Dette
er analysen og hovedbudskapet i «What We
Need
to Do
Now»,
den
siste boken fra den anerkjente britiske forretningsmannen og
forfatteren Goodall.

Teknologi,
økonomi og holdninger endrer seg svært raskt på klima-
og
energifeltet. Goodall er blant de som følger godt med og har mye å
dele, slik han også viste i sin forrige bok ("The
Switch",
2016).

Goodalls
spørsmål i
den nye boken er
enkelt: For et land som Storbritannia, hva er den raskeste og mest
kostnadseffektive veien til karbonnøytralitet?

Advarer
mot fossile investeringer

Å
legge om elektrisitetsproduksjonen til å bli 100 prosent
fornybar er et viktig første skritt på veien.

Den
vedtatte politikken i Storbritannia og i EU, som også den norske
gasspolitikken hviler på, går ut på at landene selv i 2050 vil
være avhengig av naturgass med karbonfangst og -lagring
for å dekke strømbehovet. Dette er en strategi Goodall advarer mot,
fordi den forutsetter omfattende investeringer i karbonfangst og
-lagring
til en kostnad som ingen har oversikt over.

Masseproduksjon
av grønt hydrogen

Den
virkelig krevende oppgaven er å bygge et samfunn der all produksjon
av energi til strøm, oppvarming, transport og annen
næringsvirksomhet – iberegnet
utslipp fra skog, sauer og kyr – er karbonnøytral. Nøkkelen,
mener Goodall,
er å installere så mye fornybar energi at det ikke bare blir
lønnsomt å elektrifisere alt som kan elektrifiseres. Billig
overskuddsstrøm fra vind og sol vil i tillegg gjøre det lønnsomt å
masseprodusere grønt hydrogen. Og hydrogen, skriver
Goodall, er akkurat det landene trenger for å kunne produsere ren
strøm hele døgnet (hvis de ikke har store vannkraftressurser som
Norge) og samtidig erstatte fossilt drivstoff i flyene, skipene,
trailerne og industrien.

Goodall
viser til Orknøyene for å finne sporene til fremtidens
energisystem. På grunn av dårlige overføringsforbindelser til det
skotske fastlandet
ble eierne av vindmøller der lenge tvunget til å koble ut anleggene
når det ble produsert for mye strøm. Siden 2016 har flere av
vindkraftanleggene fått installert en elektrolysør
som gjør at de kan anvende overskuddsstrøm til å produsere
hydrogen. Hydrogenet brukes så som drivstoff i et
brenselcellekraftverk, og er i tillegg tatt i bruk for å produsere
varme i ombygde gassturbiner. Varebiler på øyene er lagt om til
hydrogen som drivstoff, og nå bygges ferjene mellom øyene og til
fastlandet om til hydrogendrift.

Storutbygging
av vind og sol

Hva
vil det kreve for et land som Storbritannia, med et totalt
energiforbruk tilsvarende 1780 terawattimer
(TWh),
å følge veikartet til Orknøyene? Forfatteren anslår at det vil
trenges
140 TWh for å gjøre all veitransport elektrisk, og at ca en
fjerdedel av oppvarmingsbehovet kan elektrifiseres, tilsvarende
ytterligere ca 100 TWh. For å produsere nok hydrogen til å dekke
det det resterende energibehovet – drivstoff, oppvarming, industri,
bl.a. – mener Goodall at
det
vil kreves ca 800 TWh elektrisitet.

Alt
i alt må Storbritannias el-produksjon øke fra 300 til 1450 TWh om
landet skal bli 100 prosent
karbonnøytralt.
Og ettersom all denne produksjonen skal være fornybar, betyr det at
vind, sol og bioenergi – som idag genererer ca 80 TWh – må øke
produksjonen om
lag 20
ganger fra dagens nivå.

For
å kunne levere så mye elektrisitet vil det kreves en kombinasjon av
vind og sol, eksempelvis 350
gigawatt
(GW)
med vindturbiner
(300 GW havvind og 50 GW på land)
pluss solcelleanlegg tilsvarende 260 GW.
Arealene for en slik utbygging finnes til havs og på
land,
viser Goodall, samtidig som han ikke undervurderer oppgaven med å
vinne politisk aksept for en firedobling av vindkraftkapasiteten på
land.

Regningen:
Mindre enn importen av olje og gass koster

Goodall
anslår investeringsbehovet ved å øke produksjonen fra fornybar
energi 20
ganger til 800 milliarder pund, ca 9000 milliarder kroner. Spredt
over en 20-årsperiode
tilsvarer det ca 2 prosent av bruttonasjonalproduktet, mindre enn hva
britiske forbrukere og industri årlig betaler for import av olje og
gass. I realiteten vil prisen bli mye lavere, ettersom det hvert år
blir billigere å installere solcelleanlegg og annen fornybar energi.

Goodall
trekker spesielt frem de dansk-nederlandske planene
om en gigantisk «infrastruktur-hub» for offshore
vindkraft-utbygging i Nordsjøen, som han mener har potensial til å
kutte kostnadene ved
offshore vindkraft kraftig. Alt i alt vil kilowattimeprisen for strøm
fra vind- og solkraften vise seg å bli atskillig lavere enn strøm
fra både kjernekraft
og gasskraftverk med CO₂-rensing.

Prisen
på å fremstille hydrogen og avledede produkter som ammoniakk og
syntetisk drivstoff er fortsatt høy,
men vil falle med økende volum, og spesielt som følge av at billig
overskuddsstrøm fra vindturbiner og solcelleanlegg vil gi lavere
strømkostnader. Goodall anslår at det innen 10–15
år vil være mulig å produsere såkalte e-fuel for flyindustrien
til en merkostnad på ca 50 prosent
sammenlignet med
dagens fossile drivstoff.

Teknologiene
som kan bringe oss til nullutslippssamfunnet,
finnes med andre ord allerede, det som trengs er enten «gode,
gammeldagse reguleringer» eller en karbonskatt som monner. Goodall
mener en CO₂-skatt
på 100 dollar per tonn vil være tilstrekkelig til å få
gjennomført skiftet han anbefaler. 100 dollar kan høres mye ut,
men er fortsatt bare en firedel av den anslåtte samfunnskostnaden
ved å slippe ut et tonn CO₂. De siste to årene er CO₂-prisen i det europeiske kvotemarkedet
steget fra 7 til 25 euro
per tonn. Kanskje kommer «vippepunktet» raskere enn vi forestiller
oss?