Når klimarisiko beskrives, er det to hovedkategorier som brukes. Overgangsrisiko betegner mulige endringer i lys av skjerpet klimapolitikk og teknologisk endring, mens fysisk risiko handler om effekter av klimaendringene. Fysisk risiko deles igjen i to grupper – akutt og kronisk.

Rapporten Klima som finansiell risiko beskriver og drøfter tre ulike typer klimarisiko – fysisk risiko, ansvarsrisiko og overgangsrisiko – og hvordan disse er relevante for Norge.

Rapporten er gitt ut av Norsk klimastiftelse som del av et allmennopplysningsprosjekt støttet av Finansmarkedsfondet.

Åpne kunnskapsmøter om emnet ble avholdt i Stavanger (se opptak), Trondheim, Bergen og Oslo (se opptak) i samarbeid med Cicero og Finans Norge.

Den akutte refererer for eksempel til stormer og uvær som ødelegger bygninger og infrastruktur, mens den kroniske beskriver forandringer som varig endrer betingelsene for menneskelig aktivitet: Effektene for alpin skiturisme er et godt eksempel. Dette er en næring som må leve med kronisk klimarisiko.

Både i alpelandene og i Norge er det økende oppmerksomhet om klimaendringenes virkninger for alpin skiturisme. Et prosjekt i regi av Vestlandsforskning har vist hvordan skisteder i Norge kan bli rammet. Mange av de lavtliggende skistedene på Vestlandet vil få antallet skidager drastisk redusert.

Utsiktene i Alpene er beskrevet i en rapport der sveitsiske forskere beskriver hvordan snøforholdene kan ventes å utvikle seg i ulike klimascenarioer. Mange turiststeder i alpelandene går en grå fremtid i møte. Avhengig av scenario, vil snøgrensen trekke seg 500-800 eller 700-1000 meter opp i terrenget. Mot slutten av århundret kan 70 prosent av dagens snødekke være borte. De økonomiske konsekvensene vil være store i mange regioner der skiturismen skaper store ringvirkninger.

Høyere temperaturer gir varmere vintre og færre dager med snødekke. Snøgrensen trekker oppover, lavereliggende områder plages med regn når nedbøren først kommer. Snøforholdene blir vesentlig dårligere allerede med klimaendringene vi nå ser, i tiårene fremover vil graden av oppvarming avgjøre.

Skianleggene kan kompensere gjennom investeringer i snøkanoner, og i Norge er det ifølge Dagens Næringsliv 23. februar investert 800 millioner kroner i kunstsnøanlegg. Professor Robert Steiger ved Universitetet i Innsbruck sier til DN at det i Alpene ikke lenger gis lån til skiheiser som ikke har kunstsnøanlegg.

I Sveits er to-tredeler av heisanleggene avhengige av offentlige subsidier, ifølge Christophe Clivaz, forsker ved Universitetet i Lausanne og medforfatter til en bok om vinterturisme i lys av klimaendringer: «Tourisme d’Hiver: le défi climatique». I et intervju med Swissinfo.ch beskriver han en utvikling der rekrutteringen til skisporten svikter på grunn av snømangel i lavereliggende områder, mens kostnadene ved heiskort og opphold i de gjenværende områdene øker – slik at alpin skisport bare blir en eksklusiv aktivitet for de velstående.

For skisentrene er de økonomiske effektene av snømangelen økte kostnader og svekkede inntekter. Færre skidager betyr lavere inntekter fordi det selges færre heiskort. Samtidig går kostnadene opp på grunn av behovet for å produsere kunstsnø. Som en tommelfingerregel trengs det 100 skidager for å levere brukbar økonomi. I intervjuet med DN sier Robert Steiger at skistedene må tiltrekke seg flere turister eller øke prisen på heiskortene for å kompensere for de økte kostnadene.

Mens klimaendringene truer snøen, oppstår det også en mulighet. I Trondheim er forskere ved NTNU og Sintef i gang med prosjektet «Snow for the Future» der målet er å utvikle kunstsnøproduksjon som er mindre energikrevende enn dagens utstyr, samtidig som maskinene skal kunne lage snø i plussgrader.

Referanser

Expatica.com: What future for winter tourism under global warming?

Dn.no: Forsker venter konkurser og dyrere heiskort

Sintef: Skal redde skisporten – i plussgrader

The Guardian: Alpine ski resorts could lose up to 70% of snow cover by 2100 – experts