Fungerende klima- og miljøminister Tore O. Sandvik kunngjorde tirsdag at Norge vil betale for utslippskutt i en del land i det globale sør for at Norge skal nå målet om såkalt klimanøytralitet i 2030. Dette er et av målene i lapskausen av norske klimamål. Det kom til gjennom et stortingsvedtak i 2016, i forbindelse med at Stortinget ga sitt samtykke til ratifisering av Parisavtalen. Men målet om såkalt klimanøytralitet er ikke meldt inn til FN. Det er et ensidig norsk løfte om at utslippsnivået Norge har i 2030 skal kompenseres gjennom kvotekjøp tilsvarende gjenværende norske utslipp. Dette koster, og regjeringen har så langt satt av 8,2 milliarder kroner til formålet.

Å få til slike finansieringsordninger for utslippskutt i fattige land er en helt nødvendig forutsetning for at land i det globale sør skal velge en annen kurs enn den fossile. Strevet i Baku for å reise noen tusen milliarder dollar årlig i klimafinansiering handler om å skrape sammen et stort antall slike tiltak. Derfor er det en god nyhet at Norge inngår en slik avtale. Det er mange eksempler på at kvotekjøp av denne typen har vært ganske tvilsomme når det gjelder reell klimaeffekt, men det perfekte kan ikke få være det godes fiende.

Det tar tid å utvikle gode prosjekter, og det derfor positivt at Norge inngår avtaler med ganske mange land. Det reduserer risikoen for å ende opp med panikkinnkjøp av dårlige kvoter i romjula 2029.

NB! Det er viktig å huske at kvotene regjeringen nå vil handle inn, er en helt annen type «verdipapir» enn kvotene selskaper må bruke for å gjøre opp for seg i EUs kvotesystem.

Så langt, alt godt, knyttet til nyheten om Tore O. Sandviks kvotekjøp.

Kritikken mot beslutningen kom tirsdag både fra Unge Venstre, Naturvernforbundet og MDG, og følger et årelangt spor i debatten om den norske klimapolitikken. Fordi utslippskuttene hjemme har vært så magre, og fordi målene er så uklare, fremstår kvotekjøp som et slags abrakadabra som kan gjøre at vi «slipper unna» kutt hjemme.

Dette synet næres for eksempel når Senterpartiets stortingsrepresentant Per Martin Sandtrøen i et angrep på Venstres budsjettforslag om økte dieselavgifter, sier at det ikke hjelper «klimaet å piske og straffe folk som er avhengig av bilen sin. Da må du ta helt andre grep. Det regjeringen gjør nå er blant annet å kjøpe klimakvoter i utlandet, som er en langt bedre prioritering enn å straffe vanlige familier.»

Sandtrøen fremholder altså kvotekjøpene som et alternativ til utslippskutt i Norge, og ikke et tillegg.

Dette er i strid med argumentene statssekretær Sigrun Aasland leverte i debatt med Une Bastholm på #dax18 tirsdag og det klimaminister Tore O. Sandvik sa til E24 tirsdag.

«Regjeringens politikk er at vi skal nå våre forpliktelser under Parisavtalen uten å bruke disse kvotene», sier fungerende klimaminister Tore O. Sandvik til E24.

Regjeringen fastholder at det er kutt hjemme i Norge og samarbeid med EU som er hovedsporet for å nå Norges forpliktende 2030-mål, som er vedtatt i klimaloven og meldt inn til FN som Norges forpliktelse under Parisavtalen.

Samtidig holder Støre/Vedum-regjeringen det åpent om det kan bli nødvendig å bruke kvoter av sorten Sandvik nå vil kjøpe – i tillegg til kutt i Norge og gjennom samarbeidet med EU – når Norge skal gjøre opp 2030-regnskapet under Parisavtalen. Også i høringsnotatet om Norges klimamål i 2035 vises det til at målene skal kunne nås gjennom en miks av kutt i Norge, i samarbeid med EU, og ved hjelp av slike kvoter som regjeringen nå inngår avtaler om å kjøpe.

Det er altså en vedvarende uklarhet knyttet til bruk av kvotekjøp i den norske klimapolitikken. Dette gir utydelige styringssignaler både internt i forvaltningen og overfor aktører i politikken og næringslivet. Hva som er Norges egentlige klimamål flyter, og uklarheten gjør at det ikke blir tilstrekkelig retning og styrefart.

En måte å rydde opp på, er å følge Miljødirektoratets råd til klimamål for 2035, der et nasjonalt mål om utslippskutt på 60 prosent målt mot 1990 meldes inn til Parisavtalen, samtidig som 20 prosent på toppen av dette kan tas gjennom samarbeid om kvotehandel. I sitt høringsnotat om 2035-målene har regjeringen ikke tatt dette til følge, men 2035-målene skal behandles politisk i Stortinget til våren. Det er en anledning for å skape mer klarhet og stødigere rammer for klimapolitikken enn vi har hatt til nå.