Stortingets klima- og miljøkomite leverte torsdag innstillingen til klimameldingen. Innstillingen er stor og omfattende, full avpartimarkeringer – men uten bred enighet om noen hovedpunkter.

Norge står foran en stor og omfattende omstilling der klimautslippene skal halveres på et tiår mens ny og grønn verdiskaping utvikles.

Dette er en stor og svært krevende oppgave. Den forutsetter tydelig og sterkt lederskap. Stortinget burde ha brukt behandlingen av klimameldingen til å utøve dette. Et bredt flertall kunne erklært enighet om noen hovedlinjer og prinsipper som ville stått seg utover på tyvetallet, uavhengig av regjering og samarbeidskonstellasjoner.

Et slikt budskap ville gitt riktige signaler både til næringsliv og folk flest.

Men noen måneder før et valg, og med sitsen vi nå har på begge sider av politikkens «midtstrek», endte det med et annet resultat.

Den viktigste komponenten i Sveinung Rotevatns klimamelding var forslaget om å øke CO₂-prisen til 2000 kroner i 2030, som et langsiktig og tydelig styringssignal. Stortinget kunne ha valgt å gjøre dette til en ramme for politikken på samme måte som handlingsregelen – et regime som binder ulike regjeringskonstellasjoner over tid, og som det er bred tverrpolitisk enighet om. Å finne frem til ordninger som kompenserer for uønskede effekter av en høy CO₂-pris ville vært fullt mulig – samtidig som fyrlykten sto der og ga beskjed om retningen.

Et slikt grep – høy CO₂ pris som en «handlingsregel» – ville trolig også ha gjort konfliktarenaene litt trangere og mulighetene for stadige omkamper litt mindre i årene vi har foran oss. Budsjettvedtak vil uansett måtte gjøres hvert år, men et forlik ville gitt større forutsigbarhet. Det ville også redusert velorganiserte særinteressers mulighet til å påvirke utfallet av sakene. Det blir mer bråk om klimapolitikken fremover når det er mindre grad av enighet om et hovedgrep som økt CO₂-pris representerer.