Klimameldingen: Stortinget avsto fra å utøve lederskapet klimapolitikken trenger
Et bredt stortingsflertall burde ha brukt klimameldingen til å sende et samlet og kraftfullt signal til næringsliv og befolkning, men avsto fra å utøve lederskapet som klimapolitikken og det grønne skiftet trenger.
Stortinget kunne sendt et tydelig signal gjennom behandlingen av klimameldingen, men avsto fra å utøve lederskapet klimapolitikken trenger.
Stortingets klima- og miljøkomite leverte torsdag innstillingen til klimameldingen. Innstillingen er stor og omfattende, full av partimarkeringer – men uten bred enighet om noen hovedpunkter.
Norge står foran en stor og omfattende omstilling der klimautslippene skal halveres på et tiår mens ny og grønn verdiskaping utvikles.
Dette er en stor og svært krevende oppgave. Den forutsetter tydelig og sterkt lederskap. Stortinget burde ha brukt behandlingen av klimameldingen til å utøve dette. Et bredt flertall kunne erklært enighet om noen hovedlinjer og prinsipper som ville stått seg utover på tyvetallet, uavhengig av regjering og samarbeidskonstellasjoner.
Et slikt budskap ville gitt riktige signaler både til næringsliv og folk flest.
#Klimavalg – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk
I nyhetsbrevet #Klimavalg kommenterer Energi og Klima-redaktør Anne Jortveit, kommentator Anders Bjartnes og øvrige medarbeidere tilknyttet redaksjonen klima- og energispørsmål som er viktige i norsk politikk. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.
Men noen måneder før et valg, og med sitsen vi nå har på begge sider av politikkens «midtstrek», endte det med et annet resultat.
Den viktigste komponenten i Sveinung Rotevatns klimamelding var forslaget om å øke CO₂-prisen til 2000 kroner i 2030, som et langsiktig og tydelig styringssignal. Stortinget kunne ha valgt å gjøre dette til en ramme for politikken på samme måte som handlingsregelen – et regime som binder ulike regjeringskonstellasjoner over tid, og som det er bred tverrpolitisk enighet om. Å finne frem til ordninger som kompenserer for uønskede effekter av en høy CO₂-pris ville vært fullt mulig – samtidig som fyrlykten sto der og ga beskjed om retningen.
Et slikt grep – høy CO₂ pris som en «handlingsregel» – ville trolig også ha gjort konfliktarenaene litt trangere og mulighetene for stadige omkamper litt mindre i årene vi har foran oss. Budsjettvedtak vil uansett måtte gjøres hvert år, men et forlik ville gitt større forutsigbarhet. Det ville også redusert velorganiserte særinteressers mulighet til å påvirke utfallet av sakene. Det blir mer bråk om klimapolitikken fremover når det er mindre grad av enighet om et hovedgrep som økt CO₂-pris representerer.
Det kan hende det ville vært enklere om regjeringen hadde signalisert tydeligere hvilke avgifter og skatter den ville lettet som kompensasjon for at det blir dyrere å slippe ut CO₂. Da ville muligens diskusjonen ha sirklet rundt andre temaer enn vi nå har sett.
At klimapolitikken blir mer omstridt, er et uttrykk for at den blir viktigere. Men også innenfor en bred enighet om hovedgrepene ville det vært godt rom for partimarkeringer. De borgerlige og venstresiden vil ha ulikt syn på virkemiddelbruk og innretning.
Når det gikk som det gikk i Stortinget, har det sammenheng med at to viktige partier på hver side av midtstreken – Senterpartiet og Fremskrittspartiet – fra første stund markerte motstand mot økningen i CO₂-prisen som regjeringen la opp til. Med slik posisjonering fra Frp og Sp blir det nær umulig for Høyre og Arbeiderpartiet å finne sammen, selv om de egentlig er ganske enige om de viktigste hovedpunktene. Noen måneder før et valg kan vanskelig Ap, og for den saks skyld også SV og MDG, inngå et forlik med regjeringen uten at Senterpartiet er med.
Sånn er politikkens dynamikk. Men hverken klimakrisen eller forpliktelsene om å kutte utslipp blir borte. Det blir mange nye runder om klimapolitikkens mål og innretning i månedene og årene som kommer.