Kabelfakta fra NHH-forskere: Ny innsikt må få prege debatten
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Det viktigste poenget knyttet til kabeldebatten først: Perioden etter åpningen av kraftkabelen mellom Sørvest-Norge (NO2) og Tyskland senhøstes 2020 sammenfalt i tid med en veldig kraftig økning i gass- og CO₂-prisene i Europa.
Kabelen økte Norges eksponering mot disse prisene. Kabelen førte i seg selv ikke til mer enn en ganske marginal prisøkning på 0,5 euro/MWh, mens økte gasspriser ga en prisøkning på 3,9 euro/MWh i perioden studien dekker.
Altså er økte gasspriser, ikke kabelen, den vesentlige årsaken til at strømmen ble dyrere i NO2 i 2021.
NO2 ble mer eksponert for prissvingninger med tysklandskabelen
«Skyldfordelingen» her er en gjenganger i kraft- og strømdebatten, sist observert i et ordskifte mellom Nationens kommentator Eva Nordlund og Statkrafts Sandra Bruflot.
Forhåpentlig kan den nye studien være med på å skape et bedre faktuelt grunnlag – ikke minst om hvordan gevinster og ulemper fordeles. Derfor er den også en god guide til debatten om fornyelse av kabelen til Danmark.
Omfordeling av verdier
Samlet tjener både Norge og Tyskland på kabelen. Men studien avdekker at det skjer en omfordeling av verdier internt i Norge som langt på vei forklarer hvorfor koblingen til Europa medfører så sterk politisk motstand her i landet.
For Tyskland er de positive effektene åpenbare. Kraftprisene blir mer stabile og lavere når kostbar gasskraft skyves ut. Uten at det gjøres til et poeng i studien, er det her klimagevinsten ligger. Prisene går ned, særlig i timer når de var høye fra før.
Tilgang til norsk vannkraft har derfor en svært stor verdi for våre tyske naboer. NordLink-kabelen reduserte i gjennomsnitt tyske kraftpriser med 1,6 euro/MWh eller 4,5 prosent.
Internt i Tyskland vil fordelingseffekten handle om at gasskraftverkene skyves ut, samtidig som vind- og solkraftverk kan utnytte sin kapasitet bedre når eksportmuligheter åpnes.
For Norge er bildet mer sammensatt. Gjennomsnittsprisen øker med 0,5 euro/MWh tilsvarende forsiktige 2 prosent. Men prisene går mest opp når de var høye fra før, mens de går mest ned når de allerede var lave, altså motsatt effekt som i Tyskland. Samtidig økes eksponeringen mot gass- og CO₂-priser, mens prisene blir mer ustabile.
Fordelingseffekten internt i Norge er at vannkraftprodusentene tjener mer enn de ellers ville gjort, fordi de får bedre betalt når markedet på den andre siden av kabelen åpnes opp.
Taperne er sørvestnorske forbrukere, som opplever mer ustabilitet og noe høyere priser.
Men Norge importerer altså når det er billig, og eksporterer når det er dyrt. Som studien peker på, kan større tilgang på sol- og vindkraft øke denne effekten ytterligere fremover.
Tyskland – en vinner
Ut fra bildet som tegnes i studien, fremstår Tyskland som den klare vinneren. Tilgang på norsk vannkraft gir store fordeler i form av mer stabile og lavere priser.
Mens sørvestnorske forbrukere fremstår som taperne, med mer ustabile og litt høyere priser.
Det vises til at mellomlandsforbindelser «systematisk flytter risiko fra produsenter til forbrukere i markedet med de laveste prisene», altså i dette tilfellet forbrukerne i Sørvest-Norge.
Som det fremgår av studien, er de norske vannkraftprodusentene vinnerne. De tjener på større prisvolatilitet, fordi de kan produsere i perioder med høye priser. Det legger igjen grunnlag for investeringer i kraftprosjekter som kan utnytte prisvariasjonene, slik som pumpekraftverk.
Med andre ord; vannkraft, som kan lagres i magasiner, blir mer verdt, men det skjer på bekostning av forbrukere som i liten grad kan flytte sitt forbruk vekk fra perioder med høye priser.
Slik bekrefter denne studien alt som er sagt om vannkraftens fantastiske verdi.
Men det er altså ikke symmetri i forholdet, hverken mellom landene i hver ende av kabelen, eller internt i hvert land.
Virkningene av kabelen er forskjellig i de to endene – altså Norge og Tyskland.
- Kabelen ga forbrukerne i NO2 økt eksponering mot tyske forhold, enten det gjelder (høye) gasspriser eller vind- og solkraft i perioder med lave priser.
- Mens gjennomsnittsprisene falt med 4,5 prosent i Tyskland, økte de med 2 prosent i NO2.
- Kabelen reduserte prisvolatiliteten på tysk side, men økte den på den norske siden.
- Prisene i Norge gikk ned da de allerede var lave, men mye opp i høypristimene. I Tyskland var bildet omvendt, altså slik at prisnedgangen var størst i periodene strømmen var dyrest. Da bidro importen til at gasskraft ble skjøvet ut.
- Kabelen ga en bedre utnyttelse av den tyske sol- og vindkraften, fordi den da kunne eksporteres.
Hvordan sikre fordeling som gir aksept?
Det er mye lærdom i disse funnene.
Studien viser hvor ekstremt nyttig og verdifull den norske vannkraften er i en større europeisk kontekst.
Effektene for Tyskland synliggjøres detaljert, men vil antakelig være de samme for Storbritannia og Danmark. Prisene der blir mer stabile og lavere, samtidig som vind- og solenergi kan «lagres» i den norske fjellheimen. Investeringer i andre og dyrere former for lagring av strøm kan unngås eller reduseres.
Nedsiden er at regningen sendes til norske forbrukere, først og fremst gjennom mer ustabile og litt høyere priser. Men sett under ett tjener Norge på handelen fordi vi kjøper når det er billig, og selger når det er dyrt.
Studien anbefaler at fordelingseffekter vurderes nøye – og advarer mot at den politiske aksepten for kablene vil forvitre om ikke fordelingshensyn ivaretas.
Det samme poenget gjentas når det handler om fordeling av flaskehalsinntekter, som er et hett tema knyttet til EUs nye nettpakke. Hverken Sverige eller Norge vil akseptere at deler av disse pengene skal gå inn i et felleseuropeisk sluk, men brukes til å kutte nettleie – og dermed forbrukernes kostnader – innenlands.
Sveriges energiminister i Norge – vil ha tettere kraftsamarbeid i Norden
For utviklingen av det (nordvest)europeiske kraftsystemet er det ikke tvil om at kabler, krafthandel og best mulig utnyttelse av felles ressurser er en stor fordel. I praktisk politikk handler de nærmeste årene om fornyelse av kabelen mellom Norge og Danmark.
Men uten at fordelingen av gevinstene er – og oppleves som – rimelig og rettferdig, vil det være umulig å oppnå støtte i befolkningen til videre integrering mellom Norge og resten av Europa. Norgespris er et bidrag, men ingen god løsning på sikt.
Å finne mekanismer som både synliggjør gevinstene og sikrer god fordeling, vil være nødvendig for å sikre legitimitet for et samarbeid som gir store fordeler, både økonomisk og ikke minst når det gjelder kutt av klimagassutslipp.