Når klimarisiko beskrives, er det to hovedkategorier som brukes. Overgangsrisiko betegner mulige endringer i lys av skjerpet klimapolitikk og teknologisk endring, mens fysisk risiko handler om effekter av klimaendringene. Fysisk risiko deles igjen i to grupper – akutt og kronisk.

Den akutte refererer for eksempel til stormer og uvær som ødelegger bygninger og infrastruktur, mens den kroniske beskriver forandringer som varig endrer betingelsene for menneskelig aktivitet: Effektene for alpin skiturisme er et godt eksempel. Dette er en næring som må leve med kronisk klimarisiko.

Både i alpelandene og i Norge er det økende oppmerksomhet om klimaendringenes virkninger for alpin skiturisme. Et prosjekt i regi av Vestlandsforskning har vist hvordan skisteder i Norge kan bli rammet. Mange av de lavtliggende skistedene på Vestlandet vil få antallet skidager drastisk redusert.

Utsiktene i Alpene er beskrevet i en rapport der sveitsiske forskere beskriver hvordan snøforholdene kan ventes å utvikle seg i ulike klimascenarioer. Mange turiststeder i alpelandene går en grå fremtid i møte. Avhengig av scenario, vil snøgrensen trekke seg 500-800 eller 700-1000 meter opp i terrenget. Mot slutten av århundret kan 70 prosent av dagens snødekke være borte. De økonomiske konsekvensene vil være store i mange regioner der skiturismen skaper store ringvirkninger.

Høyere temperaturer gir varmere vintre og færre dager med snødekke. Snøgrensen trekker oppover, lavereliggende områder plages med regn når nedbøren først kommer. Snøforholdene blir vesentlig dårligere allerede med klimaendringene vi nå ser, i tiårene fremover vil graden av oppvarming avgjøre.