Det er tid for et blikk mot valgkampen og et langtidsvarsel foran neste stortingsperiode.

Ukraina-krigen, krigene i Midtøsten, og valget av Donald Trump som president i USA, har gitt en mer urolig og utrygg geopolitisk situasjon enn på mange tiår. Dette påvirker naturligvis rammene for all annen politikk, både i Norge og i andre land.  De underliggende klima-, natur- og ressurskrisene blir ikke borte, men preger i mindre grad nyhetsbildet.

Energi- og klimaomstillingen er en megatrend. Det går for sakte, men vi står i en overgang. Det er viktig å understreke dette i perioder hvor man kan få inntrykk av at nær sagt alt grønt stopper opp.

Det vi også lærer, er at overgangen mot et samfunn uten utslipp ikke kommer til å gå friksjonsfritt. Omstillingen vil gå i bølger. I nedturene vil en del prosjekter og dårlige løsninger bli skallet av, uten at det gjør noen stor skade. Men utsettelser og avlysninger rammer også teknologier og prosjekter vi absolutt trenger.  

Selskaper som vil være med gjennom overgangen gjør klokt i å holde fast i sine omstillingsplaner. Både klimapolitikk og klimaendringer har kommet for å bli, det er ikke noe som kan retusjeres bort.

Hva nå – etter klimameldingen?

Stortingets behandling av klimameldingen slo fast at Norge skal kutte utslippene med minst 70-75 prosent til 2035 og regjeringen skal «planlegge for» at dette skal skje innenlands i Norge eller i samarbeid med EU.

Formuleringen «planlegge for» representerer en viss verbal innskjerping. Bruk av FN-kvoter for å nå norske utslippsmål, slik man alltid har gjort det, skal ikke lenger stå på hovedmenyen. Men utviklingen kan selvsagt gå i en annen retning enn den man «planlegger for». Reven – og kommende regjeringer – har fortsatt mange utganger.

Om vedtaket i Stortinget faktisk gir endret politikk, kommer derfor an på oppfølgingen fra regjeringen vi får etter valget. Den norske klimapolitikken har lenge lidd under mangel på sterke styringssignaler og for dårlig samordning. Skal klimamålene nås, både på kort og lang sikt, må departementer, underliggende etater, lokale og regionale myndigheter – og selvsagt også næringslivet – faktisk «planlegge for» å nå dem.

Derfor blir den konkrete oppfølgingen avgjørende. Alt press for mer forpliktende handling, som TaktSkiftet, er med på å fremme omstillingen.

En formulering fra et stortingsflertall kan hjelpe, men det er regjeringen – og i praksis statsministerens prioriteringer – som vil avgjøre om det faktisk kommer en endring.

Tre blokker på Stortinget

Behandlingen av klimameldingen viste at vi nå har en veldig klar tredeling i klimapolitikken. Arbeiderpartiet og Høyre står i midten. Frp og Sp vil ha mindre ambisiøs politikk. KrF, Venstre, SV, MDG og Rødt, med ulik styrke og innretning, vil ha mer kraft i klimapolitikken.

Dette bildet vil antakelig forbli det samme også i neste stortingsperiode.

Med fortsatt Ap-regjering vil Senterpartiet innta rollen som bremsekloss. Partiet ser ut til å miste betydelig oppslutning, men kan likevel få mye makt.

Men med Jonas Gahr Støre som statsminister vet vi likevel omtrent hva vi får. Klimapolitikken vil trolig hangle videre omtrent som før, antakelig med noen grep som forsterker den gradvis. En Ap-regjering vil kunne hente støtte fra et «EØS-flertall» i spørsmål knyttet til samarbeidet med EU, mens partiene på venstresiden vil ha betydelig forhandlingsmakt i budsjettspørsmål – også når det gjelder «grønne» saker.

I årene Erna Solberg styrte landet hadde Venstre (og KrF) betydelig innflytelse over klimapolitikken, og Høyre stilte seg bak viktige grep som økning av CO₂-avgiften og satsingen på karbonfangst og -lagring. Frp styrte lenge Energidepartementet, og statsråder som Tord Lien og Terje Søviknes gjennomførte regjeringens politikk både når det gjelder utenlandskabler, karbonfangst og havvind.

Forskjellen på Støre-regjeringen og de foregående Solberg-regjeringene har ikke vært veldig stor.

I begge regjeringsperiodene fra 2013-2021 var Høyre, KrF og Venstre til sammen mer enn dobbelt så store som Frp. Klima- og miljødepartementet var befolket med grønne høyrefolk eller statsråder fra Venstre.

Styrkeforholdet mellom partiene er viktig. Hvis meningsmålingene nå slår til, kan Frp etter valget blir nær like store som de tre andre borgerlige partiene til sammen.

Samtidig er det en annen utgave av Frp som nå fremtrer enn den vi så da Erna Solberg styrte sist. Partiet har gjort kamp mot klimapolitikk, motstand mot «grønn sløsing» og «grønn symbolpolitikk», til en viktig del av retorikken. Samtidig har partiet dreid betydelig når det gjelder synet på europeisk samarbeid.

Som det største partiet på borgerlig side må Frp få innrømmelser på klima- og energifeltet, en innflytelse som strekker seg betydelig lengre enn til varig vern av 98 oktan bensin.

Tilbakeslag i klimapolitikken med Frp

Hva vil være effektene for klima- og energipolitikken i bred forstand i så fall være?

Erfaringen fra andre europeiske land tilsier at det kan komme store tilbakeslag i klimapolitikken når partier på ytre høyre får mye innflytelse. Sverige og Nederland er eksempler. I Europaparlamentet ser vi akkurat nå hvordan en del klima- og bærekraftregelverk svekkes når kristeligdemokratene, som er den største gruppen, beveger seg i retning partiene til høyre for seg.

De store moderate borgerlige folkepartiene tenderer til å svekke klimapolitikken når de samarbeider til høyre, mens de fører en grønnere kurs når de samarbeider til venstre. Oslo er på mange måter et godt eksempel, der Høyre og Venstre stort sett viderefører kursen som ble lagt under forrige byråd. Oslo Frp representerer et lite mindretall som ikke synes byen blir bedre å bo i med færre biler, flere vennlige byrom, bedre kollektivtrafikk, og tilrettelegging for sykkel og gange.

I Bergen, der Høyre har vendt ryggen til sentrum og samarbeider med populistiske partier til høyre for seg, skjer reverseringen det er grunn til å advare mot.

Sylvi Listhaug snakker hele tiden om at det må bli slutt på «sløsingen» med støtte til grønne industriprosjekter som karbonfangst. Frp vil til og med gjenåpne Torggata i Oslo for biltrafikk, melder Avisa Oslo. Men atskillig større saker enn det kan komme i spill:

• Hva skjer med store industrielle satsinger som havvind og karbonfangst?
• Hva vil en Frp-dominert regjering gjøre i kraftpolitikken, og kommer det en kursendring der hensynet til natur dempes i alle sektorer bortsett fra når det gjelder vindkraft på land?
• Hva slags avgiftspolitikk vil en slik regjering føre?
• Og hva blir en Frp-dominert regjerings kurs når det gjelder forholdet til EU og innlemming av kontroversielle direktiver i EØS?

Mer politikk – og mindre statlige penger?

Uavhengig av hvilken regjering vi får etter valget, er det nødvendig med kritisk søkelys på statens pengebruk innen klima- og energifeltet. Det brukes mye penger. Det betyr behov for et konstant og kritisk søkelys – særlig fra oss som støtter den grønne omstillingen og vil den vel.

En kikk i Enovas «katalog» over bevilgninger tilsier at det er litt å ta av. Det er en samfunnsinteresse at næringseiendom drives mest mulig energieffektivt og med nullutslipp, men det kan ikke være skattebetalernes oppgave å finansiere DNBs forberedelser til energisparetiltak på Aker Brygge og i Barcode, eller hjelpe Thon-eide kjøpesentra med regningen for energikartlegging.

Skal det «planlegges for» at det nye 2035-målet nås, kreves det skjerpet politikk på mange felt.

Det er ikke noe særnorsk fenomen at staten går inn og støtter industriens omstilling. I Europa ser vi nå hvordan både EU-kommisjonen og nasjonale myndigheter legger til rette for at viktige industrisektorer både kutter utslipp og sikrer at strategisk viktig produksjon forblir i Europa.

Hvordan dette best kan gjøres vil stå på dagsordenen også i neste stortingsperiode, og det er ikke enkelt å finne den riktige doseringen mellom stat og marked.

Men den brede omstillingen, for eksempel i transportsektoren, bør skje i tråd med finansminister Jens Stoltenbergs hovedregel: Det er bedre å skatte det vi ikke liker enn å subsidiere det vi liker. Det vil ikke være mulig å «planlegge for» store utslippskutt i Norge uten vesentlige økninger i CO₂-avgiftene.

Høyere avgifter på fossilt drivstoff betyr at det trengs mindre støtte for å få vare- og lastebiler over på strøm. Hvis ikke avgiftene dras til, øker subsidebehovet.

Det finnes bunkevis med faglige utredninger som støtter en slik politikk, der økte klimaavgifter byttes med lavere skattesatser. En grønn skatteveksling vil kunne bidra både til utslippskutt og mer fornuftig ressursbruk. Dette gjelder både for næringslivet og for husholdningene.

Men i et stortingsflertall for en slik politikk er det vanskelig å se for seg at Frp og Sp kan inngå. Sylvi Listhaug og Trygve Slagsvold Vedum samles i kampen mot avgifter.

Derfor kan tredelingen på Stortinget som vi så i forbindelse med klimameldingen komme til syne også når det gjelder bruk av avgifter og økonomiske virkemidler for å nå klimamålene. Flertall for en slik politikk må finnes på tvers av de tradisjonelle blokkene. Risikoen for tilbakeslag i klimapolitikken fremstår nå som størst med et stort Frp som den dominerende kraften på borgerlig side.