Undersøkelser viser at omtrent 97 prosent av klimaforskere anser klimagassene som hovedårsaken til den globale oppvarmingen. 2-3 prosent av klimaforskerne har et annet syn. Men blant folk flest er det en langt større andel enn 3 prosent som ikke tror at klimagassene påvirker jordens klima i noen særlig grad. I enkelte land, som Canada, Australia, Polen og Saudi-Arabia, anser ikke myndighetene menneskeskapte klimaendringer som et problem. I USA tror ikke republikanerne på FNs klimapanel.

Hva baserer de sin oppfatning på? Og hvorfor er det tilsynelatende så stor uenighet utenom forskermiljøet når det gjelder hva som skaper den globale oppvarmingen?

Politikere og folk flest bygger sin oppfattelse av klimaproblemet på informasjon de får gjennom media. En liten, høylytt gruppe har laget alternative forklaringer for å svekke argumentet om at klimagassene skaper klimaendringene. De har støttet seg til den alternative oppfatning av sammenhengene i klimasystemet som fremmes av ca 2 prosent av klimaforskere, og henviser ofte til et knippe med kontroversielle forskningsartikler som stiller spørsmål ved klimagassenes rolle.

Hvorfor ulike svar på samme spørsmål?

Siden klimaspørsmålet nå er et tema som diskuteres på politisk toppnivå, er det desto viktigere å belyse årsakene til hvorfor resultatene i de kontroversielle forskningsartikler avviker fra det etablerte paradigmet. Så hva gjør man hvis man vil forstå hvorfor det er ulike svar på samme spørsmål?

Dette ønsket jeg og seks forskerkolleger å finne ut mer om. Resultatene ble nylig publisert i artikkelen Learning from mistakes in climate research i forskningstidsskriftet Theoretical and Applied Climatology.

Det er et detektivarbeid å komme til bunns i en slik sak. Det første spørsmålet er hva som ligger bak de alternative svarene, og om det er mulig å avdekke årsaken. Den vitenskapelige metoden er en perfekt strategi for en slik problemstilling, hvor man etterprøver svarene for å se om man klarer å gjenskape dem. Da får man også grundig kjennskap til hva slags antagelser som er blitt gjort, og kan teste om disse rokkes ved hvis forholdene ikke er helt som man trodde.

Et problem med de kontroversielle publikasjonene som vi gjennomgikk, var at metodene som ble brukt ikke var åpne, så man må etterprøve ut fra informasjonen som er tilgjengelig. Og tall fra tabeller ble kopiert digitalt fra manuskriptene i elektronisk form. Men til slutt klarte vi å rekonstruere metodene og resultatene for en del av arbeidene. Da var vi rede til å teste ut hvilken effekt litt ulike antagelser hadde for resultatene.

For noen av publikasjonene trengte vi riktignok ikke gå så langt, fordi de inneholdt så åpenbare feil og svakheter. Og for andre var det nok å sjekke forutsetningene. Et eksempel var en alternativ forklaring på drivhuseffekten som hadde glemt å ta med vesentlige sider som konveksjon.

Fellesnevnere i de «alternative» forskningsarbeidene

Vi var ikke fornøyd med bare å avdekke en rekke ulike svakheter og feil. En av målsetningene var å se om det var en fellesnevner i slike arbeid.

Vi fant ut at de ofte startet med gale premisser eller at viktig og relevant informasjon var ekskludert. Nesten ingen av arbeidene hadde forsøkt å teste og evaluere metodikken, f.eks. ved å sjekke hvilke svar man fikk hvis man erstattet opprinnelige data med helt vilkårlige tall – da vet man hva svaret burde vært. Dessuten var det en del som bygget på manglende kunnskap om statistikk og fysikk.

Et annet fellestrekk var at mange var skrevet av folk som ikke hadde lang erfaring innen klimaforskning, og det kan kanskje forklare hvorfor arbeidene ikke tok hensyn til tidligere relevant forskning. Flere av arbeidene gikk feilaktig ut fra at én forklaring ekskluderte en annen (f.eks. solaktivitet og klimagasser), når virkeligheten tilsier at begge mest sannsynlig er til stede. Noen anvendte spektralanalyse på en ukritisk måte og ga de ulike syklene en overdreven eller misforstått betydning (‘syklomani’).

Å lære av feil gjør oss klokere

En av hensiktene bak vår gjennomgang var å trekke lærdom fra disse eksemplene og bli litt klokere på tidligere feil. En annen målsetning var å skape mer dialog rundt hva som virker og ikke virker i forskningen. Det er også viktig å ha i mente at det er lett å gjøre feil – alle gjør det fra tid til annen. Det kan godt være at noen av våre gjennomganger også inneholder feil. Ved å legge ut kildekoden som vi brukte, håper vi at det vil bli lettere for andre å etterprøve vår etterprøving.

Hver gang man avdekker en feil, så gjør man et fremskritt. Det er slik vitenskapen fungerer: man finner ut noe, andre vurderer og gjentar resultatene, kanskje avkrefter eller bekrefter. Det er viktig å ta vare på historien som ligger bak resultatene og kunnskapen. Det er den som gjør oss klokere.