Da NVE la frem sin rapport om havvindområder i april 2023, kalte energiminister Terje Aasland norsk havvindsatsing et «kinderegg»: Mer kraft til det norske kraftsystemet, kutt i klimautslipp, og nye industriarbeidsplasser.

Det var ment som et argument for mer havvind. Men i realiteten er det en innrømmelse av at regjeringen ikke har bestemt seg for hva den egentlig holder på med.

Det er tre mål som i gode tider kan sameksistere, men som ikke er rangert og ikke er veid mot hverandre. Når ressursene er knappe og prioriteringer må gjøres, peker de i ulike retninger.

«Mer kraft» tilsier å føre kraften til Norge så raskt som mulig. «Kutte utslipp» tilsier å maksimere CO₂-kutt per investert krone, uavhengig av teknologi. «Industriarbeidsplasser» tilsier å akseptere høyere kostnad fordi verdikjeden er målet, ikke kraften.

Det er tre forskjellige begrunnelser som under press krever tre forskjellige politikkdesign. Og ingen av dem berører den fjerde logikken som sjelden når overflaten: At vindressursene på norsk sokkel tilhører fellesskapet og at eventuell meravkastning bør tilfalle det norske folk, slik Statens direkte økonomiske interesse i petroleumsprosjekter (SDØE) gjør for olje og gass.

Fra «industrieventyr» til «hard realitet»

Da statsminister Støre i Stortingets spørretime 14. mai 2025 justerte retorikken fra «industrieventyr» til «en ganske hard realitet av stor viktighet», var det et pragmatisk tilbaketrekk. Men det var ikke en avklaring.

Støre signaliserte at han visste det var dyrt og vanskelig, uten å si hva subsidiene betaler for: Er de 23 milliardene en klimakostnad, en industripolitisk investering, eller et første steg mot statlig ressursrente fra havvind?

Fraværet av avklaring, om havvind primært er klimapolitikk, industristrategi eller ressursforvaltning, har konsekvenser som nå er synlige i to parallelle debatter.

Premisset er ikke avklart

I DN 13. april argumenterer Terje Osmundsen for at utbyggere av fornybar energi bør få samme skattebehandling som petroleumsselskapene: Full utgiftsføring fra dag én og årlig refusjon av skatteverdien av underskudd.

Tre dager senere svarer Atle Blomgren og Atle Guttormsen med en vesentlig innvending: For permanent ulønnsom virksomhet vil slik refusjon ha nøyaktig samme effekt som en ubegrenset statlig subsidie. Risikoen forsvinner ikke. Den flyttes bare fra utbygger til stat.

Begge har rett, betinget av et premiss ingen av dem avklarer: Vil norsk havvind generere meravkastning over prosjektenes levetid? Hvis ja, er Osmundsens modell fornuftig. Staten tar tidlig risiko og får avkastning tilbake. Hvis nei, har Blomgren og Guttormsen rett. Staten subsidierer en virksomhet som aldri returnerer risikoen.

Strukturelt svakt

Det er det samme ubesvarte spørsmålet som ligger under havvindpolitikken som helhet. Den statlige prisgarantien for Sørlige Nordsjø II (inntil 23 milliarder kroner over 15 år) er konstruert som en tosidig kontrakt. Staten dekker tapet hvis kraftprisen faller under avtalt nivå, og mottar differansen tilbake hvis prisen overstiger det.

I teorien er dette balansert. I praksis avhenger balansen av om havvind vil være lønnsom over kontraktsperioden. Og det vet ingen ennå.

Det vi vet er at konkurransetrykket i de norske auksjonene har vært strukturelt svakt. Sørlige Nordsjø II hadde fem prekvalifiserte aktører. Én trakk seg før auksjon. To la inn bud. Én vant. Utsira Nord hadde to søkere og to vinnere, delvis fordi flytende havvind i kommersiell skala har svært få modne aktører globalt.

De to auksjonene representerer også to ulike havvindteknologier. Bunnfast havvind, som Sørlige Nordsjø II, er den dominerende teknologien i Europa så langt, med modne verdikjeder i Storbritannia, Tyskland, Danmark og Nederland, og norske leverandører har vært sentrale i flere av disse prosjektene.

Flytende havvind, som Utsira Nord, åpner havområder som er for dype for bunnfast, og Norge har bygget kompetanse på området gjennom blant annet Hywind Tampen.

Til sammenligning kvalifiserte Storbritannias AR7-runde i januar 2026 19 prosjekter med en samlet kapasitet på 24 GW, som konkurrerte om 8,4 GW. Forskjellen er ikke kronebeløp per megawatt.

Staten bærer risikoen

Forskjellen er at det britiske systemet genererer prisinformasjon gjennom reell konkurranse. Det norske systemet gjør det ikke. Staten bærer derfor risikoen uten det viktigste verktøyet for å kalibrere den – et markedssignal om hva prosjektene faktisk koster.

Og det finnes strukturelle grunner til å spørre om meravkastningen vil materialisere seg. Havvind i Nordsjøen har en innebygd selvdestruktiv dynamikk. Alle parker i regionen produserer simultant med lik vindressurs. Jo mer havvind som bygges, desto lavere er kraftprisen i de timene havvinden produserer.

Aurora Energy Research og Bloomberg NEF har begge dokumentert hvordan verdien av hver produsert kilowattime faller strukturelt over tid etter hvert som kapasiteten i Nordsjøen øker. Legg til at teknologikostnadene fortsatt synker. Havvind bygget i 2031 vil ha høyere enhetskostnad enn havvind bygget i 2038. Prosjektene fra første generasjon kan ende opp som betalbare takket være den statlige prisgarantien, men ikke lønnsomme utover det.

Prematur debatt?

Dersom meravkastningen ikke oppstår, er hele debatten om statlig direkte eierskap i havvind prematur. Da er prisgarantimodellen riktig verktøy, men da må vi slutte å pakke subsidiene inn i industrieventyrretorikk og kalle dem hva de er: En klimapolitisk kostnad samfunnet velger å bære. Det er et legitimt valg. Men det er ikke et kinderegg.

Det britiske systemet demonstrerte i 2023 hva som skjer når rammene settes feil. Havvindauksjonen ga null bud fordi maksprisen var for lav. Responsen var å heve prisen og kjøre ny runde ett år senere.

Det er styrken i et system med gjentatte auksjonsrunder og mange deltakere: det korrigerer raskt. Norge har ingen tilsvarende mekanisme. Vi har to separate prosesser over fem til syv år, og ingen auksjonssyklus som tvinger frem justering.

Les også:

Vetoretten: Vi må tørre å se helhetlig på vindkraftutbygging

Norge har designet et støttesystem uten å avklare hva det subsidierer. Osmundsen vil flytte mer risiko til staten. Blomgren og Guttormsen advarer mot nettopp det. Begge argumenterer innenfor et rammeverk der formålet med statens engasjement er udefinert.

Så lenge regjeringen insisterer på at havvind er et kinderegg med tre samtidige gevinster, slipper den å besvare det spørsmålet som avgjør hvilket virkemiddeldesign som er riktig. Er dette en investering der staten forventer avkastning, eller er det en subsidie der staten betaler prisen for klimaomstilling? Svaret endrer alt. Og det er ikke gitt.

• Vil du dele et debattinnlegg? Send gjerne en epost til energiogklima@energiogklima.no!