På Barentshavkonferansen i Hammerfest nylig framsto myndighetene som enda sterkere pådrivere for mer olje- og gassaktivitet i Barentshavet enn oljeselskapene.

Energiminister Terje Aasland (Ap) sa at det er «enorme muligheter» og at «vi må gripe dem». På samme konferanse i 2023 sa han at «Petroleumseventyret i nord har bare så vidt begynt», og han sa han sto ved dette: «Det er et petroleumseventyr som ligger framfor oss».

Tro på leting – tross få funn

I realiteten har letingen i Barentshavet gitt få resultater, flere internasjonale selskaper har trukket seg ut av norsk sokkel, og interessen for leting i forrige konsesjonsrunde var mindre enn vanlig.

Men Aasland håper på at det omstridte oljeprosjektet Wisting realiseres, og han ønsker seg nye funn. Alle politikerne som var på scenen – fra Ap, Høyre og Frp – hadde stor tro på videre leting.

Da Offshore Norge spurte Mani Hussaini (Ap), som leder energi- og miljøkomiteen, om det er mulig «å stå i en offensiv letepolitikk utover på 2030- og 2040-tallet», svarte Hussaini at «ja, det kommer til å være helt nødvendig, hvis vi skal være en trygg leverandør til Europa».

Oljebyråkratiet en pådriver

Toppsjefene i oljebyråkratiet er like ivrige som de oljevennlige partiene. Direktøren for Sokkeldirektoratet, Torgeir Stordal, snakket om at det er et «betydelig gjenværende potensiale» på norsk sokkel, og at oljeselskapene «må intensivere innsatsen i årene framover». Sokkeldirektoratet svikter ikke i sin pådriverrolle.

Ved siden av leting var Stordal opptatt av at Wisting-feltet måtte utvikles, for «vi kan ikke la 500 millioner fat bli liggende i bakken». Det kan han godt mene, men det er fint mulig å la Wisting-oljen bli liggende – og det ville vært en fordel for energiomstilingen. Jo mer Barentshavet utvikles som petroleumsregion, desto mer låses norsk økonomi til fortsatt olje- og gassproduksjon.

Les også:

Analytiker: Norske gass­planer for Barents­havet risikerer å bli et tapsprosjekt