At forskere ikke skal uforme politikk, tror jeg de fleste er enige om. Ved CICERO har forskerne våre stort frihet i å utforme sin egen offentlige stemme, men vi bruker IPCCs mantra om å være policy-relevant og ikke normativ som rettesnor.

Wiik med flere etterlyser tydeligere maktkritikk fra CICERO og ønsker at vi tydeligere sier ifra om at regjeringens politikk ikke oppfyller våre internasjonale forpliktelser. Det gjør vi allerede tilgangs.

Da budsjettdebatten raste i fjor, var beskjeden fra CICERO klar: budsjettet er helt klart ikke i nærheten av de store utslippskuttene som kreves for å nå Norges klimamål. Vi foretok også noen enkle beregninger om viser hvordan de fleste partiers budsjettforslag ville være utilstrekkelige og utfordret politikerne direkte i NRK Debatten. Dette bidro igjen til at vi fikk et teknisk beregningsutvalg for klimagassutslipp. At det skapte storm, levde vi godt med.

Gjennom Global Carbon Budget skaper vi hvert år overskrifter om hvor langt unna vi er å nå klimamålene. I år peker utslippstallene oppover for første gang på lenge. Slikt blir det overskrifter av; ca 800 stykker ifølge vår egen medieovervåkning.

CICERO deltar hyppigere i den offentlige debatten enn de fleste andre forskningsinstitutter. Vi gir regelmessig råd til politikere, næringsliv og byråkrati om hva de kan gjøre for å sørge for at Norge oppfyller sine internasjonale forpliktelser. Vi er tydelige på at dersom verdens temperatur stiger mer enn 2C, så kan det få alvorlige konsekvenser for millioner av mennesker og at Norges innsats er utilstrekkelig. Se for eksempel Bjørn Samset i Brennpunkt om norsk oljeutvinning eller Steffen Kallbekkens kritikk av regjeringens utslippstall.

Så langt i år har vi blitt nevnt over 2000 ganger i media, vi har hatt seks kronikker på trykk, holdt 300 foredrag, arrangert 22 åpne seminarer og deltatt i flere titalls nyhetssendinger i tv og radio nettopp for å gjøre den offentlige debatten «mer opplyst og hindre at kunnskap blir misforstått og misbrukt og oversett».

Men Wiik mener altså at vi likevel er skuggeredde og ønsker at vi går enda lenger. At våre forskere blir litt mer som James Hansen. Er det lurt? Hansens forskning er ikke blitt mer troverdig etter at han sluttet i jobben hos NASA og ble aktivist på heltid.

Som jeg påpekte i forrige innlegg, er kunnskapen om hvilke klimatiltak som virker best, ikke god nok til å snakke med megafon. Men CICERO kan ikke beskyldes for ikke å si ifra om alvoret i situasjonen eller om at regjeringens politikk ikke vil oppfylle målene.

Alle må kunne stole på at kunnskapen de får fra CICERO, er fremstilt uten politiske motiver. Samfunnet er tjent med at forskere har høy troverdighet. Det er stadig flere eksempler på at fakta trekkes i tvil fordi budbringeren antas å være partisk. Dersom vi ikke har troverdighet, så har vi ingenting. Da mister Norge en viktig stemme i den offentlige debatten.