Full verktøykasse for olje – halvtom for fornybar
Dette er et debattinnlegg. Teksten er kvalitetssikret i tråd med redaksjonelle prinsipper for publisering. Innholdet reflekterer skribentens egne meninger.
Energiminister Terje Aasland (Ap) peker på Barentshavet som fremtiden for norsk energi i tiår fremover. Samtidig styrer vi mot kraftunderskudd og høye strømpriser.
Forklaringen er enkel, men ubehagelig: Staten bruker hele sin verktøykasse på å redusere risikoen ved å lete etter mer olje og gass – men lar den stå halvtom når det gjelder fornybar energi. Det er ikke en naturlov. Det er et politisk valg.
Aasland og de store funnene framfor oss
I et intervju med Energi og Klima 8. mai 2026 er energiminister Aasland helt overbevist: Nedgangen i europeisk etterspørsel etter olje og gass vil bli mindre enn bortfallet av produksjonskapasitet på den norske sokkelen. Barentshavet representerer fremtiden. Det er noen store funn framfor oss, er budskapet.
Energiminister Terje Aasland: – Det er noen store funn framfor oss
Dette er et legitimt syn på energisikkerhet, og Aasland er ikke alene om det.
Men det reiser et spørsmål som intervjuet ikke stiller: Hvorfor får selskapene som skal lete i Barentshavet massiv statlig risikodekning – mens gründerne og selskapene som vil utvikle den fornybare energien Norge trenger må klare seg uten tilsvarende incentiver?
En virkemiddelkasse som er full – for olje og gass
La oss være konkrete. Når et oljeselskap vil lete etter olje på norsk sokkel, får det tilgang på minst tre måter fra staten:
Tilrettelagte arealer: Staten kartlegger, åpner og tildeler blokker. Nylig ble 70 nye olje- og gassområder lyst ut – aldri før har det vært åpnet for aktivitet så nært kysten.
Skattesystemet som risikodeler: Oljeskatteregimet innebærer at staten i praksis dekker 78 prosent av de løpende kostnadene ved leting og utbygging. Dersom selskapet ikke er i skatteposisjon, betaler staten utgiftene kontant. Ifølge Skattedirektoratet ble det i 2023 og 2024 utbetalt nærmere 4 milliarder kroner i negativ grunnrenteskatt til 12 utenlandsk eide oljeselskaper, blant dem ExxonMobil og Lukoil.
Raske avskrivninger: Oljeselskapene kan avskrive investeringene på seks år. Sammenlign dette med 40 til 67 års avskrivningstid for vannkraft.
Og halvtom – for fornybar energi
For utviklere som vil satse på vindkraft på land, solenergi, bioenergi, varmekraft og geotermisk, er bildet motsatt.
Det tilrettelegges ikke arealer på samme måte. Utviklere må selv ta risikoen ved å søke kommunal avklaring, forhandle landrettigheter, konsekvens utrede, søke og følge opp konsesjonssøknad, gå gjennom kommunal klagesaksbehandling og evt rettsak – samt søke nettilknytning, før de vet om de faktisk har et areal de kan benytte.
Kontrasten er stor til petroleumsvirksomheten, der blokker tildeles i løpet av måneder og letevirksomhet kan starte umiddelbart etter tildeling.
100 år til med olje og gass?
Kontrasten er også stor til gjeldende praksis i flere EU-land og til EUs reviderte fornybardirektiv (RED III, i kraft november 2023) som pålegger medlemslandene å tilrettelegge såkalte «akselerasjonssoner» – områder der konsesjonsprosessen er begrenset til 12 måneder for nye prosjekter og seks måneder for oppgradering av eksisterende anlegg.
I motsetning til olje og gass bidrar heller ikke skattesystemet til risikodeling i hele den 5-12 år lange utviklingsfasen fra første søknad til byggetillatelse, en prosess som for et middels vindkraftverk gjerne vil koste 20-40 millioner kroner.
Dekker ikke risiko i den mest kritiske fasen
Riktignok vedtok Stortinget i 2023 at også vindkraftutbyggere skal kunne få utbetalt negativ grunnrenteskatt. Men ordningen med kontantutbetaling av skatteunderskuddet, når den en gang blir innført, dekker ikke utviklingsrisikoen slik den gjør for petroleum. Den vil kun tre i kraft når anlegget er satt i drift og kontrollert av Skatteetaten.
Det svekker ordningens evne til å redusere risiko og sikre likviditet i den kritiske utviklings- og byggefasen – nøyaktig når den trengs mest.
Tilliten til fossil energi er borte – kanskje for godt
Den begrensede ordningen med rett til negativ grunnrenteskatt for vindkraft er for øvrig heller ikke iverksatt – mer enn to og et halvt år etter Stortingets vedtak.
Grunnen er at stortingsflertallet mente at ordningen først må godkjennes av ESA. Dette er senere bestridt av juridiske eksperter hos advokatfirmaet Haavind som i 2024 konkluderte at utbetaling av negativ grunnrenteinntekt ikke er statsstøtte, og derfor ikke trenger å notifiseres.
At ordningen fortsatt ikke er innført skyldes ikke ESA, men snarere trenering fra Finansdepartementet.
Samfunnsøkonomisk lønnsomt?
Som EU-Kommisjonen peker på i en fersk anbefaling, er det viktig at det er lønnsomt for bedriftene å gjøre investeringer som er lønnsomme for samfunnet.
Kommisjonen anbefaler at medlemslandene innfører en skattereform som i praksis innebærer at bedrifter som investerer i ren energi og energiøkonomisering får full avskrivning eller fradrag for investeringen i år null.
Samtidig anbefales det at skattemessige underskudd fra grønne investeringer skal kunne utbetales kontant til skatteyter, slik det allerede gjelder for petroleumsskatten, og nå også vannkraft i Norge.
Enkelte samfunnsøkonomer hevder at en skattereform etter disse linjer vil lede til samfunnsøkonomisk ulønnsomme investeringer. Til det kan det innvendes at risikoen for samfunnsøkonomiske tap trolig er atskillig større i Barentshavet, der det trolig vil ta 20-25 år fra eventuelle funn fra gassen kan leveres til et fallende gassmarked i Europa.
Mer penger til sparing og lagring av kraft
I en artikkel i Energi og Klima knytter Jan-Andre Åsmoen debatten jeg reiser til utfordringene innen havvind. Mitt anliggende er ikke primært havvind, og jeg er heller ikke tilhenger av «permanent ulønnsom» virksomhet.
Havvindens «kinderegg» – tre mål, ingen prioritering
Jeg er opptatt av rammevilkår som får kanalisert privat skaperkraft og kapital til investeringer i prosjekter som enten sparer eller produserer mer kraft.
Den største risikoen for samfunnsøkonomien er at lønnsomme fornybarprosjekter ikke blir realisert, enten som følge av sterk lokal motstand eller fordi utvikler ikke klarer å forsvare 10–15 års utviklingskostnader med høyst usikkert utfall.
En skattereform for ren energi kan gjøre det mer attraktivt og lønnsomt å utvikle prosjekter som møter mindre motstand lokalt, men som gjerne er mer krevende teknisk og kommersielt.
Det gjelder ikke bare vind- og vannkraft, men også solenergi, varmekraft, geotermisk energi og bioenergi – og etter hvert kjernekraft.
Vetoretten: Vi må tørre å se helhetlig på vindkraftutbygging
Kraftkrise og politisk valg
NVE-direktør Kjetil Lund har advart om at vindkraftutbyggingen er stoppet opp, og at vi styrer mot kraftunderskudd og høye kraftpriser.
På Herøya er Yara, INEOS og Inovun eksempler på industribedrifter som har trukket seg fra viktige elektrifiseringsprosjekter, blant annet på grunn av høye strømpriser.
I Nord-Norge har Statnett satt midlertidig stopp for alle nye industriprosjekter med strømforbruk over 5 megawatt.
I denne situasjonen velger energiministeren å peke på Barentshavet, og å bruke hele sin verktøykasse for å redusere risikoen ved å lete etter mer fossil energi.
Hvor alvorlig skal kraftkrisen bli før Energiministeren og Stortingsflertallet fyller opp verktøykassen for å få fart på grønn energi i Norge?
