Dette er analysen og hovedbudskapet i «What We Need to Do Now», den siste boken fra den anerkjente britiske forretningsmannen og forfatteren Goodall.

Teknologi, økonomi og holdninger endrer seg svært raskt på klima- og energifeltet. Goodall er blant de som følger godt med og har mye å dele, slik han også viste i sin forrige bok («The Switch», 2016).

NY BOK: Chris Goodall: «What We Need to Do Now. For a Zero Carbon Future». Profile Books, London 2020. 224 sider.

Goodalls spørsmål i den nye boken er enkelt: For et land som Storbritannia, hva er den raskeste og mest kostnadseffektive veien til karbonnøytralitet?

Advarer mot fossile investeringer

Å legge om elektrisitetsproduksjonen til å bli 100 prosent fornybar er et viktig første skritt på veien.

Den vedtatte politikken i Storbritannia og i EU, som også den norske gasspolitikken hviler på, går ut på at landene selv i 2050 vil være avhengig av naturgass med karbonfangst og -lagring for å dekke strømbehovet. Dette er en strategi Goodall advarer mot, fordi den forutsetter omfattende investeringer i karbonfangst og -lagring til en kostnad som ingen har oversikt over.

Masseproduksjon av grønt hydrogen

Den virkelig krevende oppgaven er å bygge et samfunn der all produksjon av energi til strøm, oppvarming, transport og annen næringsvirksomhet – iberegnet utslipp fra skog, sauer og kyr – er karbonnøytral. Nøkkelen, mener Goodall, er å installere så mye fornybar energi at det ikke bare blir lønnsomt å elektrifisere alt som kan elektrifiseres. Billig overskuddsstrøm fra vind og sol vil i tillegg gjøre det lønnsomt å masseprodusere grønt hydrogen. Og hydrogen, skriver Goodall, er akkurat det landene trenger for å kunne produsere ren strøm hele døgnet (hvis de ikke har store vannkraftressurser som Norge) og samtidig erstatte fossilt drivstoff i flyene, skipene, trailerne og industrien.

Goodall viser til Orknøyene for å finne sporene til fremtidens energisystem. På grunn av dårlige overføringsforbindelser til det skotske fastlandet ble eierne av vindmøller der lenge tvunget til å koble ut anleggene når det ble produsert for mye strøm. Siden 2016 har flere av vindkraftanleggene fått installert en elektrolysør som gjør at de kan anvende overskuddsstrøm til å produsere hydrogen. Hydrogenet brukes så som drivstoff i et brenselcellekraftverk, og er i tillegg tatt i bruk for å produsere varme i ombygde gassturbiner. Varebiler på øyene er lagt om til hydrogen som drivstoff, og nå bygges ferjene mellom øyene og til fastlandet om til hydrogendrift.

Storutbygging av vind og sol

Hva vil det kreve for et land som Storbritannia, med et totalt energiforbruk tilsvarende 1780 terawattimer (TWh), å følge veikartet til Orknøyene? Forfatteren anslår at det vil trenges 140 TWh for å gjøre all veitransport elektrisk, og at ca en fjerdedel av oppvarmingsbehovet kan elektrifiseres, tilsvarende ytterligere ca 100 TWh. For å produsere nok hydrogen til å dekke det det resterende energibehovet – drivstoff, oppvarming, industri, bl.a. – mener Goodall at det vil kreves ca 800 TWh elektrisitet.

Alt i alt må Storbritannias el-produksjon øke fra 300 til 1450 TWh om landet skal bli 100 prosent karbonnøytralt. Og ettersom all denne produksjonen skal være fornybar, betyr det at vind, sol og bioenergi – som idag genererer ca 80 TWh – må øke produksjonen om lag 20 ganger fra dagens nivå.

For å kunne levere så mye elektrisitet vil det kreves en kombinasjon av vind og sol, eksempelvis 350 gigawatt (GW) med vindturbiner (300 GW havvind og 50 GW på land) pluss solcelleanlegg tilsvarende 260 GW. Arealene for en slik utbygging finnes til havs og på land, viser Goodall, samtidig som han ikke undervurderer oppgaven med å vinne politisk aksept for en firedobling av vindkraftkapasiteten på land.

Regningen: Mindre enn importen av olje og gass koster

Goodall anslår investeringsbehovet ved å øke produksjonen fra fornybar energi 20 ganger til 800 milliarder pund, ca 9000 milliarder kroner. Spredt over en 20-årsperiode tilsvarer det ca 2 prosent av bruttonasjonalproduktet, mindre enn hva britiske forbrukere og industri årlig betaler for import av olje og gass. I realiteten vil prisen bli mye lavere, ettersom det hvert år blir billigere å installere solcelleanlegg og annen fornybar energi.

Goodall trekker spesielt frem de dansk-nederlandske planene om en gigantisk «infrastruktur-hub» for offshore vindkraft-utbygging i Nordsjøen, som han mener har potensial til å kutte kostnadene ved offshore vindkraft kraftig. Alt i alt vil kilowattimeprisen for strøm fra vind- og solkraften vise seg å bli atskillig lavere enn strøm fra både kjernekraft og gasskraftverk med CO₂-rensing.

Prisen på å fremstille hydrogen og avledede produkter som ammoniakk og syntetisk drivstoff er fortsatt høy, men vil falle med økende volum, og spesielt som følge av at billig overskuddsstrøm fra vindturbiner og solcelleanlegg vil gi lavere strømkostnader. Goodall anslår at det innen 10–15 år vil være mulig å produsere såkalte e-fuel for flyindustrien til en merkostnad på ca 50 prosent sammenlignet med dagens fossile drivstoff.

Teknologiene som kan bringe oss til nullutslippssamfunnet, finnes med andre ord allerede, det som trengs er enten «gode, gammeldagse reguleringer» eller en karbonskatt som monner. Goodall mener en CO₂-skatt på 100 dollar per tonn vil være tilstrekkelig til å få gjennomført skiftet han anbefaler. 100 dollar kan høres mye ut, men er fortsatt bare en firedel av den anslåtte samfunnskostnaden ved å slippe ut et tonn CO₂. De siste to årene er CO2-prisen i det europeiske kvotemarkedet steget fra 7 til 25 euro per tonn. Kanskje kommer «vippepunktet» raskere enn vi forestiller oss?