Nyheten: Senterpartiet har nylig lagt frem sitt alternative statsbudsjett. Til Klassekampen sier Trygve Slagsvold Vedum at han ikke vet om partiets politikk vil kutte utslipp, og at han ikke vil gjøre beregninger for å finne det ut.

 – Det vi gjør i budsjettet vårt, er å legge inn gode klimagrep som får ned klimagassutslippene. Vi har fritak for biodiesel, vi har økt satsing på skog, vi gjør mange gode grep, men vi har ikke prioritert penger på en konsulentvurdering av det, sier Vedum.

Bakgrunn: I sitt alternative statsbudsjett vil Senterpartiet lette avgiftene for biodrivstoff. Avgiften på biodrivstoff innenfor omsetningskravet skal reduseres (545 millioner) og det gjeninnføres avgiftsfritak for biodrivstoff utover omsetningskravet (255 millioner). Den halve milliarden som kuttes innenfor omsetningskravet er en ren avgiftslettelse på flytende drivstoff, som vil gi lavere pumpepris. Den kvarte milliarden utenfor omsetningskravet er en stimulans til mer bruk av palmeolje. Palmeoljediesel blir mer konkurransedyktig mot fossil diesel om avgiften bortfaller. Erfaringene fra 2017, da det var et slikt avgiftsfritak, taler tydelig.

Virkningen av Sps politikk er altså litt billigere diesel – og mer palmeolje på tanken.

Min analyse: Senterpartiet ligger meget godt an på meningsmålingene. Med oppslutning følger makt, enten det blir i regjering eller som et mye større opposisjonsparti. Med makt følger også ansvar – og i den forbindelse er Slagsvold Vedums ytringer om beregninger av klimapolitikkens effekter urovekkende. Politikken må være kunnskapsbasert. Hvis ikke går det galt. Det er biodrivstoff-politikken et tydelig eksempel på.

I knapt noen sektor innen klimapolitikken har mangel på analyser og kunnskapsbasert tilnærming, sammen med dårlig regelverk, gjort større skade. Det gjelder i EU og USA, og det gjelder for Norge.

I en meget grundig artikkelserie i PAN viser Eivind Hoff-Elimari alt som har gått galt med biodrivstoff-politikken. Den gir utslippskutt på papiret, men neppe i det virkelige liv. Sammenhengen mellom palmeolje og hogst av regnskog er velkjent. Ved hjelp av «avansert biodrivstoff» skal negative effekter angivelig unngås, men Hoff-Elimari viser at det ikke er så enkelt. Diesel-bilistene blant oss kjører nå rundt på amerikansk slakteavfall, fettet fra okser og griser, som det altså gjøres lønnsomt å foredle og frakte over Atlanteren på grunn av et regime som Senterpartiet vil gjøre enda mer lukrativt.

Det er stor forskjell på ulike typer biodrivstoff. Noe har rimelig bra klimaeffekter, mens andre typer er verre enn fossil diesel. Men på grunn av FNs regnskapsregler for føring av klimaregnskap, så teller alt som null når det blir brent.

Senterpartiet er langt fra alene om å stå bak biodrivstoff-politikken som føres i Norge. Særlig Venstre har også vært ivrige, men det har stort sett vært bred enighet om å øke innblandingen av biodrivstoff i diesel og bensin. Det har vært bygd en forventning om at man etter hvert ville få til produksjon i Norge. Det skulle gi arbeidsplasser på bygdene og et ekstra ben å stå på for landets skogeiere.

Én eneste opplysning fra Miljødirektoratets rapport om biodrivstoff burde få Slagsvold Vedum til å stoppe opp og tenke at her er det noe som ikke stemmer, her må vi gjøre ting annerledes.

99 prosent av de 606 millioner liter biodrivstoff som i 2019 ble fylt på norske bensin- og dieseltanker ble importert.

Politikken, som har vært ført i 10-15 år, skaper altså ingen arbeidsplasser i Norge utover det som er knyttet til handel og import. Men vi har, gjennom subsidier og innblandingskrav, vært med på å etablere globale verdikjeder for produksjon og handel med slakteavfall fra Midtvesten og palmeolje fra Asia.

Biodrivstoffets problem, i likhet med annen storskala bruk av bioenergi, er at vi har å gjøre med en begrenset ressurs. Det er grenser for hvor mye frityrolje og slakteavfall som finnes, og det er også grenser for hvor mye avfall og biprodukter som oppstår ved produksjon av trelast.

Norsk biodrivstoff-politikk skriker etter en omstart, der analyse av tilgjengelig ressursgrunnlag og muligheten for å skape varige lokale og regionale verdikjeder bør stå i sentrum. Dette burde være Senterpartiets hjemmebane. Å hive hundrevis av millioner inn til støtte for import av palmeoljediesel kan ikke være veldig gjennomtenkt. Med subsidier i den størrelsesorden vi snakker om her, burde det være mulig å skape grunnlag for norsk biodrivstoff-produksjon.

Men man må regne på virkningene, gjøre beregninger, både av klimaeffekter og støttebehov.

Hva skjer fremover? Senterpartiets budsjettforslag blir ikke vedtatt, men partiets programprosess kan bli viktig for klimapolitikken de fire årene etter valget neste høst. Før den tid skal Stortinget behandle klima- og miljøminister Sveinung Rotevatns bebudede klimamelding, der også biodrivstoffpolitikken inngår.