Klarere utslippsmål på lang sikt (forpliktelse til handling). Klimaloven innførte langsiktige og klare utslippsmål for 2030 og 2050. Dermed finnes det størrelser som politiske virkemidler kan måles mot. Videre pålegges regjeringen å utvikle virkemidler som kan realisere utslippsmålene. Et slikt krav er ikke nevnt i den norske regjeringens høringsnotat. Det er ikke gitt at utslippsmålene må defineres i en klimalov, men det vil sannsynligvis være en fordel. I dag er det nemlig ganske uklart hva Norge har forpliktet seg til. Selv om norske utslippsmål ofte presenteres som klare og utvetydige, er det mange måter å tolke dem på. Tar man med skog, vil de nesten oppnås uansett, selv uten nye politiske virkemidler. Og den norske virkemiddelbruken har per dags dato ikke redusert norske utslipp fra nivået i referanseåret 1990. De har snarere økt.

Karbonbudsjetter. Videre har den britiske loven innført femårige karbonbudsjetter. Det betyr at de langsiktige utslippsmålene er stykket opp i delmål tilpasset en parlamentsperiode. Dermed kan vedtatte utslippsmål og politiske virkemidler til enhver tid vurderes innenfor en regjeringsperiode. Regjeringen kan selv fordele utslippskuttene på ulike sektorer innenfor hver budsjettperiode, og det er det totale resultatet som betyr noe. Det betyr at dersom utslipp øker ett sted, må de ned et annet sted, på samme måte som et økonomisk budsjett. Det blir dermed vanskeligere å «lure seg unna», og politikkens faktiske effekt blir viktigere enn symboleffekten. Noe slikt virkemiddel har vi ikke i Norge i dag.

Uavhengig vaktbikkje. Klimaloven etablerte dessuten en uavhengig og permanent ekspertkomité som skal overvåke politikerne – en riksrevisor for klimapolitikk. Komitéen står sterkt, og kan ikke fjernes uten å endre loven. Den består av fremtredende eksperter på klima, økonomi og juss, og vurderer hvorvidt politiske tiltak samsvarer med målene innenfor hver karbonbudsjettperiode. Dette øker ansvarliggjøring av sittende regjeringer overfor parlamentet. Det er en vesentlig forskjell mellom en slik uavhengig og permanent vitenskapelig basert komité og den type organer nevnt i regjeringens høringsnotat: Sistnevnte er enten midlertidige, del av forvaltningen, eller består i stor grad av ulike interessegrupper.

Disse elementene har bidratt til å endre de politiske prosessene for klimapolitikk i Storbritannia, og har løftet klimapolitikk opp på agendaen. Våre funn tyder på at klimaloven og klimakomitéens virke har vesentlig økt ansvarliggjøringen av politikerne innenfor klimapolitikken. I tillegg har det påvirket regjeringens klimaarbeid at det blir vurdert uavhengig. Klimaloven har bidratt til mer langsiktig politikk, og trolig også ført til endret politikk. Storbritannia har en ambisiøs klimapolitikk, og har vedtatt en kraftig omstilling av sin kull- og gassbaserte kraftsektor i kjølvannet av klimaloven. Til tross for økonomiske nedgangstider er britene på god vei til å makte å etablere prosjekter for kommersiell karbonfangst og -lagring, med 10 milliarder kroner i statsstøtte. Disse er på god vei til å bli realisert, i motsetning til den norske «månelandingen».

Hva med Norge?

Det norske høringsopplegget legger i liten grad opp til å diskutere klimalovens betydning for politikkutvikling. Klimakomitéens vaktbikkjerolle og karbonbudsjettene er viktige, men det har vært avgjørende at disse ble en integrert del av de politiske prosessene i Storbritannia: Karbonbudsjettene tvinger igjennom en diskusjon av utslipp og byrdefordeling, mens klimakomitéen jevnlig rapporterer om budsjettene (ligger an til å) overholdes.

Norge står overfor vanskelige valg fremover dersom regjeringen mener alvor med sin vektlegging av lavutslippssamfunnet. Ifølge Finansdepartementets egne framskrivninger ligger det ikke an til nevneverdig reduksjon av norske utslipp med det første: De ventes å være høyere i 2020 enn i dag og like høye i 2030. Vi mener det er grunn til å anta at klimaloven har bidratt til at britene ser ut til å lykkes langt bedre enn Norge, som til tross for omfattende klimarelevant lovgivning og klimamål sliter med å redusere egne utslipp.

Miljøpartiet De Grønne, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti fremmet nylig et forslag i Stortinget om at en klimalov fortjener en skikkelig utredning, og ikke bare en vag høringsrunde fra regjeringen om «hensiktsmessigheten» av å ha en slik lov i Norge. De andre partiene er nå i ferd med å ta stilling til forslaget. En utredning ville kunne gi et vesentlig bedre svar på dette enn en slik uforberedt høringsrunde som vi nå ser, og kanskje rustet Klima- og miljøministeren med nødvendige verktøy i en regjering som ikke gir inntrykk av å prioritere klima spesielt høyt. Vi mener derfor at utredningen bør finne sted. Dette er nødvendig fordi kunnskapen om klimalov fortsatt er begrenset, og spørsmålet må bli skikkelig kartlagt. Bare slik kan Stortinget ta ordentlig stilling til om vi bør ha en klimalov i Norge.