Nesten alle nordmenn vil ha olje og gass – men ikke alle vil ha mer leting
Ekspertintervjuet i korte trekk
- En ny studie undersøker hvordan nordmenns klimabekymring henger sammen med holdningene til norsk olje- og gassvirksomhet.
- Hovedfunnet er at klimabekymring i Norge ikke automatisk fører til motstand mot fortsatt fossil produksjon, slik den ofte gjør i andre land.
- Bare syv prosent av respondentene vil avslutte olje- og gassvirksomheten helt, mens 37 prosent vil la eksisterende produksjon fortsette, men stanse ny leting.
- Forskerne kaller dette «klimadissonans» – at bekymring for klimaendringer eksisterer side om side med fortsatt støtte til fossile aktiviteter.
I januar delte regjeringen ut 57 nye utvinningstillatelser på norsk sokkel. I mars gjorde et flertall på Stortinget det klart at de støtter 26. konsesjonsrunde, denne gangen rammet inn som sikkerhetspolitikk mot Russland.
Norsk olje- og gassproduksjon ligger på sitt høyeste nivå siden 2009, og har bred støtte i befolkningen. Samtidig oppgir et stort flertall av nordmenn at de tar klimaendringene på alvor.
En ny artikkel i Energy Research & Social Science av Christina Nadeau og kolleger ved Universitetet i Oslo viser at sammenhengen mellom de to størrelsene er svakere enn man kunne forvente. Studien bygger på fem år med nasjonalt representative undersøkelser.
Bare syv prosent av respondentene vil avslutte fossile aktiviteter helt. Men 37 prosent vil stanse ny leting og la eksisterende produksjon fortsette. Vi spør hovedforfatter Nadeau om hva som er årsaken til at så mange tilsynelatende mener motstritende ting.
Energi og klima: – Hva er det du har undersøkt, og hva er hovedfunnet? Og hva mener du når du skriver at vi lider av «klimadissonans»?
Christina Nadeau: – I tidligere studier har vi sett på hvordan folk forstår klimaendringer og begreper som klimavippepunkter, men ett spørsmål dukket stadig opp: Hvordan henger denne bekymringen sammen med holdninger til olje og gass i et land som Norge?
En vanlig antakelse i forskningen er at økt bekymring for klimaendringer oversettes til økt støtte for å begrense fossile industri. Men i Norge henger ikke dette nødvendigvis sammen. Bekymring for klimaet ser ut til å bety mer for hvordan folk tenker om framtiden til industrien – om de skiller mellom fortsatt produksjon fra eksisterende felt og utvidelse gjennom ny leting.
Støtten for å avslutte fossile aktiviteter helt var begrenset gjennom hele undersøkelsen. Det er det vi kaller «klimadissonans» – at bekymring for klimaendringer eksisterer side om side med fortsatt støtte til fossile aktiviteter.
– Var det noe i dataene som virkelig overrasket deg?
– Ja! Bare syv prosent av respondentene støttet å avslutte fossile aktiviteter helt. Klimaendringer har blitt en så stor offentlig sak det siste tiåret, og i våre tidligere undersøkelser fant vi at en stor andel av respondentene så det som noe som krever handling. At den bekymringen eksisterer side om side med fortsatt støtte til fossile aktiviteter, føltes litt selvmotsigende.
Samtidig må vi være forsiktige med å overtolke. Dette er en kvantitativ undersøkelse – den viser hvilke mønstre som finnes, ikke hvorfor folk har dem. For å tolke dem støtter jeg meg på litteraturen og samtaler om økonomisk avhengighet, identitet og hva folk synes er gjennomførbart. Når jeg går utover det dataene direkte kan vise, prøver jeg å være tydelig på det.
100 år til med olje og gass?
Klimafatalisme
– En annen norsk forsker, Kari Norgaard, beskrev i et feltarbeid fra en norsk småby i 2006 hvordan nordmenn ikke var uvitende om klimaendringer, men kollektivt unngikk å la den kunnskapen forstyrre hverdagen. «Socially organized denial», kalte hun det. Men ut fra dine data ser det kanskje ut som om gapet mellom det vi vet og det vi gjør er blitt enda større?
– Noe av det hun beskrev er fortsatt relevant, men jeg er ikke sikker på at fornektelse er hovedutfordringen nå. Argumentene kjennes annerledes. I stedet for at «klimaendringer skjer ikke» handler det om lave produksjonsutslipp i Norge, at verden trenger olje, og hvis noen uansett må produsere olje og gass, bør kanskje Norge gjøre det. Spenningen har altså forskjøvet seg fra fornektelse til spørsmål om ansvar, gjennomførbarhet og hvem som bør gå først.
Energiminister Terje Aasland: – Det er noen store funn framfor oss
Noe annet jeg har blitt opptatt av gjennom doktorgradsarbeidet, er om det også er en økning i en annen respons, en slags klimafatalisme: følelsen av at det kanskje allerede er for sent, eller at enkeltland som handler alene ikke kan endre utfallet. Vi målte ikke dette direkte i denne studien, men jeg tror det er et viktig spørsmål for videre forskning.
– Undersøkelsen viser også at blant de rundt 85–90 prosent som fortsatt vil ha produksjon ville hele 37 prosent stanse leting. Den mellomposisjonen kommer knapt til syne i den politiske debatten, der svinger vi liksom mellom «utvikle, ikke avvikle», les «vi må lete mer», og stråmannen om å «stanse olje- og gassproduksjon i morgen». Har du gjort deg noen tanker om hvorfor?
– Fordi tanken på å skille Norge fra fossile brensler er viklet inn i alt. Det er ikke bare en næring, men innvevd i en bred forestilling om velferd, stabilitet og hva Norge er.
Posisjonen «fortsett produksjon, men ikke ny leting» bringer beslutningen mye nærmere enn mange er komfortable med. Den flytter samtalen bort fra abstrakte mål for 2050 og over til spørsmål om hva som skjer videre – neste konsesjonsrunde, neste investering, de neste årene.
Putin satser alt på arktisk olje og gass – men Kina holder igjen
Vi ser noe politisk diskusjon om mellomposisjonen, men den virker vanskelig å se for seg i praksis. I årevis har det vært en idé om at fossilindustrien gradvis skulle bygge broen til fornybart. Når omstillingen blir tregere enn forventet, blir folk mer nølende til å endre rening.
– «Det norske paradokset», er det mange som snakker om da.
– Men jeg slutter meg ikke til det hvis det innebærer at Norge ikke har noe valg. Vi har valg. Artikkelen vår antyder at det finnes mer offentlig rom for å snakke om den nære framtiden for leting enn det som gjerne forutsettes i den politiske debatten.
Sikkerhetspolitikk
– Et flertall på Stortinget støtter nå 26. konsesjonsrunde, eksplisitt framstilt som sikkerhetspolitikk mot russisk aggresjon. Gir sikkerhetsargumentet ny grunn til å støtte leting?
– Vi kan ikke teste det direkte i studien vår. Det vi kan si, er at den bredere konteksten endret seg ganske dramatisk. Rundt 2019 var det mye press på fossilindustrien for å omstille seg og investere tyngre i fornybart. Så kom covid, deretter invaderte Russland Ukraina, og plutselig ble norsk olje og gass i økende grad sett gjennom et energisikkerhetsperspektiv.
Norsk olje og gass ble nærmest helten i fortellingen. I stedet for å spørre om Norge burde fortsette å produsere, ble spørsmålet om vi hadde et ansvar for å gjøre det. Med det fulgte en annen rettferdiggjøring: norsk produksjon har lave utslipp, verden trenger fortsatt olje og gass, og vi gjør dette for andre, ikke for vår egen oljerikdom. En slags ydmyk framstilling: ikke «vi produserer fordi det gagner oss», men «vi produserer fordi noen må gjøre det».
- Rapport fra Norsk klimastiftelse: Barentshavet i spill – Sikkerhetspolitisk risiko for olje- og gassvirksomhet i Arktis
– Ser vi praktiske konsekvenser av det i holdningene?
– Folk jeg har snakket med i og rundt industrien, har beskrevet den perioden som at den bremset momentumet rundt det grønne skiftet. Vi ser økt støtte til fossile aktiviteter etter invasjonen av Ukraina, men ikke så dramatisk som folk kanskje skulle tro. Argumenter kan endre seg raskt etter geopolitiske hendelser, men holdninger forskyver seg saktere.
Klimapolitikk har blitt sterkt politisert i Norge, men støtten til fossilindustrien er fortsatt bred på tvers av det politiske spekteret. Det kan gjøre at noen grunnleggende spørsmål om framtiden til industrien føles mindre omstridt enn man kunne forvente.
EU-paradokset
– Vi hører jo også om at EU vil være avhengig av norsk gass i lang tid, samtidig som signalene fra Brussel er vesentlig mer blandede – ja, norsk gass er viktig nå, men EU skal bli selvforsynt med energi. Vet vi hvordan norske velgere håndterer den spenningen? Å bli fortalt på den ene siden at gassen er uunnværlig, samtidig som kunden åpent og aktivt jobber hardt for å fase den ut?
– Dataene våre kan ikke direkte vise om folk forstår Europas langsiktige planer, men kanskje noe av det vises i de 37 prosentene som støtter fortsatt produksjon, men ikke ny leting. For meg antyder det at folk skiller mellom hva Norge gjør nå og hva Norge bør gjøre i framtiden.
Vil EU snu om olje og gass fra Arktis?
Mye av argumentasjonen går altså på at norsk olje og gass er renere enn alternativene. Og det finnes en enda mer spesifikk versjon nå: At norsk gass er bedre enn olje, eller bedre enn gass fra andre steder. Jeg vender stadig tilbake til sammenligningen med tobakksindustrien. Du kan sørge for at fabrikken går på fornybar energi, og at de som jobber der er godt betalt, men sigarettene tar likevel liv til slutt. Fossile brensler er åpenbart noe annet, men poenget er at lavere utslipp under produksjon ikke endrer det som skjer når brenslet faktisk brukes.
Og det er her det blir interessant politisk. At Europa trenger norsk gass på kort sikt og samtidig skal fase den ut på lang sikt, er ikke nødvendigvis selvmotsigende. Og hvis det er den retningen Europa går i, må vi i Norge ta stilling til hvilke antakelser vi gjør om framtidig etterspørsel.
Tilfellet Danmark
– Du peker på Danmark som et kontrasttilfelle. Hva har Danmark gjort som Norge ikke har gjort, og kan sammenligningen fortelle oss noe om et lignende skifte er mulig her?
– Danmark var ikke like sammenvevd med fossile brensler som Norge. De tok en politisk beslutning tidligere om å bevege seg bort fra det og satset mye på fornybar energi, særlig vind.
Mange føler at Danmark ikke er sammenlignbart, fordi petroleumssektoren vår er større og økonomisk viktigere. Men jeg tror ikke forskjellene er så store som mange skal ha det til. Den største er timing: Danmark startet tidligere. Norge valgte en langsommere tilnærming og forsøkte å balansere fortsatt fossil produksjon med en gradvis oppbygging av fornybar energi.
– Vi vil gå først i den grønne omstillingen
Det er også noe interessant rundt identitet her. Nordmenn snakker ofte om Norge som et lite land som ikke betyr mye globalt, samtidig argumenterer vi med at Europa er avhengig av oljen og gassen vår. Vi er altså for små til å påvirke klimautfall, men store nok til å være avgjørende for europeiske energimarkeder.
Danmark gir ikke Norge en mal. Men det viser at omstillinger kan skje tidligere enn folk forventer, og at når de først kommer i gang, kan de gå ganske raskt.
Hva betyr egentlig «omstilling»?
– Hvor er det det glipper for oss i klimadebatten i dag?
– For mange er spørsmålet ikke lenger om klimaendringer skjer. Folk ser konsekvensene, og de fleste respondentene i undersøkelsene våre tar klimaendringer på alvor – selv om vi ikke må glemme at det fortsatt finnes en større klimaskeptisk gruppe i Norge enn folk noen ganger antar.
Når det gjelder framtiden til fossilindustrien, er hovedutfordringen ikke hvor mye folk bryr seg. Den handler mer om hvorvidt folk klarer å se for seg alternativet. Hva betyr en omstilling i praksis? Hva skjer med arbeidsplassene? Hva skjer med selskaper som Equinor? Hva skjer hvis vårt veldig offentlige, livestrømmede oljefond slutter å vokse som det gjør nå?
Stoltenberg sier Norge taper på Iran-krigen – økonomiprofessor er uenig
Det overdrives noen ganger hvor mange jobber som er direkte avhengige av olje og gass, men folk vil likevel vite hva som kommer etterpå. Endring er skummelt og vanskelig. Vi har ikke utviklet et veldig tydelig bilde av hvordan en rettferdig omstilling i Norge faktisk ville sett ut. Men konsekvensene av klimaendringer er også en del av framtiden vår.
Artikkelen vår prøver å peke mot mellomposisjonen: fortsett produksjon, men stans ny leting. Hvis det er en vei folk støtter, hvordan ser den faktisk ut? Vi bruker mye tid på å snakke om åpning av nye lisenser. Men hva skjer når vi ikke deler dem ut? Hvilke næringer vokser? Hva erstatter dem? Vi har ikke tatt den samtalen på ordentlig ennå. Det er kanskje en del av problemet.