Det er ingen tvil om at Jens Stoltenbergs comeback i norsk politikk vil styrke Arbeiderpartiet. På klima- og energipolitikkens område er det heller ingen tvil om at regjeringen nå får en finansminister som har både dyp og bred innsikt i feltet. 

Det er også en oppløftende nyhet at Jonas Gahr Støre ønsker bredt klimaforlik i Stortinget nå i vår. Mitt tips er at Ap må inngå det med de andre EØS-partiene, mens Frp, Rødt og Senterpartiet vil stille seg utenfor - fordi koblingen til EU er så sterk.

Stoltenberg sier til DN at han også har hatt et ønske om å jobbe mer med klima- og energispørsmål. Det får han jo oppfylt som finansminister – selv om gasjen nok er mer nøktern enn i oppkjøpsfondet EQT.  

Å bygge forståelse av klimaendringene som en trussel mot stabilitet og sikkerhet har vært viktig for ham i Nato, og samtidig har han lagt vekt på at kontroll på verdikjeder og energiuavhengighet er strategisk viktige grep i en farligere og mer ustabil verden. 

Jens Stoltenberg har alltid vært opptatt av klimapolitikk, men da han var statsminister pleide svaret litt flåsete sagt å være «kvoter» - nærmest uansett spørsmål.  

Stoltenberg har nok blitt grønnere med årene, slikbudskapet til NHOs årskonferanse om ikke å gi opp det grønne skiftet viser.  

Det kan hende vi får en ny versjon av klima-Jens nå. 

Men det vil forundre meg mye om Jens Stoltenberg har blitt mindre overbevist om at avgifter og kvoter alltid er bedre enn subsidier og støtteordninger, slik han skrev om i memoarboken om livet som statsminister: «Hvis man synes at miljøavgifter eller klimakvoter gir for små kutt, kan man enten øke avgiftene eller senke taket for antall kvoter». 

Det betyr at alle som nå kommer med forslag om noe annet enn det samfunnsøkonomisk rasjonelle, må argumentere svært godt for seg for å få gjennomslag. Ideen om Norgespris på strømmen, som Jonas Gahr Støre og Terje Aasland lanserte forrige uke, vil helt sikkert måtte gjennom en svært grundig kvalitetskontroll. 

Norgesprisen er et opplegg for mer subsidier, både når det gjelder strømforbruk, energieffektivisering og kraftproduksjon – altså stryk på alle punkter hvis målet er det samfunnsøkonomisk riktige. 

Men samfunnsøkonomens lærebok må innimellom vike for den politiske pragmatismen, slik det skjedde da Stoltenberg måtte gi opp motstanden mot grønne sertifikater, subsidieordningen som ga økonomisk grunnlag for vindkraftutbyggingen i Norge.  

I det store bildet er spørsmålet om støtte og subsidier til sektorer som er nødvendig å bygge ut for å sikre Europas strategiske autonomi, nå svært viktig. Dette kan bety batterifabrikker, men det kan også bety støtte til eksisterende industrier som er strategisk viktige å beholde – som gjødsel og aluminium. 

Her henger avkarbonisering og utslippskutt sammen med Europas evne til å produsere varer som sikrer uavhengighet både fra Russland, Kina og USA, og staten må tre sterkere frem enn i en mer fredelig og harmonisk verden. 

Dette er store og viktige spørsmål for Norges grønne omstilling, også når det gjelder vår plassering i Europa. 

Stoltenbergs fagfeller advarer ofte mot tilkarring, men det kan være at pragmatisme – og vekt på strategisk uavhengighet – også her vil vinne mot det som i økonomisk forstand kanskje er det mest rasjonelle.  

Internt i regjeringen vil klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen sikkert få mer gehør hos finansministeren med Jens Stoltenberg i den rollen enn han hadde med Trygve Slagsvold Vedum. Intervjuet Bjelland Eriksen har gitt til E24 om hvordan Norges klimamål for 2035 skal utformes, tyder på at Ap nå har tenkt å gi klimapolitikken mye større vekt. 

Men spørsmålet om fordelingen av kutt i Norge og kutt utenfor landets grenser griper også inn i et område der Jens Stoltenberg i sin tid som statsminister som oftest landet på det internasjonale benet. Det ga mer kutt for pengene å kjøpe kvoter enn å gjennomføre dyre tiltak i Norge. Denne balansen vil også være med når politikken mot 2035 skal utvikles, men hensynet til nasjonal omstilling peker i retning større vekt på endringer innenlands. Mange av høringsuttalelsene til Norges klimamål støtter denne tilnærmingen. 

Når USA nå igjen går ut av Parisavtalen og det globale klimaregimet er enda skjørere enn tidligere, kan Norge gjøre en forskjell ved å trappe opp sine bidrag til internasjonal klimafinansiering. I rollen som finansminister – og med alt Stoltenberg har av internasjonale kontakter – kunne forsterkede initiativ i den retningen nå være med på å sikre fortsatt støtte til Parisavtalen og hjelpe frem nødvendig omstilling. Norge kan selvsagt ikke fylle gapet etter USA alene, men alle monner drar.