Nyheten: En rekke organisasjoner, blant andre Norsk Boligbyggelags Landsforbund (NBBL), Naturvernforbundet, Nelfo og Zero, har sett på partienes programutkast når det gjelder klima- og energitiltak i boligmassen. Venstre og Frp havner nederst, MDG og SV på topp. Arbeiderpartiet, Høyre, Sp og KrF utgjør «midtfeltet». NBBL-direktør Bård Folke Fredriksen sier til Nationen at han mener ENØK-arbeidet er skjøvet vel langt ned i klimapolitikken, samtidig som det er en lavthengende frukt å redusere energibruken i norske hjem.

– Uansett er det aldri lurt å sløse med ressursene. Det å bruke mer energi enn nødvendig er ikke klokt, sier han.

Min analyse: Det er nå tre år siden Venstre gikk inn i Erna Solbergs regjering og fikk ansvaret for Klima- og miljødepartementet. Da han ble statsråd, fikk Ola Elvestuen med seg Enova – og milliardene Enova disponerer – over fra Olje- og energidepartementet. Sammen med ansvaret for næringspolitikken, med Iselin Nybø som statsråd, skulle dette gi Venstre hendene på rattet i viktige deler av den grønne omstillingen.

Når regnskapet gjøres opp etter tre år, er i alle fall én ting sikkert: Venstre-statsrådenes ansvar for klima-, miljø- og næringspolitikken har ikke gitt partiet uttelling i form av velgere. På målingene ligger partiet stødig under sperregrensen, snittet på januar-målingene viser en oppslutning om Venstre på 2,6 prosent.

I dette lyset er det underlig at Venstre ikke har tatt større eierskap til den delen av klima- og energipolitikken som handler om å gjøre det litt lettere for folk flest – enten de bor i borettslag eller eneboliger – å bli en del av det grønne skiftet. Den idemessige forankringen til tyskernes Energiewende handler om å innføre «selveierdemokrati» på energifeltet. Ved å produsere sin egen strøm fra solceller brytes avhengigheten til statlige og private giganter som skviser den lille mann, samtidig som energien ikke lenger er svart, men grønn. Energieffektivisering i boligmassen har den samme logikken. Både installering av solceller, elbil-ladere, og energieffektivisering i boligmassen skaper også arbeid lokalt. Verdiskapingen flyttes nærmere folk – vekk fra de ansiktsløse halv- og helmonopolene.

Her kunne Sveinung Rotevatn ha grepet en mulighet til å skaffe seg både støttespillere og velgere, men han har latt det være. Hverken klimameldingen eller Enovas nye mandat legger opp til at det skal satses stort på energieffektivisering eller solceller – tiltak som kunne stimulert til større investeringer i en mer klimasmart boligmasse i Norge.

Politisk er det merkverdig at et Venstre-ledet departement ikke legger mer vekt på slikt. Her er det muligheter for energidemokrati og næringsutvikling, til glede for velgere som gjerne vil gjøre en innsats for den gode sak, samtidig som borettslag og eneboliger settes bedre i stand. I kampen mot sperregrensen kunne Venstre også trengt litt applaus fra Huseiernes Landsforbund, NBBL, solcelle-installatører og andre meningssterke aktører i dette terrenget. Naturvernforbundet og 21 andre organisasjoner stilte seg i forbindelse med budsjettbehandlingen for i år bak kravet om at mer støtte bør gå til husholdningene.

Alle private strømkunder betaler 1 øre til Enova for hver kWh de bruker, tilsvarende ca 400 millioner kroner i året. I 2020 ble det betalt ut 155 millioner av en ramme på 250 millioner kroner til husholdningene, i form av støtte til energieffektivisering eller solceller. I neste mandatperiode skal 300 millioner brukes på husholdningene, men utformingen av støttesatsene vil avgjøre om pengene faktisk vil bli brukt.

Uansett skjer det altså en overføring av verdier fra «folk flest» til storindustri og næringsliv, gjennom en liten øremerket ekstraskatt. Ved å sende den samme summen som innbetales tilbake til «folk flest» gjennom tilskudd og støtteordninger, ville det blitt installert litt mer solenergi og gjort noen flere energieffektiviseringstiltak. Noen flere borettslag og privatpersoner ville ha søkt om støtte, og satt i gang investeringer som over tid hadde gjort boligmassen mer energieffektiv.

Det er et betydelig potensial for energieffektivisering i norske husholdninger, men det er ikke så mye som er lønnsomt med dagens kraftpriser. Derfor skjer ikke dette uten subsidier og støtte i en eller annen form. Når vi ser at det er politisk krevende å bygge ut ny kraftproduksjon, jamfør motstanden mot vindkraft på land, kan det være fornuftig å ta ut potensialet fra solceller og energieffektivisering selv om det kreves litt mer subsidier og støtte. 10 TWh spart, slik Bård Folke Fredriksen snakker om, betyr at det blir behov for tilsvarende mindre ny kraftutbygging.

Selv med en liten dreining av pengebruken i retning av husholdningene, vil de store pengene fra Enova og andre klimatiltak på statsbudsjettet fortsatt gå til ny teknologi i næringsliv og industri. Derfor handler dette om dosering, ingen helomvending av politikken.

Men en justering kunne gitt faktiske resultater de fleste ønsker – og for Venstre kanskje en bonus i form av applaus og oppslutning.

Hva skjer fremover? Venstres kamp mot sperregrensen blir et av mange politiske dramaer som avgjøres den 13. september.