At EU kanskje ser ut til å kunne vedta marginalt svakere klimamål enn Norge for 2035, har gitt Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum og Frps Hans Andreas Limi en ny mulighet til å markere seg som en klimapolitisk opposisjon til Ap-regjeringen.

Det er ikke så lett å holde rede på alle detaljer når det gjelder Norges klimamål og rammene for den langsiktige klimapolitikken.

Norge har ikke noe nasjonalt klimamål om et visst prosentkutt innen landets grenser. Det nektet Ap å være med på da Stortinget behandlet klimameldingen i vår.

Vil skjerpe klimaloven

Samtidig vil klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen nå foreslå å skjerpe klimaloven, slik at Norges vei mot nullutslipp får et klarere lovmessig fundament, og en sterkere menneskerettslig forankring. Konkret skal regjeringen jevnlig legge frem en plan som viser hvordan Norge kan nå klimamålene, og den årlige Klimastatus og -plan (Grønn bok) skal brukes til dette. I tillegg skal regjeringen presentere utslippsbaner frem mot 2050, som viser hvordan utslippene kan utvikle seg fremover.

Dette vil være med på å gi en tydeligere juridisk ramme rundt politikken, i tråd med klimalovens mål om at «at klimagassutslippene i 2050 reduseres i størrelsesorden 90 til 95 prosent fra utslippsnivået i referanseåret 1990».

Det sier seg selv at dette ikke er mulig å få til uten svært omfattende utslippsreduksjoner innen Norges grenser. Denne jobben kan ikke løses med kvotekjøp, selv om utslippskutt som en del av EUs kvotemarked skal telle med i måloppnåelsen.

Ap-regjeringens forslag til endringer i klimaloven strammer altså inn rammene rundt den norske klimapolitikken, i tråd med utviklingen på menneskerettighetsfeltet – slik det er uttrykt i dommen mot Sveits fra 2024 og i uttalelsen fra Haag-domstolen nå i sommer.

Dette borger for sterk vekt på tiltak innenlands, utslippskutt innen Norges grenser.

Kvotekjøp utenfor EU/EØS – «hvis det anses nødvendig»

Samtidig er Norges innmelding av 2035-målene til FN en videreføring av linjen som er ført tidligere. Innledningsvis står det at Norge planlegger å nå målene for 2035 gjennom innenlandske tiltak og samarbeid med EU i samsvar med artikkel 6 i Parisavtalen. Artikkel 6 regulerer handelen med kvoter mellom land, også mellom Norge og EU.

Men Norge holder også muligheten åpen for at det kan bli aktuelt med kvotekjøp utenfor EU/EØS, «hvis det anses nødvendig».

Denne siste formuleringen er «nødutgangen» Norge kan bruke for å nå klimamål utover det som gjennomføres i Norge og gjennom samarbeid med EU.

Bortsett fra petroleumspolitikken, får Norge for øvrig ganske god score hos Climate Action Tracker som analyserer klimaplanene som sendes til FN.

«Planlegge for» – hilsen Rotevatn!

Da Stortinget behandlet klimameldingen i vår, fikk Venstre inn en formulering om at det skal «planlegges for» at utslippskuttene skal tas i Norge og i samarbeid med EU – altså uten kvotekjøp utenfor EU/EØS.

Det var dette Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre til slutt samlet seg om og som dermed fikk flertall og er det nærmeste man kom et nasjonalt mål for utslippskutt.

Som kjent har EU ennå ikke klart å komme frem til enighet om sitt 2035-mål. Det svekker EUs posisjon som klimaleder, og gir unionen en mindre fremskutt plass i det globale klimadiplomatiet. Norges mål, som Stortinget fastsatte i vår og som er innmeldt til FN, er 70-75 prosent. Intensjonserklæringen EUs klimakommissær Wopke Hoekstra hadde med til New York i forrige uke, innebærer at EU vil kutte utslippene med 66,3–72,5 prosent innen 2035, målt mot 1990.

Hvis EU beslutter å legge seg i den nedre delen av dette intervallet og melder det til FN, vil altså Norges mål være noe mer ambisiøst.

Høyres Bård Ludvig Thorheim har bedt regjeringen redegjøre for Stortinget for hvordan Norge vil forholde seg om EU kommer til klimatoppmøtet med et prosentmål som kanskje ikke overlapper med det norske målet. Dette har Klima- og miljødepartementet sagt de vil gjøre.

EUs kvotemarked gjelder uansett

Hvor store utslippskutt Norge oppnår, vil i liten grad være påvirket av prosentsatsen EU fastsetter for sine utslippsreduksjoner. Norge vil – dersom klimaavtalen med EU videreføres – automatisk få sin andel av utslippskuttene i kvotesektoren. Det som i tillegg vil ha betydning, er den konkrete politikkutformingen både i Norge og EU.

Rammene for norsk industris deltakelse i EUs kvotemarked endres ikke av om Norge og EU setter litt ulike mål for de samlede prosentkuttene målt mot 1990. Det er deltakelse i kvotemarkedet og øvrig regelverk – for eksempel karbontollen (CBAM) – som sikrer at norske selskaper konkurrerer på like fot med virksomheter i andre europeiske land.

Trygve Slagsvold Vedum er i DN-intervjuet bekymret over konkurranseposisjonen til norsk industri og øvrig næringsliv. Her kan han ta det rolig – så lenge stortingsflertallet sikrer at EØS-avtalen består og sørger for flertall for at Norge tar del i annet relevant EU-regelverk.

Norge kan også samarbeide med EU-land om kutt utenfor kvotesektoren, slik avtalen med Danmark om mulig kjøp av skogkvoter er et eksempel på.

Omfanget på utslippskutt innenlands vil avgjøre hvor stort Norges behov for slike avtaler blir.

«Nødutgang» via FN-kvoter

Og på toppen av utslippskuttene som foretas i Norge og EU, er det altså åpning for kvotekjøp utenfor EU/EØS – hvis det «anses nødvendig».

Slike kvotekjøp har vært metoden Norge har brukt for å nå målene i klimapolitikken helt tilbake til Kyoto-avtalen, og det vil antakelig være «nødutgangen» også fremover.

At denne porten – adgang til kvotekjøp utenfor EU – alltid har vært oppfattet som både vid og bred, har vært med på å svekke gjennomføringskraften i den innenlandske klimapolitikken. Dette er påpekt blant annet av Riksrevisjonen, og var også bakgrunnen for at Venstre og Sveinung Rotevatn i vår var opptatt av at det skal «planlegges for» at utslippskuttene skal tas i Norge og EU.

For at styringssignalene internt i Norge skal være så tydelige som mulig, ville det vært en fordel med et klart nasjonalt mål. Kvotekjøp kan gjerne komme «på toppen». Men hvis alt flyter, blir styringssignalene til både forvaltning og næringsliv utydelige.

Det vil antakelig også være en svakhet fremover – selv med skjerpingen av klimaloven som Andreas Bjelland Eriksen nå foreslår.