Klimastøtte til fattige land enfjerdedel av kravet

Langt på overtid ble møtet enige om at minst 300 milliarder dollar skal stilles til rådighet innen 2035 for klimatiltak i utviklingsland utenom Kina. Dette var langt under kravet fra fattige land, som truet med å forlate møtet. Rike land inklusive Norge ved klimaminister Tore O. Sandvik kommenterte at dette er et «stort tall».

Men hvordan kan det ha seg at et stort tall er så altfor lite?

Grunnlaget for kravet fra de fattige landene finnes i en rapport fra COPs egen uavhengige ekspertgruppe. Rapporten konkluderer med at fattige land vil trenge 2400 milliarder dollar hvert år for klimatiltak innen 2030. Av dette skal 1000 milliarder finansieres eksternt. Innen 2035 vil tallene øke til mellom 3100 og 3500 milliarder årlig, hvorav 1300 milliarder i eksterne midler.

Mangel på investeringer nå vil gi økte behov i årene som følger, og skape en brattere og mer kostbar vei til klimastabilitet. Samtidig vil kostnader forbundet med mer ekstremvær øke på grunn av høyere temperatur.

For å sette tallene i perspektiv, var profitten til oljeselskapene som er hovedårsak til klimaendringene, 4000 milliarder dollar i 2022, ifølge IEA. Det er tretten ganger mer enn de fattige landene ble avspist med i Baku. Ikke rart at de raser.

Norge satser på kvotemarkedet

Etter nesten ti års forhandlinger ble det enighet i Baku om Parisavtalens Artikkel 6 som gir regler for kvotehandel mellom land og etablering av et globalt kvotemarked i regi av FN. Dette skal gjøre det billigere for fattige land å gjennomføre utslippskutt, og skaffe privat kapital. Det legges opp til strenge regler for kontroll av kvotekvalitet og unngå dobbeltelling.

Norge var tidlig ute med å lansere en pakke på 8,2 milliarder kroner i regi av det nye regelverket i Baku, og inngår nå avtaler med Benin, Jordan, Senegal og Zambia. Utslippsreduksjonene som følger kan også benyttes til å dekke det som eventuelt mangler for å oppfylle Norges 2030-mål under Parisavtalen, hvis EU-samarbeidet ikke tar oss helt til 55 prosent utslippsreduksjon ifølge pressemelding fra departementet.

Karbonbudsjettet for 1,5 grader oppbrukt i 2029

Verden når en ny global utslippsrekord i 2024, og med statsledernes innlegg på møtet kan vi ikke forvente særlig nedgang de nærmeste årene. Et hederlig unntak var statsminister Keir Starmer som annonserte at Storbritannia ønsker å gjenvinne globalt klimalederskap og redusere utslippene med 81 prosent innen 2035.

Men manglende finansiering i utviklingslandene bringer oss inn i en ond sirkel. Deler av finansieringen skulle gå til utslippskutt, og motivasjonen til å bruke egne midler til dette daler.

I tillegg kommer at comebacket til Donald Trump kan resultere i fire milliarder tonn ekstra CO₂-utslipp innen 2030 sammenlignet med planene president Biden har rapportert til FN. Det tilsvarer årlige utslipp fra EU og Japan til sammen, eller fra 140 land nederst på utslippsstatistikken. Ingen land er villige til å kompensere for dette. Se artikkel om COP29 etter Trump her.

Med utslipp på årets nivå de nærmeste årene vil karbonbudsjettet for å stanse oppvarmingen på 1,5 grader ifølge FNs klimapanel være oppbrukt i 2029. Vi er fortsatt på vei mot en katastrofal oppvarming.

«Det går an å finne argumenter for å gjøre 1,5 °C mulig for alltid, men de avviker i økende grad fra virkeligheten», skrev Glen Peters, seniorforsker ved CICERO, i en artikkel publisert forrige uke. «Det er på tide å innrømme at verden vil krysse 1,5 °C.»

Se også mitt intervju med klima- og energiminister Tore O. Sandvik.

Utfasing av olje og gass på stedet hvil

På COP28 i Dubai i fjor ble utfasing av olje og gass for første gang tatt inn i sluttdokumentet. Landene ble bedt om å bidra til en «omstilling vekk fra fossil energi». Petrostatene kjemper med nebb og klør for at dette vedtaket ikke skal få praktisk betydning. Saudi-Arabia er til og med beskyldt for å endre en offisiell tekst i Baku.

For å nå 1,5-gradersmålet må produksjon av kull, olje og gass halveres fram mot 2030, samtidig som produksjon av fornybar energi tredobles og energieffektiviteten dobles. Men ser vi på planene til verdens største oljeselskaper, så planlegger de fleste å øke produksjonen betydelig fram mot 2030, og fornybarandelen er neglisjerbar. Dette vil holde oss på en utslippsbane mot 3 °C, og globale klimamål vil være en illusjon.

Er det likevel håp?

Med det store gapet mellom hva som kreves og det som blir levert, når finansiering uteblir og karbonbudsjettet brukes opp på rekordtid, – kan det fortsatt være grunnlag for håp?

Når en global fare truer, kan vi mennesker møte den med samarbeid, eller med nye konflikter, bygging av gjerder og i verste fall krig – slik ekstremvær, sviktende avlinger og økte flyktningestrømmer øker risikoen for. Men det kan bare forverre klimakrisen. Vi må søke samarbeide, og vi har ingen bedre arena enn COP-ene. Klimatoppmøtene er tross alt en bemerkelsesverdig samling av mennesker fra hele planeten. Regjeringer, politikere, frivillige organisasjoner, forskere, næringsliv og media møter hverandre i en heksegryte som åpner for innovasjon og muligheter.

Neste år møtes vi i Brasil. President Lula og hans miljøminister ønsker resultater. Vi må håpe at COP30 kan bli et vendepunkt mot en klode barnebarna våre, og deres barn og barnebarn, kan leve med. Bedre muligheter har vi ikke.

Fra Baku tar vi også med oss at BOGA (Beyond Oil and Gas Alliance) har fått flere medlemmer og opptrådde styrket. Se omtale av BOGA på COP29 her.