Klimaskepsis anno 2026: Slåss mot politikken heller enn vitenskapen
Den «tradisjonelle klimafornektelsen», den som stilte spørsmål ved grunnleggende klimavitenskap, er på vikende front. Motstanden mot klimapolitikk, derimot, vinner terreng, og har skiftet form. Den forteller nå en historie om «grønn sløsing» og at kostnadsbyrden veltes over på vanlige folk.
Til og med amerikanske Heartland Institute, som lenge fôret klimafornektere med argumenter mot etablert klimaforskning, skriver nå i sine politikknotater at vitenskapen er riktig. I stedet for å gå løs på klimaforskningen som sådan, jobber de nå for å pulverisere tilliten til nøytral ekspertise.
Målet er å så tilstrekkelig tvil om at tolkningen av klimaforskningen er både korrekt og upolitisk.
Professor Alexander Ruser har fulgt de klimaskeptiske nettverkene i USA og Europa i snart et tiår. I en ny utgave av boken «Climate Politics and the Impact of Think Tanks» viser han hvordan det nå vokser frem nye nettverk som jobber tilsvarende mot klimapolitikk i Europa, blant annet i Tyskland, Nederland og Østerrike.
De bruker lite penger, har få kjente talspersoner og slipper sjelden til i etablerte medier. Likevel er de påfallende effektive. Vi spør Ruser hva som egentlig foregår nå.
Alexander Ruser: – De siste seks–syv årene har det skjedd store endringer, og mye går nok under radaren for mange. Vi har selvsagt endringene i USA med Donald Trump, og alt det innebærer. Men i Europa ser vi utbygging av nye nettverk av klimaskeptiske aktører. Jeg fokuserer spesielt på Tyskland, men vi ser det også i Nederland, Østerrike og andre europeiske land. Og de samarbeider på tvers av landegrensene.
I Norge har vi ikke den samme utviklingen, her er den politiske kulturen en annen. Men i Tyskland, Østerrike og Nederland er de nye nettverkene veldig effektive uten å bruke mye penger. De har ingen berømte personligheter og ingen tilgang til midtstrømsmedier. Som samfunnsvitere må vi spørre: Hva skjer her egentlig, når man kan pushe klimaskeptiske narrativer så effektivt uten vanlige ressurser? Det er noe samfunnet må være bevisst på.
Energi og klima: – Dette handler jo også litt om hvordan man bruker kunnskap eller ekspertise i politikken og den offentlige debatten. Du har tidligere beskrevet USA som et «markedsdrevet» og Tyskland som et «konsensusorientert kunnskapsregime». Og at denne forskjellen avgjør hvilke strategier for nettopp bruken av ekspertise som virker hvor. Hvor passer Norge inn i det bildet?
– Norge er, som Tyskland, et konsensusorientert kunnskapsregime. Det henger blant annet sammen med det politiske systemet: Norge har ofte koalisjonsregjeringer, og da må ulike partier klare å samarbeide. Det er ganske likt i Tyskland, Østerrike og Danmark. Den statsvitenskapelige forskningen på dette går faktisk tilbake til Stein Rokkan: Vi har konfliktlinjer i landet, men vanligvis en sivilisert debatt. Ekspertise brukes ofte som en nøytral kilde for beslutninger. Det forklarer hvorfor partier i Norge vanligvis ikke driver med personangrep, og hvorfor ekspertise ikke brukes som våpen slik vi har sett i USA.
Men dette er i endring. Vi har fått det mange kaller kulturkrig, eller polarisering – og den er ikke nødvendigvis knyttet til ett bestemt parti. Det kan lønne seg for et parti, også i Norge, å bruke populistiske, polariserende strategier, fordi det hjelper med å mobilisere velgergrupper. Dette skjer ikke plutselig – det er en prosess. Se på AfD i Tyskland: I begynnelsen var partiet fortsatt knyttet til konsensusorienteringen, nå er det veldig kontroversielt. Jeg vet ikke om vi får se den samme prosessen i Norge, men presset mot konsensusorienteringen treffer mange europeiske land, kanskje også de skandinaviske.
Utnytter mistillit til akademia
– Mens vi snakker om AfD: Du påpeker i boken at de ikke først og fremst bruker klimaspørsmålet til å diskutere vitenskapen, men til å prøve ut hva som kan sies – et slags angrep på den konsensusorienterte måten tysk politikk tradisjonelt bygges rundt. Ser du tilsvarende mønstre i andre europeiske land med konsensusbasert politisk kultur?
– Da må vi først tenke mer på vitenskapens rolle i klimadebatten generelt. En fordel med et konsensusorientert kunnskapsregime som det tyske eller norske, er at vi har klart definerte aktører. Vi har store forskningsinstitutter, i Norge for eksempel Norce eller Cicero, som vanligvis har et nøytralt image. Vi tenker ikke at de er konservative eller venstrevridde – vi tenker at dette bare er forskere som bidrar til den politiske debatten.
Presset fra ytre høyre øker
Men i Tyskland har dette endret seg. Systemet har vært nokså lukket: du har tre–fire store tankesmier som dominerer, og statlige forskningsinstitutter bidrar med data og studier. Det betyr samtidig at andre ikke slipper til.
Har du tillit i det akademiske systemet, er det ikke noe problem. Men et parti som AfD, som angriper det akademiske systemet og de etablerte mediene, kan bruke nettopp dette. Jeg er ikke sikker på om vi ser en parallell utvikling i Norge. Men vi hører jo ganske mye snakk om hvordan «det akademiske systemet er venstrevridd». Man trekker nøytraliteten i tvil. Det er en svakhet ved et konsensusorientert system: Hvis tilliten til nøytraliteten i de akademiske institusjonene forsvinner, kan det brukes som politisk strategi. I Tyskland har AfD hatt stor suksess med det. Jeg vet ikke om for eksempel Fremskrittspartiet eller Senterpartiet i Norge vil prøve det samme. Men kanskje.
– Og dette er ett punkt som vi i så fall har importert direkte fra USA. Vi har jo snakket sammen tidligere om Heartland og eksporten av amerikansk klimafornektelse. Da snakket du om hvordan de er blant organisasjonene som har etablert seg formelt i Europa. Har denne transatlantiske infrastrukturen på fornektersiden blitt sterkere siden sist?
– Absolutt. For det første har vi de direkte koblingene – Heartland Europe, med kjente politiske figurer fra Storbritannia og andre land til stede på åpningsarrangementet. Men vi har også den indirekte påvirkningen: I Norge er Klimarealistene et relevant nettverk, og vi finner tilsvarende i Ungarn, Tyskland og Sverige. Disse organisasjonene henter direkte inspirasjon fra de gamle nettverkene i USA. Dette henger også sammen med Project 2025. Innflytelsen i andre land er blitt mer direkte.
Kasting av brannfakler som strategi
– Samtidig ser vi at måten tankesmier opererer i USA på, har endret seg. I boken gjenforteller du historien om tankesmien RAND og en kontrovers rundt eksperten Herman Kahn, som skal ha bidratt til at amerikanske tankesmier lenge forsøkte å gå stille i dørene. Det har i alle fall snudd nå, mange amerikanske tankesmier virker i alle fall ikke engstelige for å kaste brannfakler, for å si det forsiktig. Hva skjedde, og ser vi den samme utviklingen i Europa?
– Det korte svaret er at dette handler om det som kalles oppmerksomhetsøkonomien. I USA, men også i andre land, er dette styrt av markedet: Du må være synlig for å nå frem i kampen om midlene. Hvis du har et budskap som er kontroversielt, catchy og passer godt inn i medielandskapet, er det en god strategi. RAND Corporation og Herman Kahn var et mer komplisert eksempel, for der kom det også mye backlash. Men ja, for konservative tankesmier i dag er kontrovers selve strategien.
Klimaskepsis
I konsensusorienterte land gjelder ikke det samme: Potsdam-instituttet eller Wuppertal-instituttet i Tyskland er synlige som forskningsinstitusjoner, men det inngår ikke i rollen deres å være kontroversielle, og de vil verken oppfattes som spesielt konservative eller progressive. De skal være nøytrale og objektive.
Dette diskuteres mye i forskningen nå: Kanskje endrer det seg også i andre land, fordi vi har så mange nye aktører. For eksempel influensere og andre som bruker sosiale medier og andre lavkost-kommunikasjonskanaler. Vi ser det også i forskningen på politiske bevegelser: Organisasjoner som Letzte Generation og Ende Gelände i Tyskland må være mer provokative. Kaster du suppe på Mona Lisa, skaper det oppmerksomhet. Samtidig virker det også mer polariserende.
Jo, men det blir jo så dyrt
– Til slutt: Vi ser nå stadig oftere mer økonomiske innvendinger mot klimapolitikk enn motstand mot klimaforskning. Begrepet «grønn sløsing» brer om seg. Man snakker om kostnader som skyves over på «vanlige folk». Påfallende nok bæres mange av innvendingene mot klimapolitikk frem av de samme gruppene som før hevdet klimaendringer ikke skjer i det hele tatt. Er dette egentlig bare klimafornekting i ny innpakning, eller representerer det noe nytt?
– Da må vi se litt på debattens historie. For pionerer som James Lovelock var det viktig å etablere klimaendringene som problemer for hele planeten. Og på ett nivå er det riktig: Klimaendringer er et problem for alle. Men det betyr ikke at problemet er likt for alle, eller like stort for alle. Et rikt land som Norge har sine problemer, men Bangladesh sine problemer er selvfølgelig større. Er du rik, er klimaendringene også et problem, men det er større om du er fattig.
Klimaskepsis kan egentlig handle om noe helt annet
De siste 15 årene har vi etablert en større bevissthet om at klimaendringer og andre miljøproblemer henger sammen med sosial ulikhet og sosiale strukturer. Samtidig har vi ikke snakket nok om denne sammenhengen. Hva betyr det egentlig når vi sier vi skal omstille til grønne jobber? For meg, en sosiologiprofessor, en del av en liberal elite, er det greit. Men hva om du jobber i en fabrikk eller i oljebransjen?
Og da får vi mange aktører som bruker dette strategisk, for å pushe en anti-klima-agenda. Et moteksempel var Barack Obama og «green jobs»: fra brown jobs til green jobs – det var en bevissthet om sammenhengen mellom klimaendring og økonomi. Nå har det snudd: Nå heter det at vi ikke har råd til klimapolitikk, at vi må fokusere på økonomien. Det er en veldig interessant strategisk posisjon.
– Da kan vi kanskje si at det som før var en kamp som handlet om rene fakta om endringene og årsaken, nå handler mer om klimatiltakenes legitimitet?
– Nettopp. Heartland Institute og Cato Institute er to gode eksempler. I sine siste policy briefs skriver de faktisk at klimavitenskapen er riktig: Vi har klimaendringer. Men tolkningen av forskningen er feil, mener de. Det er en subtil endring, men konsekvensen er at vi likevel ikke skal ha mer omfattende klimapolitiske tiltak. Da kan det altså finnes forskjellige tolkninger av de samme fakta, litt som hvordan den første Trump-regjeringen snakket om «alternative fakta». Det er også en tydelig kulturkamp. Det er en større sammenheng her, og den må vi rett og slett forske mer på.