Dette
er interessant folkeopplysning, der vi nå lever i en ny overgangstid
hvor bilen presses bort fra deler av sentrumsgatene og sykkelen igjen
får sin rettmessige plass. Syklisters testosteronnivå øker, i
positiv forstand,
viser forskning. Som syklist får du noen ekstra leveår på kjøpet.
Teknologivalg, fellesskap og gode byrom
Stærk
er god når han beskriver hvordan teknologivalg påvirker hverdagen
og våre fysiske omgivelser. Derfor må teknologien vi velger
vurderes kritisk, særlig teknologi som angår fellesskapet.
Vi får et godt innblikk i tankene til de idealistene som skapte
Oslos drabantbyer, med sin særpregede arkitektur (noe vellykket, noe
mislykket), sine grøntområder, og etter hvert, sin avhengighet av
bilen og store veier.
Drabantbyer
kan ha mye for seg, og du kan som regel sykle derfra til jobb. Men en
god by fordrer mangfold av mennesker, butikker og utesteder. Og den
kjennetegnes av at det er tett med folk. Da føler du deg trygg, men
kan samtidig være anonym om du ønsker det. Og Oslo har noe i
tillegg, som er helt unikt,
Nordmarka, og Stærk roser naturvernere som skapte ideen om
markagrensa.
For
Stærk er antitesen til
det gode liv fjerntliggende hagebyer, som han kaller det, som er
bilbaserte, og hvor du knapt treffer naboen. Innimellom disse
funderingene avlegger han også byen Utrecht en visitt, og kommer med
interessante betraktninger om sykkelens plass i bybildet. Det kan
være at å la bil og syklist bruke
samme gate har mye for seg, og det er ikke nødvendigvis tryggere å
ha egne sykkelfelt.
Konstant dialog med tenkere
Noe
av det som gjør boken interessant er at Stærk er i en konstant
«dialog» med flere både nålevende og avdøde samfunnskritikere,
som agrarromantikeren Wendell
Berry, naturvernpioneren Aldo Leopold, økonomen E. F. Schumacher
(«small is beautiful»),
og den konservative forfatteren G.K. Chesterton.
Det er et godt grep, fordi det gir dybde til Stærks egne
resonnement.
Hva
fører det til av erkjennelse? «Vi er alle medpassasjerer på den
samme evolusjonsodysseen»,
som Stærk så vakkert skriver. Vi må se på resten av livet på
jorda som et fellesskap vi er i slekt med, og vi må elske og
respektere det. Vi trenger grenser, vi må slutte å tære på
naturkapitalen.
Dette
er for meg rene Arne Næss, og økofilosofi. Næss er dog ikke nevnt
i boken, men vi trenger en økologisk etikk, som Stærk skriver.
Dagens system er hengt opp i at alt har en monetær verdi, og da blir
det rasjonelt på kort sikt å forbruke for mye. Naturvern og
klimapolitikk kan ikke bygges på noe så overfladisk og skjørt som
økonomi.
Reparasjonssamfunnet
Stærks
samfunnskritikk kommer særlig til syne i et eget kapittel om
forbrukssamfunnet. Vi introduseres til realitetene bak dagens
produksjon av varer, og særlig elektronikk og klær. For den
samfunnsengasjerte er dette velkjent stoff, men Stærk setter det
sammen på en engasjerende måte, og med gode kildehenvisninger. Og
da sjokkerer virkeligheten,
igjen og igjen. Er det helvetet mange vanlige arbeidere lever under i
Vietnam, Kambodsja og i Kina verdt at du og jeg kjøper så billige
produkter?
Her
fremstår Stærk i Framtiden i våre henders
gevanter. Vi må kjøpe mindre, vi må reparere mer og lage produkter
med lang levetid. Vi må ta ansvar for verden rundt oss. Det betyr at
våre forbrukerrettigheter er mindre interessante
enn våre plikter. Vi får ingen reell grønn lykke uten solidaritet,
sier Stærk. De fleste av oss går i skogen på søndag, og kjøper
klær som har forgiftet en elv i India på mandag.
Vi
blir med andre ord utnyttere,
mer enn at vi ernærer
verden rundt oss. Stærk skriver godt om baksiden ved
forbrukerparadiset
vårt. I alle bransjer hvor produksjonen foregår i fattige land,
finner du overgrep, slaveri, lave lønninger, ulykker, helse- og
miljøskader. Det er mine og dine forbruksvalg som forer denne
helvetesmaskinen. Også vårt eget store pensjonsfond opererer etter
en slik markedslogikk. Indirekte blir vi dobbelt skyldig.
Gode tips
Stærk
er opptatt av at vi må forstå at ødeleggelse ikke er velstand.
Erkjennelsen blir: Bare
når jeg vet hvor ting kommer fra, og at de er produsert på en ok
måte, er jeg med på å ernære et godt
system. Det gir en følelse av lykke.
Underveis
deler Stærk noen av de hjelpemidlene han selv har gjort seg bruk av
i sitt eget bevisstgjøringsprosjekt. Good On You søker
opp klesprodusenter og ser hvordan de behandler mennesker og dyr.
BuyMeOnce
er
en god kilde til holdbare klær, mens Ta vare på det du har gir
oversikt over reparatører av alle slag.
I
et siste,
oppsummerende kapittel på 50 sider er vi innom ulike faglige begrep,
som urban metabolismog
Energy ReturnOn Investment
(EROI), som også er interessante bevisstgjørende hjelpemidler for å
se energibruk på nye måter. Til slutt konkluderer Stærk med at vi
trenger å gå over til en sirkulær økonomi.
Her
burde, etter min mening, Stærks redaktør i forlaget ha hjulpet
forfatteren med å kutte det hele ned til 10 sider. Det blir mye
repetisjoner,
og før vi kommer til poenget er vi innom en lengre utgreiing om
forskjellen på ulike avskygninger av konservatismen. Det virker på
meg som om Stærk er redd for å oppfattes som for mye av en raddis.
Det ble for meg mindre interessant og for mye pludring.
Dyd er viten
Stærk
skriver at alle er enige om at vi må gjøre noe for å redde klimaet
vårt. Om verdiene våre sier at vekst og lave priser er det
viktigste, så vil vi måtte redde klimaet motvillig og det vil gjøre
oss triste, skriver Stærk. Men om vi endrer verdiene våre, vil
løsningene gjøre oss glade. Skyldfølelse funker ikke; men jakten
på takknemlighet vil gjøre oss glade på kjøpet. Vi må lære oss
å gi takk til de som skaffet oss ting, generasjoner før og etter,
og til naturen.
Dette
er banalt. Men derfor også innlysende. Dette kan læres og forstås,
ved litt egeninnsats. Dette har Bjørn Stærk vært gjennom og
forstått, med utgangspunkt i sin posisjon, godt plassert på et
sykkelsete.
«Dyd
er viten», skal Sokrates ha sagt. Og det er noe sokratisk over denne
boken. Når vi vet hva som er riktig, vil vi også handle riktig.
Jakten på en rød tråd i Bjørn Stærks eget liv har ført til
grønn lykke, gjennom kunnskap. Så
nå
er det bare opp til deg og meg å følge opp? Jeg hiver meg på
sykkelen.
