USA og Israels angrep på Iran har i løpet av den første drøye uken av krigen fått olje- og gassprisene til å skyte i været. At Hormuzstredet er stengt, gjør at store mengder olje og LNG ikke kommer ut til markedet. Omtrent en femtedel av verdens olje og gass fraktes daglig gjennom stredet.

Politiske kjedereaksjoner følger i sporene, blant annet ved at økte gasspris fører til høyere strømpriser i Europa. Det setter i sin tur i gang nye debatter om energimarkedets design og klimapolitikkens effekter – og krav om skatte- og avgiftsreduksjoner.

Ekspertene ser ut til å konkludere med at effektene av krigen vil avhenge av lengden på den akutte krisen der oljen og gassen er sperret inne. Jo lengre den varer, jo større effekter i form av markedsuro og inflasjonsdrivende prisvekst, og jo større risiko for både politiske kriser og økonomisk nedgang i land som er avhengig av olje- og gassimport.

Høyere olje- og gasspriser forplanter seg raskt. Blant industrisektorene som rammes, er gjødselproduksjonen særlig viktig. Høyere gjødselpriser betyr dyrere mat, og i verste fall mer usikker matforsyning i deler av verden.

Risikoen ved fossil energi

Dette er en av sammenhengene som viser risikoen ved at verden fortsatt er avhengig av fossil energi, i realiteten på noen få lands hender. Midtøsten og Gulfen er som vi vet den største olje- gasseksporterende regionen i verden. Rikdommen som de siste tiårene er samlet i Saudi Arabia, Dubai og Qatar er en konsekvens av at olje- og gassimporterende land sender milliarder av dollar dit – fordi de ennå ikke klarer seg med «hjemmelaget» fornybar energi.

Krise- og krigsdrevne prishopp på olje og gass – sammen med usikkerhet om forsyningen – er derfor et tunge argumenter for å forsere overgangen til fornybar energi for alle importavhengige land. Det gjelder for Europa, og det gjelder også for India og Kina.

For hver energitjeneste, enten det handler om strømproduksjon eller transport, som kan leveres uten olje og gass som innsatsfaktor, dess mindre er avhengigheten og sårbarheten. Innsatsen som er gjort i Europa gjennom utbygging av fornybar energi og energieffektivisering siden Putins angrep på Ukraina for fire år siden, gjør det derfor lettere å hanskes med en forsyningskrise nå. Derfor argumenterer også EU-kommisærene Teresa Ribera og Dan Jørgensen for å forsterke satsingen på fornybar energi.

Klimapolitikk er god energisikkerhetspolitikk

Det er viktig å huske at olje, gass og kull i seg selv ikke har noen samfunnskritisk betydning. Det er energitjenestene som produseres ved hjelp av de fossile råvarene samfunnet er avhengig av. Derfor forsvinner avhengigheten når energitjenester som transport og oppvarming kan produseres uten de fossile innsatsfaktorene.

Mål om økt energisikkerhet sammenfaller med mål om reduserte klimagassutslipp fordi strategien er den samme, nemlig fornybar energi og overgang til bruk av elektrisitet der forbrenning av olje og gass i dag leverer energitjenestene samfunnet trenger.

Klimapolitikk blir derfor et godt virkemiddel, også for å styrke energiuavhengighet – ikke det motsatte, slik for eksempel energitraderen Burak Tutar nylig hevdet i Dagens Næringsliv.

Å oppnå styrket energisikkerhet og energiuavhengighet ved å reversere det grønne skiftet, er umulig for Europa. EU kan ikke oppnå økt konkurransekraft basert på fossil energi. Et kortsiktig oppsving for kull, er likevel en mulig konsekvens av en ny runde med høye gasspriser. Dette vil i så fall dempe priseffekten på strømregningen på kort sikt. Kullkraftverk, der de fortsatt finnes, blir mer konkurransedyktig mot gass når gassprisene er avsindig høye. Det gir høyere CO₂-utslipp, men i EU skjer dette innenfor kvotemarkedet som uansett setter et tak på utslipp.

Kan bli selvforsynte med fornybar energi

Den samme effekten kan tenkes å inntreffe i Kina og andre land i Asia med store kullreserver.  Analytikeren og Kina-eksperten Lauri Myllyvirta peker på dette i FT, men understreker samtidig at det vil gi et forsterket driv i retning mer elektrifisering.

På lengre sikt er det ingen tvil om at både Kina, India, EU og andre importerende land er tjent med å redusere avhengigheten av olje og gass mest mulig – og raskest mulig.

Det er to fundamentale forskjeller på fossil og fornybar energi. Den ene er naturligvis at forbrenning av fossil energi gir utslipp av CO₂. Den andre er at ressursene som trengs for å produsere fornybar energi er mye mer rettferdig geografisk distribuerte, over hele kloden. Det betyr at de aller fleste land og regioner kan være selvforsynte i en fornybar energiverden, mens de i en fossil energiverden er prisgitt notorisk ustabile markeder – og den politiske atferden hos eksportlandene.

Fornybar energi er heller ikke gratis, det krever areal og råvareinnsats. Men det er likevel betydelige forskjeller. Når solcellen produserer og batteriet lagrer strøm, leveres energitjenesten enten Hormuzstredet er stengt eller ikke.

En sannsynlig langsiktig virkning av krigen er derfor at overgangen vekk fra fossil energi vil gå fortere i mange deler av verden. Det er for risikabelt å være avhengig av noen sjeikdømmer og en uberegnelig amerikansk president som ser ut til å ha maks to ukers tidshorisont for alt han gjør.

Selv i normale tider, med olje og gasspriser på under halvparten av nivået vi ser nå, sendes det enorme pengebeløp til eksportlandene. Lave råvarepriser på fossil energi gjør det mye lettere å skattlegge bensin, diesel og annen fossil energibruk, slik at inntektene havner i forbrukslandet – og ikke i Qatar, Saudi Arabia – eller Russland.

Vladimir Putin er nå en vinner, fordi russerne får mer betalt for oljen de selger. I en verden som får ned bruken av fossil energi – og klimagassutslippene – er Russland en taperstat. Det er også de mer eller mindre korrupte og autoritære petrostatene i Midtøsten, som akkurat nå er i sentrum for all vår oppmerksomhet.