Hør podkast om Nettpakken:

Hvorfor har det blitt lagt frem en ny nettpakke?

Innad i EU har det blitt jobbet lenge med å sikre lavere energipriser og mindre avhengighet av importert fossil energi. I møte med en akutt prisøkning etter Irans stenging av Hormuzstredet, har innsatsen blitt styrket.

For å få dette til, må energiforbruket elektrifiseres, og EU må ha inn mer fornybar- og atomkraft. For at det skal kunne skje, må strømnettet bygges opp slik at kraft kan flyttes dit den trengs, når den trengs.

Hvis ikke, er det større risiko for at vindturbiner må stå stille selv når det blåser, og at solceller må kobles ut når solen skinner. Dette kalles på engelsk “curtailment”, og skyldes at strøm som sendes ut på nettet må brukes. Hvis ikke blir det overbelastning og skader på infrastruktur og maskiner.

For lite utbygging av nytt nett vil også gjøre at det blir varige prisforskjeller mellom prisområder, som skaper ulike konkurransevilkår for bedrifter. Noen får altså en dyrere strømregning enn andre.

Å fikse alt dette krever massive investeringer. Det totale investeringsbehovet er på 1400 milliarder euro frem mot 2040, men det er kun planlagt 800 milliarder euro i investeringer.

Med andre ord investerer ikke private aktører nok, og det er heller ikke lovet nok midler fra offentlige aktører. Generelt mangler det investeringer innen nytt strømnett på om lag 600 milliarder euro innen 2040, anslår EU-kommisjonen.

Derfor la EU-kommisjonen 10. desember i fjor frem sitt forslag til en ny nettpakke for Europa.

Hva inneholder pakken?

Forslaget går ut på å øke investeringene i nettkapasitet, redusere antallet flaskehalser som gjør at strømmen blir dyr, og bedre planlegge nye utbygginger.

Pakken inneholder to rettsakter, som begge er merket som EØS-relevante av kommisjonen.

Den første rettsakten gjør endringer i energiinfrastrukturforordningen TEN-E. Den andre rettsakten gjør endringer i fornybardirektivet, elmarkedsforordningen og elmarkedsdirektivet og gassdirektivet. Her er noen av de viktigste tiltakene som kommer med nettpakken:

Bruk av flaskehalsinntekter

Forslaget inneholder en del punkter som har vist seg kontroversielle, spesielt i Norge og Sverige. Først og fremst foreslo kommisjonen at 25 prosent av alle ubrukte flaskehalsinntekter skulle brukes til å direkte investere i nye koblinger mellom prisområder. Med «ubrukte» menes det delen av flaskehalsinntekter som ikke går til å sikre stabil drift av nettet, eller til å betjene offshore-prosjekter som havvind.

Flaskehalsinntekter oppstår når det er for lite overføringskapasitet mellom to ulike prisområder for strøm. Sverige og Norge har vært kritiske fordi i begge land brukes disse flaskehalsinntektene for å redusere nettleien for sluttbrukerne, og begge land er delt inn i flere prisområder. Dette gjør at det skapes langt mer flaskehalsinntekter enn andre steder.

I Sverige ble det generert om lag 3 milliarder euro i flaskehalsinntekter i 2025, hvorav mesteparten skyldtes grensekryssing internt i Sverige.

Energimotorveier

I tillegg foreslo kommisjonen åtte nye «energimotorveier», der arbeidet med å bygge ut nett skal prioriteres og motta ekstra finansiell støtte og enklere konsesjonsbehandling. De fleste av disse omhandler forbindelser i Sør- og Øst-Europa, men en foreslått energimotorvei kobler også den danske «energiøya» Bornholm med Tyskland.

Utarbeidelse av et sentralt scenario

Kommisjonens forslag tar også utgangspunkt i at det er lite samarbeid på tvers av medlemsland for å minimere prisforskjeller og øke byggingen av mellomlandsforbindelser.

Noen nettoperatører planlegger for mye fornybar, andre planlegger for høy energietterspørsel, og andre planlegger for lite elektrifisering.

Resultatet er et europeisk energinett som ikke passer til realiteten. Derfor ønsker kommisjonen å utarbeide et såkalt «sentralt scenario», som vil brukes for å bestemme hvem som får finansiering og raskest saksbehandling til å bygge nytt nett og kraftproduksjon.

Raskere konsesjonsbehandling

For å øke takten i nettutbygging ønsker kommisjonen å gi nettoperatørene byggetillatelse raskere. For prosjekter på listen over «prosjekter av felles interesse» skal den kuttes ned til maks 3,5 år.

Hvis myndigheten ikke svarer innen en gitt frist, så ønsker kommisjonen at et prinsipp om «stilltiende aksept» skal anvendes. Det betyr at nettoperatøren kan vurdere et manglende svar som en godkjenning.

Det legges også opp til forenkling, standardisering og digitalisering av konsesjonsprosessene.

Flere krav til planlegging for energisikkerhet og beredskap

I Nettpakken foreslås det også at nettoperatørenes langsiktige planer må ta høyde for beredskap.

Nettforbindelsene må bygges og driftes på en måte som kan stå imot ekstreme værhendelser, hybride angrep eller krig.

Prosjekter som kan vise til at de er viktige for å styrke energisikkerheten, skal også få raskere konsesjonsbehandling og unntak fra miljøkrav eller krav om lokal aksept.

Regler for kostnadsdeling for grensekryssende forbindelser

Et problem med bygging av mellomlandsforbindelser i Europa har vært at det har vært uklare regler for hvem som skal bære mest av kostnadene for å bygge ut et prosjekt.

Derfor foreslår kommisjonen å lage felles regler for å regne ut hvem som får mest nytte av mellomlandsforbindelsen, og at dette brukes som nøkkel for å bestemme hvem som finansierer mest av byggingen.

Kobling til et større EU-budsjett

Det gjøres også en kobling til EU-kommisjonens foreslåtte langtidsbudsjett (MFF). I det foreslåtte budsjettet har kommisjonen økt potten satt av til energiinfrastruktur, Connecting Europe Facility, fra seks milliarder euro til om lag 30 milliarder euro. Disse pengene, som finansieres gjennom direkte bidrag fra EUs medlemsland, skal bidra til å tiltrekke private investeringer i energinett.

Hva sier EU-rådet?

Som EØS-land Norge har sendt sitt innspill i brevform. Men i EU-rådet pågår nå forhandlingene for fullt mellom EUs medlemsland. I tillegg jobbes det i parlamentet for å utarbeide en posisjon.

Det kypriotiske formannskapet i EUs ministerråd har en uttalt ambisjon om å få Nettpakken i mål innen rådsmøtet i juni. Der skal det konkluderes med en felles posisjon. Saken har allerede blitt presentert på energirådsmøtet i desember, og debattert på energirådsmøtet i mars.

Allerede i februar presentere kypriotene et kompromissforslag om bruken av flaskehalsinntekter som gikk ut på at disse midlene skulle bli i medlemslandene.

Ifølge Sveriges statsminister Ulf Kristersson (M) og energiminister Ebba Busch (KD) var det bred enighet på toppmøtet i Det europeiske rådet, og under energiministermøtet, om å gå for denne løsningen.

Basert på uttalelsene under energirådsmøtet 16. mars, har Sverige støtte fra minst 10 andre land som kommenterte fordelingen av flaskehalsinntekter: Estland, Finland, Frankrike, , , , , , og . .

Kypros vil sannsynligvis forholde seg nøytrale i selve avstemmingen, ettersom de har formannskapet i rådet.

Dermed er det totalt 11 land som har uttalt motstand mot flaskehalsforslaget, mens minst ett ser ut til å ha en nøytral posisjon. Endringer i TEN-E krever kvalifisert flertall på minst 15 av 27 medlemsland, og at landene som stemmer for må representere minst 65 prosent av befolkningen i EU. Sverige har dermed allerede med seg et blokkerende mindretall.

Rådets konklusjoner etter toppmøtet og kompromissforslaget fra det kypriotiske formannskapet bærer preg av å forsøke å finne en ny løsning, og at nasjonale særforholden – som de svenske eller norske – skal tas i betraktning:

Det europeiske rådet oppfordrer medlovgiverne til å bli enige om en ambisiøs nettpakke (…) samtidig som det fastsettes en fleksibel tilnærming til bruk av flaskehalsinntekter fra interne budområder som tar hensyn til nasjonale forhold.

I tillegg har kommisjonspresident Ursula von der Leyen uttalt at det skal forbli mulig å bruke deler av flaskehalsinntektene for å redusere nettleien for kraftkrevende industri, slik det gjøres i Norge.

Utover dette har Frankrike, Tyskland, Italia, Slovakia og Polen og en rekke andre land uttrykt skepsis mot forslaget om sentralt scenario, mens Frankrike, Tsjekkia og Latvia har gått sammen for å støtte forslagene om standardiserte konsesjonsbehandlinger.

Hva sier EU-parlamentet?

Etter en enighet i rådet blir det opp til EU-parlamentet å utarbeide sin posisjon. Det legges opp til en avstemming i komitéen i september 2026, og avstemming i plenum i parlamentet finner vanligvis sted kort tid etter det. Når parlamentet og rådet har sine posisjoner klare, blir det forhandlinger mellom partene, der rådets vurderinger generelt veier tyngst.

Den endelige ikrafttredelsen for Nettpakken er dermed sannsynligvis først i 2027, med full iverksettelse i 2028.

I parlamentet er det fortsatt tidlig i prosessen, men noen partigrupper har allerede utarbeidet en innledende posisjon. Generelt er parlamentet mer positive til felleseuropeiske løsninger enn EU-rådet.

Saksordfører i parlamentets energikomité er sosialdemokratiske Niels Fuglsang fra Danmark. Han regnes som nær den sittende energikommissæren Dan Jørgensen, som også er dansk sosialdemokrat.

Fuglsang kommenterte i midten av mars arbeidet på følgende måte:

– De siste dagene har bare bekreftet min tro på at raskere konsesjonsbehandling for utbyggingen av strømnettet og mer fornybar er en nøkkeloppgave.

Saksordføreren i klima- og miljøkomitéen er bulgarske Tsvetelina Penkova, også sosialdemokrat.

Men også internt i denne gruppen er det uenigheter. For eksempel sier den spanske representanten Nicolás González Casares at han vil rette opp i noen av «ubalansene» i pakken for å sikre det grønne skiftet uten å sette miljøbeskyttelse i spill.

Her er posisjonene til noen av de andre partigruppene:

Er Nettpakken EØS-relevant?

Endringene i energiinfrastrukturforordningen TEN-E er merket som EØS-relevante. Dette skyldes at Norge er med i EUs indre energimarked, og de foreslåtte endringene berører nettopp reglene for det indre energimarkedet.

Likevel er det ikke enda avklart om forrige utgave av energiinfrastrukturforordningen fra 2022 er EØS-relevant. Regjeringen fremhever i sitt EØS-notat flere aspekter som taler for EØS-relevans:

• Forordningen gjelder grensekryssende energiinfrastruktur.
• Den griper inn i kostnadsfordeling, konsesjonsprosesser og regulatorisk samarbeid.
• Den åpner for prosjekter av felles interesse med tredjeland, som EØS/EFTA-landene.

Samtidig inneholder forordningen elementer av overnasjonal myndighetsutøvelse, som at Acer kan avgjøre kostnadsfordelingen mellom operatører dersom nasjonale regulatorer ikke klarer å bli enige seg imellom.

I tillegg er det politiske handlingsrommet til regjeringen begrenset. Arbeiderpartiets landsmøte har bestemt at det ikke skal bygges nye utenlandskabler i nåværende stortingsperiode. Det strider med de foreslåtte tiltakene i Nettpakken.

På spørsmål fra Sofie Marhaug i Rødt, sier energiminister Terje Aasland at «Det kan komme store endringer i den reviderte TEN-E-forordningen før den vedtas i EU og deretter vurderes for eventuell innlemmelse i EØS.»