Den viktigste saken i oljepolitikken: Ja eller nei til gassrør i nord
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Sokkeldirektoratet har nå levert en oppdatert ressursrapport som tegner fremtidsbildene for norsk oljesektor.
Sokkeldirektoratets ressursrapport viser tre mulighetsbilder mot 2050. Selv i mulighetsbildet «lav», som legger til grunn et ganske raskt fall i produksjonen fra 2030 og frem til 2050, beregner Sokkeldirektoratet seg frem til at netto kontantstrøm fra fremtidig olje- og gassproduksjon har en nåverdi på omkring 6000 milliarder kroner.
Dette er basert på en oljepris på 80 dollar fatet. Med 60 dollar fatet faller nåverdien til 3900 milliarder.
I mulighetsbilde «høy», og med en oljepris på 100 dollar, beregnes nåverdien til 12 000 milliarder kroner.
De økonomiske beregningene viser det vi har sett dokumentert de siste årene; ved høye olje- og gasspriser tjener den norske staten store penger.
For norsk økonomi som helhet blir det imidlertid stadig tydeligere at avkastningen på Oljefondets investeringer er mye viktigere enn tilførselen av «friske penger» fra petroleumsutvinningen.
Forventningene om etterspørsel og priser frem i tid vil ha stor innflytelse på den langsiktige utviklingen i norsk petroleumssektor. Den viktigste enkeltsaken er spørsmålet om det skal bygges gassrør til Barentshavet.
Om dette vil være lønnsomt, avhenger i stor grad av utviklingen i etterspørselen etter gass hos Norges kunder i Europa. Det henger igjen sammen med takten i energiomstillingen vekk fra fossil energi – altså styrken i klimapolitikken og tempoet i de teknologiske skiftene som skjer. Med svakt tempo i omstillingen og vedvarende høye gasspriser vil det være lettere å regne hjem et slikt rør enn om prisene faller tilbake til nivået før Ukraina-krigen.
