EU har gjentatte ganger sagt nei takk til norsk gass fra Barentshavet, gjennom et forslag om moratorium på utvinning av olje og gass i Arktis.  

Nå er moratoriet til vurdering, opplyser EU-kommisjonen til Energi og Klima. Samtidig er rammene for norsk olje- og gasspolitikk i ferd med å tegnes opp på nytt.  

Kanskje i retning av en massiv økning i produksjon av norsk, flytende gass (LNG) i nettopp Barentshavet, der det foreløpig ikke finnes noen gassrør til det europeiske kontinentet. 

Det er en stor risiko å ta, mener Marin Gillot, energianalytiker ved den proeuropeiske, Brussel-baserte tankesmien Strategic Perspectives. 

Nye investeringer i langsiktige LNG-kontrakter eller økte investeringer fra EU i ny LNG-infrastruktur ser ikke ut til å være nødvendig, og risikerer å skape «stranded assets», sier Gillot til Energi og Klima. Han tror også et nytt gassrør til Barentshavet vil innebære stor risiko. 

På godt norsk betyr «stranded assets» ressurser som ikke kan utvinnes, som regel fordi de ikke er lønnsomme.  

Gassbehovet synker raskt inn mot 2040 

Analyser fra Strategic Perspectives viser nemlig at gassbehovet til EU i 2040 vil ha sunket såpass mye at det vil kunne møtes gjennom import gjennom allerede eksisterende infrastruktur i Nordsjøen. Gass fra de siste norske og britiske feltene kan sendes gjennom gassrør, som er billigere, mer stabilt og forutsigbart.  

Analysen samsvarer med EUs mål om å kutte utslipp med 90 prosent innen 2040, og ha netto nullutslipp i 2050.  

Dersom norsk LNG skal lykkes på det europeiske markedet, så må først EU vike fra klimakuttene.  

– Dersom det skjer, vil kjøperne tvinges ut på spotmarkedet eller inn i langsiktige kontrakter som eksponerer EU enda mer for svingning i pris, skaper permanent risiko, og som reduserer energisikkerhet og klimaambisjoner» advarer Gillot.  

• Les også: EU blir stadig mer avhengig av ameri­kansk gass 

Omdøper «Grønn giv» til «Frihetsgiv» 

Analysen er også basert på at EU i desember i fjor besluttet et endelig forbud mot import av russisk gass innen sommeren 2027. Deretter vil EU forsøke å fase ut rørgass fra Aserbaidsjan, Algerie og Libya innen 2035, anslår tankesmien. Dette muliggjøres av utbyggingen av fornybar kraft og elektrifisering.  

I desember leverte EU også sin store lovpakke for et mer integrert strømnett, som håper å øke tempoet i utbyggingen av nye mellomlandsforbindelser og kraftprosjekter.  

I et intervju med The Financial Times omdøper visepresident i EU-kommisjonen Teresa Ribera «Den grønne given» til «Frihetsgiven», ettersom klimaplanene direkte øker Europas egenproduksjon av energi. 

• Les også: Fra Green Deal til Freedom Deal?

«Frihetsgiven» skaper et viktig skille for Norge, dersom man følger Gillots analyse. For hvis Norge i dag og på mellomlang sikt er en viktig bidragsyter til Europas energisikkerhet, så er det begrenset hva slags bidrag nye gassfelt kan komme med etter 2040.  

Det tar gjerne 10 til 15 år å bygge ut et nytt offshore gassfelt. Eksempelvis gikk det 14 år fra Johan Castberg-feltet ble funnet, til produksjon startet i mars 2025. 

Aasland og Støre vil satse 

Dette skillet mellom mellomlang og lang sikt er foreløpig ikke tydelig fra regjeringens side.  

12. januar kunngjorde regjeringen at den ønsker å satse på å «utvikle, ikke avvikle» norsk petroleumsvirksomhet i Norges nordligste havområder.  

– Barentshavet er utrolig viktig knyttet til norsk sokkel. Det er store ressurser, men mindre infrastruktur, sa energiminister Terje Aasland (Ap) under årets kunngjøring av lisenstildelinger på den norske sokkelen. 

Totalt ble det under den såkalte TFO-runden delt ut 5 nye lisenser i Barentshavet. Men fremover vil regjeringen utvide leteområdene med 38 blokker. Og begrunnelsen er ikke bare egeninteresse. Arbeiderparti-regjeringen begrunner ny aktivitet i nord, med det de mener er større behov lenger sør, i Europa.  

– Norsk gass (har) aldri før vært så viktig for europeisk energisikkerhet som etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina. Derfor må vi sørge for at næringen har tydelige og forutsigbare rammevilkår, og derfor vil en ny stortingsmelding være svært viktig, sa statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) idet han annonserte at regjeringen vil legge frem en egen petroleumsmelding i 2027. 

• Lytt til EU-podkasten: Vil EU snu om olje og gass fra Arktis?

Setter petroleum foran omstilling 

Meldingen vil legges frem omtrent samtidig som omstillingskommisjonens arbeid konkluderes. Det er uklart i hvilken grad petroleumsmeldingen dermed kan bygge på anbefalingene fra kommisjonen. 

«Sett i lys av at regjeringen nå varsler en egen petroleumsmelding samtidig som omstillingskommisjonene skal komme med sine anbefalinger, framstår arbeidet i omstillingskommisjonen som å kaste bort skattebetalernes penger» skriver stortingsrepresentant Marit Vea (V) i et spørsmål til statsminister Støre.  

I et sitt svar på spørsmålet sier Støre at der «omstillingskommisjonens mandat er bredt» og vil se på «de langsiktige utfordringene for norsk økonomi», vil petroleumsmeldingen kun «behandle norsk petroleumspolitikk» og «legge til rette for gode, stabile og forutsigbare rammebetingelser for næringen (…) i et langsiktig perspektiv.» 

Svaret fra Støre kan tolkes som at omstillingskommisjonens arbeid vil bestå i å fylle de gapene i den norske økonomien som petroleumsnæringen ikke vil kunne fylle, ifølge Støre.  

«Samtidig er det viktig for meg å understreke at selv om vi skulle lykkes med å dempe produksjonsfallet på norsk sokkel vil det fortsatt være viktig å utarbeide en god strategi for de ulike omstillingene norsk økonomi står overfor» sier Støre.  

Tviler på at nytt gassrør blir lønnsomt 

Et tema som kan bli aktuelt å vurdere både i petroleumsmeldingen og for omstillingskommisjonen, er planer om å bygge et nytt gassrør fra Norskehavet til Barentshavet, en strekning på om lag 800 kilometer. Både Gassco og Sokkeldirektoratet har tatt til orde for et slikt prosjekt.  

Gassrøret vil kreve store investeringer, men sikre lavere gasspris til europeiske konsumenter og mindre prisvolatilitet.  

– Når man vurderer dette er det fire faktorer man bør se på: teknisk gjennomførbarhet, politisk aksept, økonomisk gjennomførbarhet og miljøhensyn, forklarer Gillot.  

Teknisk er det mulig. Barentshavet er relativt grunt, og det finnes mange eksempler på liknende prosjekter.  

– Men det økonomiske grunnlaget for denne typen prosjekter er tvilsom, gitt det synkende strukturelle behovet for gass i EU. Det er en risiko for at prosjektet fullføres i en tid der det ikke finnes nok etterspørsel, påpeker analytikeren.  

Kursjusteringer endrer ikke dynamikken 

Flere har pekt på EUs innføring av fleksibiliteter og mulige kvotekjøp utenfor Europa som en åpning for økt gassproduksjon. Men det har ikke vært noen grunnleggende endring i utslippskurven fra Brussel, understreker Gillot.  

– Det er selvfølgelig en svekkelse av signalet, og det skaper noe usikkerhet rundt nedtrappingen av utslipp innenfor Europa, men selv med bruken av fleksibilitet så vil mesteparten av utslippskutt skje hjemme, gjennom overgangen til fornybar og elektrifisering. Og det er denne dynamikken som kommer til å drive ned etterspørselen for gass.  

Han tror Norge heller bør satse på å møte det gjenværende behovet ved å bruke eller forbedre utnyttelsen av allerede eksisterende gassrør så raskt som mulig, heller enn å maksimere mulige eksportvolum for LNG.  

– På den måten kan Norge posisjonere seg til å bli den siste og mest troverdige eksportøren av gass til EU.  

Håper på tydelig signal fra EU 

Et viktig signal for Norge kan komme dersom EU gjentar sitt ønske om et moratorium for utvinning av olje og gass i Arktis. Et slikt ønske har blitt kommunisert fra de samlede EU-insititusjonene gjennom Arktis-strategiene for 2016 og 2021.  

Nå som Grønlandskrisen med USA preger diskusjoner i Brussel, er EU i gang med en oppdatering av strategien. 

En av de som er opptatt av å beholde moratoriet er Marika Andersen, som leder Bellonas arbeid opp mot EU med Arktis-politikken.  

– EU-moratoriet er etter vårt syn et resultat av flere tiår med politisk påvirkningsarbeid, både fra Bellona og andre miljøorganisasjoner, ofte gjennom brede allianser, forklarer Andersen.  

Hun peker på den normative makten EU sitter på:  

–  EUs jurisdiksjon i Arktis er begrenset. Men EU har betydelig normativ makt. Som normsettende aktør sender EU tydelige politiske signaler. Selv uten sanksjonsmuligheter skaper dette politisk risiko for videre arktisk olje- og gassvirksomhet, også for Norge. 

Også hun advarer mot å se seg blind på energisikkerhet i dag, for å begrunne gassfelt som vil produsere om 10 til 15 år.  

–  Innen den tid skal EU være svært nær sitt 90 prosent utslippskuttmål. Erfaringene etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina viser også at EU er i stand til å omstille seg raskt. Det tilsier at markedet for ny arktisk olje og gass kan være svært begrenset når produksjonen faktisk kommer i gang. 

Andersen mener regjeringen heller burde satse på å omstille seg.  

–  Norges fokus bør i stedet være investeringer i energi som EU faktisk etterspør: offshore vind, kraftkabler og energiutveksling. Risikoen ved å legge for mye vekt på gass er at det trekker politisk oppmerksomhet, kapital og samarbeid bort fra disse områdene, sier Andersen. 

Sikkerhetsfokus 

Høringsprosessen rundt den nye Arktis-strategien avsluttes 16. mars.  

Under en tale ved Verdens økonomiske forum i Davos skisserte kommisjonspresident Ursula von der Leyen fire prinsipper for den nye linjen: 

• Full solidartiet med Grønland og Danmark. 
• En massiv økning  i investeringer i Grønland 
• En større satsing på arktisk sikkerhet gjennom for eksempel innkjøp av europeiske isbrytere og forsvarsmateriell.
• Sterkere partnerskap til arktiske partnere som Storbritannia, Canada, Island og Norge.