100 år til med olje og gass?
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
På Barentshavkonferansen i Hammerfest nylig framsto myndighetene som enda sterkere pådrivere for mer olje- og gassaktivitet i Barentshavet enn oljeselskapene.
Energiminister Terje Aasland (Ap) sa at det er «enorme muligheter» og at «vi må gripe dem». På samme konferanse i 2023 sa han at «Petroleumseventyret i nord har bare så vidt begynt», og han sa han sto ved dette: «Det er et petroleumseventyr som ligger framfor oss».
Tro på leting – tross få funn
I realiteten har letingen i Barentshavet gitt få resultater, flere internasjonale selskaper har trukket seg ut av norsk sokkel, og interessen for leting i forrige konsesjonsrunde var mindre enn vanlig.
Men Aasland håper på at det omstridte oljeprosjektet Wisting realiseres, og han ønsker seg nye funn. Alle politikerne som var på scenen – fra Ap, Høyre og Frp – hadde stor tro på videre leting.
Da Offshore Norge spurte Mani Hussaini (Ap), som leder energi- og miljøkomiteen, om det er mulig «å stå i en offensiv letepolitikk utover på 2030- og 2040-tallet», svarte Hussaini at «ja, det kommer til å være helt nødvendig, hvis vi skal være en trygg leverandør til Europa».
Oljebyråkratiet en pådriver
Toppsjefene i oljebyråkratiet er like ivrige som de oljevennlige partiene. Direktøren for Sokkeldirektoratet, Torgeir Stordal, snakket om at det er et «betydelig gjenværende potensiale» på norsk sokkel, og at oljeselskapene «må intensivere innsatsen i årene framover». Sokkeldirektoratet svikter ikke i sin pådriverrolle.
Ved siden av leting var Stordal opptatt av at Wisting-feltet måtte utvikles, for «vi kan ikke la 500 millioner fat bli liggende i bakken». Det kan han godt mene, men det er fint mulig å la Wisting-oljen bli liggende – og det ville vært en fordel for energiomstilingen. Jo mer Barentshavet utvikles som petroleumsregion, desto mer låses norsk økonomi til fortsatt olje- og gassproduksjon.
Analytiker: Norske gassplaner for Barentshavet risikerer å bli et tapsprosjekt
Sigve Knudsen, direktør i Havindustritilsynet (Havtil), det tidligere Petroleumstilsynet, brukte det politiske munnhellet «vi skal utvikle, ikke avvikle». Knudsen hadde en Power Point der det sto at «det kan bli produksjon fra norsk sokkel i 100 år framover, og det høye aktivitetsnivået er ventet å fortsette lenge».
Oljeselskapene som var på scenen i Hammerfest, begrenset seg til å antyde halvparten så mange år. Både Equinor og Vår Energi snakket om petroleumsaktivitet i 50 år til. Og det er mer enn drøyt nok. Om 50 år er vi i 2076 – og hvis verden skal nå Parisavtalens mål, må klimagassutslippene ned i netto null i 2050.
På linje med Frp
For ordens skyld må det sies at Havindustritilsynet viste en video der havvind og havbunnsmineraler også ble nevnt, men hovedtemaet var olje og gass.
Sist noen snakket om olje og gass i «hundre år til», var da Frp-leder Sylvi Listhaug klinket til i valgkampen i fjor. Det gjorde hun sannsynligvis fordi det er Frps mål å framstå som den absolutte ytterkant i oljepolitikken: Ingen skal være mer oljevennlige enn Frp.
I den offentlige debatten er det også bare Frp som har ropt etter åpning av Barentshavet nord – der iskantsonen befinner seg.
Sol- og vindrekord i EU første kvartal
Sokkeldirektoratet mener over halvparten av de uoppdagede olje- og gassressursene i Barentshavet finnes i Barentshavet nord. På konferansen i Hammerfest inviterte sokkeldirektøren oljeselskapene inn for å informere om mulighetene i området, og han sa at to selskap allerede hadde vært på besøk.
Etter det jeg kjenner til er det ingen selskaper som har vært ute og sagt at de ønsker å drive aktivitet i Barentshavet nord. Det må enten skyldes at de ikke har like stor tro på mulighetene for storstilt utvinning – eller at de innser at åpning er et ekstremt betent politisk spørsmål og lite sannsynlig.
Gassrør fra Barentshavet?
I dag er det bare ett rent gassfelt i drift i Barentshavet: Snøhvit. Castberg og Goliat er oljefelt. Sistnevnte har riktignok også litt gass, og Vår Energi har lansert planer om å sende gassen inn til Melkøya. Det betyr at Snøhvit må utsette levering av noe av sin gass, for å slippe til Goliat-gass.
Kapasiteten på LNG-anlegget på Melkøya er nemlig sprengt i 30 år framover. Det finnes heller ingen rørledning fra Barentshavet til rørnettet i Norskehavet. Mangelen på transportmuligheter legger naturligvis en demper på letelysten til oljeselskapene.
Stortinget og klimapolitikken: – Klarer bare å ta bort tiltak
«Det å få på plass ny infrastruktur i Barentshavet er helt essensielt», sa sokkeldirektør Torgeir Stordal på Barentshavkonferansen.
Et gassrør vil være ekstremt dyrt. Og energiministeren har sagt at det ikke er aktuelt for staten å sponse verken et gassrør eller andre transportløsninger fra Barentshavet. Dette må selskapene selv finne lønnsomt.
Raskere bort fra fossilt
For hvert år som går uten store gassfunn, blir det stadig mindre aktuelt å bygge ny infrastruktur, fordi det kan bli relativt kort tid med aktivitet og inntekter. Sokkeldirektøren sa det slik:
«Inntektene fra gass kan komme så langt ut i tid at det ikke lenger er lønnsomt».
Det oljebransjen, politikerne og byråkratene ikke diskuterte på Barentshavkonferansen, var klimapolitikk og behovet for raskere energiomstilling. Den debatten går heldigvis hos våre kunder: EU og Storbritannia.
Klimaministeren i Brussel: – Krevende å ikke få klarhet
Den britiske regjeringen sier at de må trappe opp omstillingen til hjemmelaget, fornybar energi for å få energisikkerhet. EUs klimakommissær Wopke Hoekstra sier at den pågående krisen viser at «den eneste veien framover er mer elektrifisering, mer kjernekraft, mer solenergi, mer vind, mer batterikapasitet og flere overføringskabler i EU».
Europa kan bevege seg raskere bort fra fossil energi enn det den norske oljesektoren tar innover seg.
Norske myndigheters påstander om enorme muligheter for mer olje og gass kan med tida framstå som merkelige og kortsynte.
