Juridisk mener vi det kunne blitt utfordret med hell i domstolene. Selv med en lovendring kunne det ikke berørt allerede inngåtte kontrakter.

Men det er et større poeng her. Den grønne økonomien er en av de mest vellykkede delene av britisk økonomi. Den vokser rundt 10 prosent i året mens den øvrige økonomien i praksis står stille. Det er nokså sannsynlig at uten den ville Storbritannia vært i resesjon. Dersom Reform går til grunnleggende angrep på den, påfører de økonomien enorm skade. Alle de store næringslivsorganisasjonene vet det. Det ville presset energikostnadene i været og kostet arbeidsplasser. Og Reform ville skutt seg selv i foten.

– Hva ville en Burnham-regjering bety for energi- og klimasamarbeidet med Europa, og med partnere som Norge?

– Han vil fortsette å støtte koblingen mellom Storbritannias og EUs kvotesystemer, og presse på for flere mellomlandsforbindelser for kraft med Europa. Ett prosjekt regjeringen allerede er interessert i, er et supernett i Nordsjøen, bygget sammen med europeiske partnere. Gjort kostnadseffektivt vil et slikt sammenkoblet nett få regningene ned for alle, både i Storbritannia og over hele Europa. Jeg vil tro han støtter det.

Les også:

Ser stort potensial i norsk-tysk havvind­satsing

På det diplomatiske planet vil han være forpliktet til klimahandling, slik Starmer var. Det han neppe vil gjøre, er å bruke mer offentlige penger på internasjonal klimafinansiering. Den er allerede kuttet kraftig, og de bistandskuttene blir trolig værende. Han vil prioritere å bruke pengene hjemme for å få ned regningene.

Gassavhengighet gjør britene sårbare

– Dere har en rapport ute om sårbarheten i Storbritannias gassinfrastruktur. Hvor utsatt er landet, og endrer elektrifisering på det?

– Svært utsatt. Vi har bare fire innførselspunkter for gass – vi kaller dem noder – og en av rørledningene går fra Norge. De er svært sårbare for angrep, fra havbunnen eller fra luften, og relativt enkle å treffe. Hvis de ble slått ut, ville du mistet oppvarmingen for 85 prosent av britiske boliger over natten. Det ville vært katastrofalt, og ingen politiske partier har egentlig erkjent det. Ingen energisystemer er usårbare, men et elektrifisert system – der det allerede finnes 1,7 millioner produksjonspunkter, og som trekker på mange forbindelser til mange land – er langt mer robust enn ett som er avhengig av en håndfull innførselspunkter for gass. Du kan bygge den robustheten med strøm på en måte du rett og slett ikke kan med gass.

Men til syvende og sist koker politikken ned til kostnader. Det er derfor høyresiden har klart å utnytte Clean Power Mission så effektivt: De sier at regjeringen bryr seg om avkarbonisering, ikke om regningene. Burnham må snu det. Budskapet hans må være: min prioritet er å få ned energiregningene, punktum, og vi gjør det på en måte som også avkarboniserer systemet – for gjort riktig er det nettopp det som får regningene ned.