Nyheten: Det ligger store muligheter for vekst i grønne verdikjeder, viser ny NHO-rapport.

Bakgrunn: Den siste uken har det blitt lansert en rekke tall og rapporter som både gir status for norsk økonomi og peker fremover mot valget og utviklingen utover tyvetallet. Koronakrisen skaper usikkerhet «oppå» den som var der fra før. Det grønne skiftet angir retningen.

• Oljeinvesteringene vil falle betydelig neste år, viser SSBs siste tall. Selskapene varsler at de vil investere marginalt mer enn de meldte i mai – forrige gang det ble gjort en telling. Anslagene innebærer at det blir investert 184,6 milliarder kroner i år, fallende til 148,6 milliarder i 2021.
• Mange jobber kan bli borte i maritim industri, viser en rapport Menon har laget for blant andre Tekna, Nito og Maritimt forum. De store verftene er mest utsatt, fordi det tross oljepakken ikke er etterspørsel etter nye offshorefartøyer. Samtidig gir koronakrisen stopp i etterspørselen etter cruiseskip.
• Norge har stort behov for å utvikle ny eksportrettet industri etter å ha tapt store markedsandeler de siste par tiårene. Utviklingen dokumenteres i en analyse samme Menon har gjort for Eksportkreditt og som ble presentert på et seminar forrige uke.
• Det er store muligheter for arbeidsplasser og eksportinntekter i grønne elektriske verdikjeder, viser NHO-prosjektet med samme navn. Fornybar energi globalt, havvind, hydrogen, batterier, maritim sektor og kraftsystemer/lading er de seks områdene som pekes ut. Mange store selskaper har deltatt. Elkems beslutning om å bygge en fabrikk for batterikomponenter i Grenland er et eksempel på at det skjer ting i det virkelige liv – og ikke bare i rapportformater.
• Et fellestrekk ved all ny industrisatsing er det trengs mer fornybar strøm. Norwea og LO løfter frem dette ved hjelp av en rapport Oslo Economics har laget på oppdrag fra de to organisasjonene.

Min analyse: Svært viktige utviklingstrekk kan avleses gjennom disse rapportene. Sterke samfunnsaktører setter nå inn mye kraft og energi på å fremme grønn næringsutvikling. Den underliggende drivkraften er at oljen vil ha vesentlig mindre betydning i norsk økonomi i årene fremover enn vi har vært vant til.

• Skattepakken oljeselskapene fikk før ferien endrer ikke på retningen, men gjør trolig at nedgangen blir litt mindre enn den ellers ville vært.
• Vekst og nye arbeidsplasser vil måtte komme i andre sektorer – i næringer som på en eller annen måte bidrar til lavere klimagassutslipp, reduserer ressursbehov og løser andre bærekraftutfordringer vil være de foretrukne.

McKinsey-sjefene Martin Bech Holte og Frithjof Norman Lund viser til en lang liste med mulige vekstnæringer i et oppslag i DN. De etterlyser politikkutforming som er «hurtig nok», hvis ikke glipper det Norge måtte ha av fortrinn.

Og da kommer spørsmålet: Hvordan kan næringspolitikken best designes? Hvor mye stat? Hvor mye marked? Og hvordan skal den statlige pengebruken innrettes for å få til den grønne industrisatsingen «alle» ønsker?

Alt kan ikke løses med subsidier, støtte og stat, slik DNs Bård Bjerkholt minner om. Men det er nødvendig med politikk for å få i gang nye verdikjeder. Det kan handle om investeringsstøtte, men også om innkjøp, reguleringer og andre tiltak som skaper etterspørsel etter de nye og grønne produktene.

NHO-toppene Arvid Moss og Ole Erik Almlid ønsker sterkere statlig medvirkning, en «nasjonal strategi», for å få mer fart i sakene. I de nye sektorene, som hydrogen, er det ofte behov for statlige virkemidler i ulike deler av verdikjedene, og dette må ses i sammenheng. Likeledes vil det kunne være synergier mellom de forskjellige nye satsingsområdene som pekes ut.

Til Klassekampen sier Almlid at han håper satsingen på grønn industri blir en viktig sak i den «lange valgkampen». Det bør det absolutt bli, og tankene som ligger i NHOs planer likner egentlig ganske mye på oppskriften den rødgrønne tankesmien Agenda presenterte like før ferien.

Hvor er konfliktene? Så godt som alle partier vil gjerne ha eierskap til grønn industriutvikling. Det er bra. Selskapene som skal investere, vil kjenne seg mye tryggere med bred konsensusbasert politisk støtte enn å måtte lene seg på særstandpunkter fra det ene eller andre regjeringsalternativet. Men det er en viktig konfliktlinje mellom generelle «næringsnøytrale» ordninger som CO₂-prising og mer målrettede tiltak direkte rettet mot selskaper og næringer.

Den største stridssaken i dette terrenget handler likevel om hvordan det over tid skal skaffes nok og rimelig fornybar energi til alle satsinger. Dette blir ikke enkelt, jamfør den hete debatten om vindkraft. Det vil også bli behov for flere kraftledninger, slik tilfellet er på Mongstad. Mangel på strøm stopper nye grønne satsinger.

Hva skjer fremover? Partienes programprosesser foran valget vil gi viktige føringer når det gjelder retningen på næringspolitikken utover på tyvetallet. På kortere sikt blir statsbudsjettet viktig, for eksempel vil karbonfangstprosjektenes skjebne besegles. Også knyttet til Enovas nye mandat kan store spørsmål komme på bordet.

Lest siden sist: Noen lesetips om klima- og energispørsmål på tampen.

Mindre klimagrønt, Berit Aalborg i Vårt Land om Senterpartiet.

Kan miljøpartiene regne? Thor Egil Braadland om vindkraft i Dagbladet.

«Folk ringer fra utlandet og lurer på når de kan levere CO₂ til Norges prosjekt», skriver Sintefs Nils A Røkke hos tu.no.