Får konspirasjonene overtaket, og ingen til slutt klarer å holde orden på hva som er sant og hva som er usant, så ryker demokratiet – og ganske sikkert også evnen til å løse klimaproblemene.
Men når vi skriver desember 2021 er det viktig å huske på at det kunne vært verre. Donald Trump var ikke så langt fra å bli gjenvalgt, og hvem vet hvordan verden da hadde sett ut. Amerikanernes «hjemkomst» til klimapolitikken gjennom valget av Joe Biden er utvilsomt svært viktig, selv om det går bare sånn passe på hjemmebane.
Når vi oppsummerer året, er det også viktig å huske hvor mange og store klimarelaterte værhendelser vi har sett. Skogbranner, tørke, flommer – uvær utenfor det noen kan huske i manns minne og lengre enn det. Det gjelder i hele verden. Fra Sibir til Sør-Amerika, fra det vestlige Canada til Kina.
Den menneskelige lidelsen er sterkest der fattigdommen er størst, og konfliktene mest blodige. Det er en trist julefortelling at sulten griper om seg i stadig flere land og at koblingene til klimaendringer blir stadig tydeligere.
Samtidig øker utslippene. Koronakrisen fremstår bare som en dupp på grafene. Det trengs store strukturelle endringer for å få kurven til å bikke ned.
COP26 i Glasgow endte med et brukbart resultat. Det kunne vært bedre, men verden kom videre. Det er viktig med signaler fra toppen. Likevel er det grunn til å huske på at all klimapolitikk egentlig er lokal. Det er gjennom beslutninger i bedrifter, i husholdninger, i kommuner at utslippene kuttes. Det gjelder over hele verden.
Politikk og reguleringer hjelper, selvsagt, men det er enkeltmennesker, svært ofte ledere, som tar beslutningen om å velge grønt og ikke svart når en investering foretas eller en vare blir kjøpt inn.
Det samme gjelder i politikken, lokale politiske ledere må mobiliseres for å få ting gjort. Da kan det bli vei i vellinga.
Men 2021 er også en påminnelse om at akutte kriser kommer på løpende bånd, koronapandemien, energikrisen, internasjonal spenning.
Skal vi ha en reell sjanse til å klare klimamålene, så må ledere både i politikk og næringsliv evne å se forbi de kortsiktige krisene og holde blikket stødig også mot mål lengre frem.
EUROPAS GRØNNE GIV
EUs #fitfor55-pakke er det største og mest detaljerte arbeidsprogrammet for klimakutt verden har sett. Den nye tyske regjeringens planer viser dimensjonen på endringene som må gjennomføres.
EU-samarbeidet er en eneste lang øvelse i krisehåndtering. De kortsiktige krisene har en tendens til å ta oppmerksomheten fra de mer langsiktige prosjektene, men maskineriet virker i det stille. #Fitfor55-pakken som ble lagt frem i sommer og supplert nå denne uken, vil ikke bli vedtatt politikk før om et år eller halvannet, men retningen er satt.
Praktiske politiske tiltak på en lang rekke områder vil lede til utslippskutt og en mye grønnere europeisk økonomi.
Den nye tyske regjeringen, ledet av sosialdemokraten Olaf Scholz, har lagt frem et ekstremt ambisiøst program. For eksempel må utbyggingen av solenergi gå så raskt at Tyskland hvert år frem mot 2030 må installere dobbelt så mye solenergi som i rekordåret 2012. Tempoet i bygging av vindkraft må kraftig opp, og 15 millioner elbiler skal på veiene. Kullet skal fases ut – sammen med at landet sier farvel til kjernekraften.
Sosialdemokratene i SPD, De Grønne og liberale FDP utgjør regjeringskonstellasjonen. Motsetninger er overvunnet i forhandlingene, kompromisser inngått. Detaljer om målene i klima- og energipolitikken kan leses på Clean Energy Wire.
Tysklands Energiewende er mye rakket ned på: Et subsidiesluk, kostbart og ineffektivt. Ustabil sol- og vindkraft som erstatter kjernekraft og kull. Karakteristikker som «galskap» og «ville planer» preger ytringer både på sosiale medier og i avisene, et nylig eksempel er Klassekampen forleden der en kommentarartikkel bærer tittelen «Det ville tyske eksperimentet».
Med klimaøyne er det liten tvil om at det ville vært en fordel om Tyskland hadde avblåst, eller i det minste utsatt, beslutningen om å stenge kjernekraftverkene. CO₂-fri produksjon av strøm må erstattes i store volum. Men beslutningen ser ut til å være urokkelig. Tyskerne har brukt sin nasjonale selvråderett til å bestemme at kjernekraften skal ut. Det har implikasjoner for kraftsystemene over hele Europa, men er altså en suveren tysk avgjørelse.
Ser vi fremover, er det likevel stor grunn til å se på Tyskland som modell. Den tyske økonomiske og politiske utviklingen har gjennom hele etterkrigstiden kretset rundt begrepet «Soziale Marktwirtschaft», en sosial markedsøkonomi. Kompromisser, forhandlinger, avveining av hensyn, brede demokratiske prosesser som inkluderer fagforeninger, næringsliv, lokale myndigheter.
Like mye som innholdet i politikken, handler dette om metode. Det er utøvelse av demokrati i praksis. Men tempoet blir ikke alltid så høyt når alle skal med.
Nå skal det bli en sosial-økologisk markedsøkonomi, skriver den grønne politikeren Sven Giegold i FT.
Tyskland setter mål om å gjennomføre en ny og grønn industriell revolusjon, en stor samfunnsomveltning. Å få alle samfunnsgrupper og interesser med på dette prosjektet vil være en kjempeoppgave. Men tyskerne har 75 års trening i ryggen, herunder gjenforeningen – som heller ikke var noen enkel sak.
Som ledende land i EU og Europas største økonomi vil Tysklands vei ha stor innflytelse på oss alle. Spørsmålet er om de klarer å få opp farten. Det er nødvendig, hvis målene som er satt skal nås.
NORGE I OMSTILLING
Det har ikke vært noen drømmestart for Jonas Gahr Støres regjering – og verre kan det bli. Stikkord: Strømprisene og energisamarbeidet med EU.
Det er ikke mangel på vyer og planer på klima- og energiområdet i Støre-regjeringens plattform. Norge skal kutte 55 prosent av klimagassutslippene frem til 2030, og det skal skje innenlands i Norge.
Arbeiderpartiets statsråder Marte Mjøs Persen, Espen Barth Eide og Jan Chr. Vestre har ansvaret for de viktigste postene for energiomstillingen. Utslipp skal kuttes i et hittil ukjent omfang – og ny industri skal bygges.
Det er når krisene kommer ramlende inn at det er tøft å være statsråd.
At strømprisene er på ekstreme nivåer kan ikke regjeringen lastes for. Det er faktorer langt utenfor den nåværende og tidligere regjeringens herredømme som er de viktigste årsakene til prisgaloppen. Høy gasspris er den absolutt mest avgjørende enkeltårsaken.
Krisepakken regjeringen la frem, er et godt politisk håndverk. Det trengs ordninger som beskytter forbrukerne mot svingninger – uten at selve prisdannelsen i kraftmarkedet angripes. I Stortinget sørget SV for å forbedre ordningene noe.
Det kan bli behov for mer permanente ordninger enn det midlertidige regimet som nå legges. Hvis regjeringen ikke klarer å håndtere dette på en god måte, vil det bli stadige opprør og protester. Det er forståelig nok, når folk må betale skyhøye strømpriser i et system som er så komplekst at ingen helt forstår hva som skjer.
Men klimapolitikken og ikke minst samarbeidet med EU får lett skylden – også når finansminister Trygve Slagsvold Vedum uttaler seg om strømkrisen. I to intervjuer, med Klassekampen og Dagbladet, har finansministeren og Sp-lederen gitt kabler og EU skylden for strømprisene.
At Senterpartiet hadde energistatsrådene da avtalene med Tyskland og Storbritannia om kabler ble inngått, har Vedum funnet det opportunt å tone ned.
I grove trekk er bildet at Senterpartiet og Trygve Slagsvold Vedum ser trusler i samarbeidet med nabolandene mens Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre ser muligheter. Dette skismaet innvarsler at det kan bli svært krevende for regjeringen å håndtere saker med en «flate» mot Europa.
Et spørsmål som raskt kan komme på dagsordenen, er om havvind-parker i sørlige Nordsjø skal ha kobling mot kontinentet/Storbritannia i tillegg til en ledning til Norge.
Selskapene som vil bygge ut havvind, mener ledning i begge ender er nødvendig for å få til lønnsomhet. Da må det til en avtale med «mottakerlandet» på europeisk side. Og slike avtaler vil trolig forutsette at Norge deltar i EUs energisamarbeid, les Acer.
Uten ledning i begge ender må vindkraftverkene subsidieres på en eller annen måte av norske forbrukere/skattebetalere.
Hvordan dette regimet blir rigget vil være avgjørende for om det blir bygd havvind på norsk sokkel, og i tilfelle på hvilke vilkår.
Regjeringen blir nødt til å ta beslutninger her – hvis planene om havvind endelig skal komme ut av power-point stadiet. Skyver Vedum og Støre på beslutningene, så holder de kanskje ro i regjeringen, mens utbyggingen forsinkes eller i verste fall uteblir helt.
Det blir ikke kjedelig å følge norsk klima- og energipolitikk neste år heller.
Klimalederen er tilbake i januar!
Vil du gå dypere?Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.
