Putin satser alt på arktisk olje og gass – men Kina holder igjen
Rett etter at Trump hadde reist hjem, kom Putin på Kina-besøk. Et av målene hans var å smøre krigsmaskinen med olje- og gassavtaler med Kina.
Russisk økonomi er sterkt avhengig av olje og gass, men industrien har mistet tilgang til viktige markeder og møtes med sanksjoner på grunn av fullskalainvasjonen av Ukraina.
Alt tyder så langt på at Putin ikke lyktes med fremstøtet mot Kina denne gangen heller. Faktisk har ikke Kina investert i russisk olje på ti år.
Russland har på sin side ikke så mange andre bein å stå på.
I over to tiår har landet bygget økonomien sin på at Arktis skal være fremtidens skattkiste: Olje, gass, LNG, en utbygd nordlig sjørute, kinesiske og indiske investeringer som skal erstatte de vestlige.
Boken Climate, Hydrocarbons, Sanctions – Perspectives on the Russian Arctic av Arild Moe og Anna Korppoo, utgitt på det britiske forlaget Edward Elgar, viser at denne satsingen hviler på stadig skjørere forutsetninger.
Russland vil utvikle oljebransjen mens markedene forvitrer. Kina og India har nølt med å fylle tomrommet etter at de vestlige investorene forsvant. Russisk Arktis rammes hardt av klimaendringene.
Og russisk klimapolitikk finnes, men fungerer mest som et slags strategisk teater, forklarer Moe.
Russland vil utvikle, ikke avvikle
Arild Moe: – De har en klimapolitikk, og den er blitt mer utviklet. Det er ikke slik at klimaendringer fornektes i Russland, i hvert fall ikke på toppnivå. Det var tendenser til det tidligere, men det ser vi mindre av nå.
Men politikken er innrettet på at Russland skal fortsette å være en stor produsent og eksportør av olje og gass, og at klimaforpliktelsene kan oppnås med meget ambisiøse mål for naturlig opptak av CO₂. Dette bygger på veldig tvilsomme kalkyler.
Den offisielle politikken er å gå mot klimanøytralitet, men det skal skje ved at de russiske skogene skal suge opp uendelig mye mer CO₂ innen 2060. Det er så lenge til at det er ingen som trenger å ta stort ansvar for det i dag.
Skogen er en usikker faktor i klimakampen
Energi og klima: – Nettopp. Dette minner jo ærlig talt om noe vi har hørt før fra helt andre kanter: både dette å «utvikle og ikke avvikle» oljebransjen, og sette sin lit til at skogen skal redde regnskapet, bare vi teller den på en bestemt måte. Noe som flere forskere har advart mot.
– Det er jo slik at skogenes kapasitet til å ta opp klimagasser er en faktor i det store klimabildet, men beregningene er kompliserte. Mange mener at de russiske skogenes opptaksevne snarere har gått ned enn opp, ikke minst på grunn av skogbrannene.
Men tilbake til det overordnede bildet: Der kan du si at Norge og Russland har lignende posisjoner. Alle er for så vidt enige om at det vil trenges hydrokarboner, ikke minst olje, også i et lavkarbonscenario. Spørsmålet er bare hvem som skal levere oljen. Og der mener Russland at de er blant dem som kan levere den, selv om det totale oljeforbruket i verden skulle gå ned.
Fantasiøkonomien
– Dere skriver at det heller ikke er noe folkelig press for ambisiøs klimapolitikk i Russland. Forholdet mellom russiske styresmakter og borgere blir jo ofte beskrevet som en slags sosial kontrakt – så lenge man får et visst nivå av materielle goder, blander man seg ikke for mye opp i politikken. Er dette en variant av det, eller er det noe eget for klimaspørsmålet?
– Det er en beskrivelse som sier noe om russisk politikk generelt. Men akkurat klimapolitikk kommer uansett langt ned på dagsordenen. Det er nesten ikke inne i regnestykket en gang. Det er klart det er mennesker i Russland som er opptatt av klima, men det utgjør ingen politisk betydningsfull kraft.
Det vi har sett gjennom undersøkelsene vi har vært med på, er at folk er opptatt av miljøproblemer. I den grad det er overlapp mellom miljøforurensning og klima, kan man si at det er et engasjement. Men de overordnede klimaspørsmålene har ikke stor folkelig resonans.
Så mye koster Russlands krig mot energisystem og natur
– Dere viser hvordan mye av Russlands ressursrikdom ligger i Arktis, men ressursene er jo lite tilgjengelige på mange måter. Likevel har Russland satset på dette som dere kaller en «dream economy». Vi kunne kalt det «drømmeøkonomi» på norsk, men det blir i overkant positivt ladet … «Fantasiøkonomi», kanskje? Uansett, hva legger dere i det?
– Det vi kan kalle det ekstreme Arktis, de nordligste delene av Russland langs kysten, er egentlig fremtidens land. Det er påvist store ressurser, og det er enormt store planer, men realiseringen ligger i fremtiden. Man regner med at det kommer til å bli en mye større del av russisk økonomi enn det er i dag.
Vi mener at disse planene bygger på problematiske forutsetninger. Delvis er det de rent økonomiske forutsetningene som ikke er så sikre. Det har vært svære planer som bare har blitt skjøvet til side: Offshore, kull og rundt et kjempesvært oljeprosjekt er det veldig mye usikkerhet om ressursgrunnlaget.
Støre: EU må revurdere fossilmoratorium i Arktis
Men så kommer dette med klima inn på to områder. Direkte gjennom de økende problemene med tinende permafrost, som skaper problemer for all infrastruktur og alle faste installasjoner. Det er et kjent problem, men det virker som det underkommuniseres.
Og den mer langsiktige utfordringen i markedet for fossile brensler: På lengre sikt vil etterspørselen gå ned, og det kan ramme prosjekter som er veldig langsiktige hvis de skal realiseres. Til sammen mener vi at det er en fantasi i den forstand at den er tuftet på ganske usikre forutsetninger og politiske ambisjoner.
Dobbelteffekt av sanksjonene
– Kanskje heller stormaktsambisjoner som ikke tåler økonomiske vurderinger?
– Det er i hvert fall en betydelig del av bildet. Det som gjør det vanskelig å analysere, er at det er en salig blanding av politikk og økonomi. Det ligger store statssubsidier inne i utbyggingen, ikke minst av infrastruktur og nordlige sjørute. Det kan kalles en statlig investering for fremtidig inntekt, men det er svære penger det er snakk om.
Det er politisk drevet: Man ønsker virkelig å satse på disse områdene, også med tro på at det vil ha stor økonomisk betydning på sikt. Men hvor skal pengene komme fra?
Det har blitt akutt på grunn av krigen, fordi den russiske statskassen er avhengig av olje- og gassinntekter i veldig stor grad. Og det er ingen grunn til å vente at russisk statsøkonomi kommer til å være i veldig god forfatning selv om krigen stopper og sanksjoner oppheves.
Jeg tror det kan bli en mye tregere utvikling enn russiske planer forutsetter, på grunn av manglende investeringsvilje.
EU trapper opp støtten til Ukraina med gigantlån og skjerpede sanksjoner mot Russland
– Hvilken effekt har egentlig sanksjonene hatt på energisektoren i Russland?
– De har hatt en dobbelthet i seg. De skulle ramme russiske statsinntekter, men uten å bremse russisk oljeeksport, fordi det kunne gjøre oljemarkedet veldig trangt og gi prisstigning. Derfor laget man pristak-mekanismen: Russisk olje blir holdt ute fra de viktigste markedene i Europa og atlanterhavsområdet, men kan fortsatt selges til andre land, typisk i Asia, men altså med et pristak.
Det har vært en blandet suksess. Russland begynte etter hvert å bruke en såkalt skyggeflåte, fartøy som ikke er russiske, men russisk tilknyttede, og som ikke respekterer pristaket. Russland tjener mindre enn de normalt ville gjort, og transportkostnadene har økt. Men Russland er en kjempesvær eksportør og har fortsatt veldig store inntekter fra oljeeksporten.
Teknologisanksjonene har rammet Arktis hardere, fordi det dreier seg om nye prosjekter. Utviklingen av LNG er blitt betydelig bremset. Samtidig har det eneste store LNG-prosjektet der som er i drift, Yamal LNG, kunnet fortsette ufortrødent. Russisk gass fra Arktis har gått nesten utelukkende til Europa, paradoksalt nok. Men EU har vedtatt å stoppe all import av russisk gass fra neste år. Yamal LNG vil kunne få problemer med å selge alt til andre markeder på grunn av manglende transportkapasitet.
Investortrusselen som går igjen
– Dere snakker jo også om «sanksjonsspøkelset», hva mener dere med det?
– Selv om sanksjoner heves, kan de komme tilbake. Det vil avhenge av russisk utenrikspolitikk. Hvis situasjonen internasjonalt fortsatt er labil og Russland oppfattes som aggressivt, må en investor ta i betraktning at det kan bli en ny krise og nye sanksjoner. Det legger seg oppå den investeringsrisikoen som allerede er der.
Det vi skal huske på, er at det ikke bare er snakk om store, men også langsiktige investeringer. Sanksjonene har kanskje ikke gitt de resultatene man håpet, men de har vist at det er mulig å mobilisere betydelig når krisen er stor nok. Det er en erfaring som vil påvirke fremtidige vurderinger.
– Og nå har altså Russland vendt seg østover, mot Asia. Men hvor er realismen i å satse hardt østover? Og dette sanksjonsspøkelset … vil det påvirke investeringsviljen også hos indiske og kinesiske aktører?
– De som forsøker å se fremover i Russland har i alle fall veldig store forventninger til den satsingen. Den russiske delegasjonen som reiste med Putin til Beijing har forsøkt å få kjøtt på beina der.
Men hittil har kineserne vært ganske forsiktige. De har ikke gått inn med tunge investeringer etter at krigen begynte. Det kan delvis forklares med frykt for sekundære sanksjoner. Jeg tror kinesiske selskaper har vurderinger som ikke er vesentlig forskjellige fra det vestlige selskaper har når det gjelder risiko.
Et interessant poeng er at innenfor russisk olje, hvor både kinesiske og indiske selskaper har vært aktive, har vi ikke sett noen nye investeringer siden 2016. Russerne har forsøkt å tiltrekke investeringer i oljesektoren, helt eksplisitt. Senest for to år siden med invitasjoner til å investere i Rosneft eller det store oljeprosjektet Vostok Oil. Men de har ikke fått respons. Det sier noe om at kineserne ikke er gale etter å investere i Russland.
På gassiden er det litt annerledes: To kinesiske selskaper gikk for eksempel inn i det som skulle bli det nye store LNG-prosjektet, Arctic LNG 2, som riktignok er forsinket på grunn av sanksjonene. Men forklaringen ligger kanskje mest på det rent kommersielle: Oljeprosjektene har ikke vært vurdert som så gode investeringer som LNG.
Ikke noe gjennombrudd for russiske gassfremstøt
– Men så kommer det geopolitiske sjokk, som krigen mot Iran og stengingen av Hormuz-stredet. Vi har snakket med gassanalytikere som sier at LNG-sjokket ikke er kommet ennå, men kan kanskje ventes til sommeren. Hvordan spiller det inn i dette bildet?
– Det er det mange som lurer på. Tidligere har vi tenkt på LNG som ekstremt fleksibelt, sikkert og diversifisert. Det denne krisen viser, er at langveis forsyninger av energi til havs kan være utsatt. Det kan være et minus i boken for LNG generelt, som fraktes over lange avstander. Og det rammer også russisk LNG fra nord. Det var jo en russisk LNG-tanker som lenge drev rundt i Middelhavet sterkt skadet.
På et overordnet nivå er dette er kanskje et pluss for rørledningstransport av gass i en del tilfeller. Men langveis energitransport generelt er sårbart, og det gir et argument for mer selvforsyning. Det vil dessverre ofte bety mer bruk av kull, men kan også gi flere åpninger for fornybar energi.
Hvem tjener på Iran-krigen? Putin, Saudi og Exxon
Noen har spekulert i om dette vil bety at kineserne endrer politikken sin overfor russisk gass. Noe av målet med Putins nylige reise til Kina var nettopp å få fremgang i det spørsmålet. Russerne har lenge presset på for å få kineserne med på en ny gassledning fra Vest-Sibir, Power of Siberia 2. I fjor ble det inngått en løs intensjonsavtale, som Russland har presentert som å gå mye lenger enn den gjør.
Men heller ikke under Putins besøk nå kom det noe gjennombrudd. Russerne har et stort gassoverskudd som de ønsker å få solgt etter at mesteparten av eksporten til Europa falt bort.
Samtidig har Kina en ganske god forsyningssituasjon om man ser bort fra de akutte problemene i Mist-Østen som en ny rørledning uansett ikke vil kunne løse. En ny ledning vil først kunne stå klar om 8-9 år etter at man har bestemt seg. Kinas forhandlingsposisjon er meget sterk. Det ryktes at kineserne ikke vil betale så mye mer for gassen enn det russere gjør innenlands.
Faren ved å være avhengig av olje og gass
– Dere konkluderer egentlig med at Russland forbereder seg ganske dårlig på fremtiden. Men hva betyr det for andre petroleumseksporterende land? Vi er selv en stor gasseksportør, vi har ambisjoner i Arktis, vi er nabo med Russland. Er det noen lærdommer her?
– Det som er karakteristisk i Russlands tilfelle, er at de er så ensidige. De satser så tungt på at hydrokarboner skal være grunnfjellet i økonomien på lang sikt. Dette går tilbake til hele den russiske økonomiske politikken, som i liten grad stimulerer til diversifisering. Norge har tross alt en mye mer diversifisert økonomi, selv om vi også er petroleumsavhengige. I den forstand er vi forskjellige.
Høyre-politiker om gass i Barentshavet: – Vi må ikke være naive
Men alle store eksportører må vurdere hvordan markedene og politikken sannsynligvis utvikler seg. Hvis den klimapolitiske konsensusen i land som Norge eksporterer til sikter mot avkarbonisering, så ville Norge være mer utsatt enn kanskje Russland, som står litt utenfor den klubben. Samtidig er vi avhengige av mye av de samme markedene.
Den banale konklusjonen er at de som ikke har nedbygging av petroleumssektoren som et slags endemål, vil kunne få store problemer.
I norsk diskurs begynner vi å anerkjenne at petroleumsperioden går mot slutten. Kanskje noe senere enn mange forventer, men det er i hvert fall en del av diskusjonen når det gjelder hvor langsiktige prosjekter man nå går inn i. Den diskursen har man egentlig ikke i Russland.
Energiminister Terje Aasland: – Det er noen store funn framfor oss
Der er det heller en forutsetning at dette fortsetter inn i en uoverskuelig fremtid som grunnlaget for sterk økonomi. Og vi ser ingen tegn til at Russland gjør noe som helst for å gjøre landet mindre avhengig av olje og gass.