«Målet er klart, reisen er pragmatisk og realistisk”. Det var ordene til EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen da Kommisjonen la frem sitt forslag til klimamål for 2040. 
 
Målet er at EUs klimagassutslipp skal kuttes med 90 prosent frem til 2040, målt mot 1990. Kommisjonen la frem forslaget 2. juli, men det slo ikke akkurat ned som et lyn. Klimamålet var varslet av von der Leyen allerede halvannet år tidligere. Tiden derfra ble brukt til å samle støtte og klargjøre alle delene av forslaget.  
 
Kommisjonen la inn noe mer fleksibilitet enn først tenkt. De siste fire årene, fra 2036 til 2040, vil EU-landene kunne bruke FN-kvoter for å dekke opp for inntil tre prosent av utslippene i EU. I EUs kvotemarked ETS vil det etter hvert også bli mulighet for å kompensere for utslipp gjennom negative utslipp. Det betyr at forurensere kan satse på å kjøpe (dyre) kvoter fra CO₂-fjerning, for eksempel fra anlegg som fanger CO₂ direkte fra lufta (DAC). 

Nå er forslaget gjenstand for forhandlinger mellom Kommisjonen, Europaparlamentet og Rådet. Klimamålet skal landes i høst, helst i god tid før klimatoppmøtet i Brasil i november. Selv om Europaparlamentet og medlemslandene er mer preget av ytre høyre og motstand mot klimatiltak enn tidligere, er det gode muligheter for at målet om 90 prosent vil bli vedtatt.  

Sikkerhet og konkurransekraft 

For Kommisjonen handler klimapolitikken like mye om konkurransekraft og energisikkerhet som om klima. Ren, hjemmelaget energi sees som et tryggere valg enn importert fossil energi.  

En raskere overgang til egenprodusert fornybar energi kan også gi lavere energipriser. Etter at EU bestemte seg å kvitte seg med billig russisk rørgass, har importen av dyr LNG økt. Dette har drevet opp gassprisene – og dermed også strømprisene for både husholdninger og industri.  

– Vi holder kursen i EUs arbeid med dekarbonisering, sa EUs klimakomissær Wopke Hoekstra da klimamålet ble lagt frem, og han begrunnet behovet for stø kurs i klimapolitikken slik:  
 
– Vi gjør det av økonomiske, sikkerhetsmessige og geopolitiske grunner.  

Støtte blant folk i EU 

EU-kommisjonen har også vist til at befolkningen er på lag. 85 prosent av borgerne i EU-landene mener klimaendringer er et alvorlig problem, og hele 88 prosent støtter at EU tar grep. 67 prosent mener at egen regjering ikke gjør nok for klimaet. 
 
I den offentlige debatten her i Norge kan man få inntrykk av at EUs klimapolitikk er langt mer kontroversiell enn den faktisk er. Kanskje mange påvirkes av å se polariseringen i sosiale medier? Den sterke EU-skepsisen i flere partier bidrar muligens også. I tillegg er vi et oljetungt land, preget av fortellingene om at olje og gass er avgjørende for at vi skal kunne ha et godt samfunn her.   

Mange undervurderer den sterke fremgangen EU har hatt i klimaarbeidet. Så langt har EU innfridd sine ulike klimamål for 2020, og unionen ligger også an til å kunne klare å nå målet om 55 prosent kutt i utslippene frem til 2030, selv om det er krevende.  

Business as usual i Norge? 

Ifølge en rapport fra Cicero senter for klimaforskning er befolkningen i Norge mindre bekymret for klimaendring en befolkningene i mange vesteuropeiske land. I Norge er det også stor støtte til fortsatt petroleumsaktivitet blant både politikere og folk flest. 

Kanskje det finnes en viss norsk motvilje mot at EU skal lykkes? 

I oljeselskapene og oljebyråkratiet i Norge ser det i alle fall ut til å være en sterk tro på at norsk olje og gass vil ha gode tider i flere tiår fremover. Alle ser at riktignok at produksjonen vil falle, men nettopp dette brukes som et argument for at det fortsatt må investeres stort i å lete etter mer olje og gass.  

Det er generelt også mange som ikke forholder seg særlig aktivt til at EUs kvotemarked skal tømmes for kvoter frem til 2040. Selv om det er den klare og uttalte planen. Vi har blant annet sett at oljebyråkratene i Sokkeldirektoratet har liten tro på at dette vil skje.  

Tror ikke på kvotemarkedet 

I en valg-podkast fra Energi og Klima sa klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen (Ap) at «Litt av problemet vårt i Norge, og i Europa generelt også, er jo først og fremst at markedet ikke helt tror på kvotemarkedet».  
 
Han viste til at antall kvoter skal gå ned til null om bare 15 år, og sa at «Det må norsk olje og gass forholde seg til». For utslippene skal ikke bare gå ned under utvinning her i Norge. Utslippene fra selve bruken av olje og gass skal også reduseres dramatisk i Europa.  

Litt forenklet sagt må gassen brukes til å produsere blått hydrogen med ørsmå utslipp, og blått hydrogen har så langt ikke har vist seg som en suksess. Oljen må gå til produksjon av plast og andre petrokjemiske produkter, men disse kan ikke forbrennes uten at samtlige CO₂-utslipp fanges og lagres.  

De utslippene som vil være igjen i 2040, må betales for med kvoter kjøpt før 2039, eller kompenseres for gjennom kvoter for negative utslipp.   

Skyhøy pris på utslipp 

I år startet Equinor opp oljeutvinning fra Castberg-feltet i Barentshavet. Castberg vil øke Norges utslipp med 300 000 tonn CO₂ hvert år fremover. Equinor har sagt at feltet skal produsere i «minst 30 år», altså til 2055 og videre. Det vil bli en svært kostbar produksjon, dersom Equinor ikke erstatter gasskraften om bord på Castberg-skipet med ren strøm – eller finner en løsning med CO₂-fangst på et naboskip.  

Det er umulig å si hva kvoter for CO₂-fjerning vil koste, men i dag koster det nærmere tusen dollar tonnet for direkte CO₂-fjerning fra luft (DAC).  

Det er sprikende estimater for kostnadsreduksjoner som eventuelt kan komme når teknologien forbedres og oppskaleres. Noen mener prisen for DAC med tiden kan falle ned til 230 dollar per tonn, andre mener 1000 dollar fortsatt kan være sannsynlig i 2030.  

Ifølge regjeringens siste nasjonalbudsjett vil utslippsnivået i 2040 være rundt 4 mill. tonn CO₂ i 2040 i petroleumsvirksomheten og nesten 9 mill. tonn i fastlandsindustrien. De ansvarlige vil måtte betale dyrt. Og det blir ikke billig før 2040 heller. Prisen på kvoter i EUs kvotemarked vil etter alle solemerker øke stort frem til 2039.

Ingen tvil om retningen 

Det er ingen tvil om retningen Europa har valgt. Motstanden finnes – særlig øst i Europa – men EU beveger seg jevnt og trutt mot lavutslippssamfunnet. Spørsmålet er hvor fort det vil gå.  

Hvis EU lykkes, vil det være tomt for nye utslippskvoter i 2039, og fossil energi vil i veldig stor grad være erstattet av fornybar innen 2050. 

Et 90 prosents kutt i utslipp innen 2040 vil innebære en reduksjon i gassbruken på 60-70 prosent fra dagens nivå, ifølge Zero Carbon Analytics. Tall fra Kommisjonen selv ligger noe lavere. I 2024 var anslagene på mellom 54 og 68 prosents reduksjon fra 2020 til 2040. Konklusjonen for Norge er uansett den samme: Mesteparten av markedet for norsk gass forsvinner hvis EU lykkes.  

Under et arrangement i regi av Norsk klimastiftelse i sommer presenterte Høyres næringspolitiske talsperson Nikolai Astrup alternativene for næringslivet slik: «Enten må du legge om, eller du må legge ned».


Denne kommentaren ble opprinnelig skrevet som en gjestekommentar til Kapital/Finansavisen.