Neste
kapittel
handler om hvordan vi mennesker tolker historier og ikke er forberedt
på å møte klimakollapsen,
inkludert et økonomisk system som ikke vil klare å møte
utfordringen, og de store teknologiske
utfordringene vi ennå ikke har løst. Her er det lite rom for
pinkerske tanker.

Dommedagsklokka og klimaendringer

Den
såkalte dommedagsklokka er en
symbolsk urskive som hevder at mennesket lever i en tid som er
«minutter på midnatt», hvor midnatt representerer «katastrofal
ødeleggelse». Nå står klokka igjen på to minutter på midnatt.
Donald Trumps inntog i Det hvite
hus
har bidratt til det, og der har ikke klokka stått siden 1953. Men
ifølge Wallace-Wells er trusselen fra klimaendringer mye verre enn
den fra atombomber.

Her
støtter han seg på en stor studie fra 2018, hvor 42
vitenskapspersoner slo alarm om at hvis
business as usual
fortsatte, var ingen økosystem trygge. Halvparten av The
Great
Barrier
Reef
er dødt, metan lekker fra arktisk
permafrost, og de verste scenarioene for hva en fire graders
oppvarming vil bety for kornproduksjonen
vår, tilsier en 50 prosent avlingsreduksjon.

Det går dit høna sparker

Mennesket
har påvirket klimaet på jorda lenge. Men det har virkelig tatt av
de siste 30 årene. Wallace-Wells viser til at vi faktisk forbruker
80 prosent mer kull i dag enn vi gjorde i år 2000. Videre belegger
han hvordan en tur-retur flygning London–New York betyr tre
kvadratmeter mindre is i Arktis; han viser til forskning som sier at
for hver halve grad varmere middeltemperatur, øker sannsynligheten
for væpnet konflikt. Så er det den problematikken vi har hørt mye
om i det siste, at global plastproduksjon kommer til å tredobles
innen 2050, og vi fores nå oftere og oftere av et bilde av havet som
i 2050 vil ha mer plast enn fisk. Og vår egen oljeindustri er med og
investerer i mer plastikkproduksjon, basert på olje.

Mens
jeg leser denne festlige fremtidsfabelen lanseres en ny rapport,
«Eksistensielle klima-relaterte sikkerhetsrisikoer». Den hevder at
det ifølge de mest radikale scenarioer er
bare 30 år igjen til total samfunnskollaps som følge av
klimaendringene. Rapporten er utarbeidet av den australske tankesmien
Breakthrough.

Forfatterne
hevder at FNs klimapanel
er altfor konservative, fordi de er bundet av vitenskapelige normer
om tilbakeholdenhet og objektivitet. Derfor får ikke rapportene frem
alvoret i situasjonen. Ved å inkludere et bredere datagrunnlag enn
Klimapanelet, hevder rapporten at Paris-avtalen
fra 2015 vil føre til 5 graders oppvarming innen 2100. Poeng til
Wallace-Wells, med andre ord.

Viktige motstemmer

Men
sannheten er likevel at det ikke er forskningskonsensus om alle disse
punktene. Avlinger på visse kornslag vil gå ned, men det vil bli
økning hos andre planteslag. Andre dyrkningsmetoder, i høyhus og på
nedlagte industriområder i byene våre, vil også komme inn som
positive innslag. Vårt eget PRIO leverer stadig rapporter som viser
at klimaendringer ikke er en kausal årsak til krig og konflikt. Det
er kvalifiserte motstemmer, med andre ord. (Pinker på
jubileumskonferanse, tilfeldig? Neppe).

Denne
boka gjør meg likevel urolig, mye mer urolig enn jeg noensinne har
vært, til tross for at jeg har skrevet om farer ved klimaendringer i
en årrekke. Og uansett om jeg har jobbet for å komme dem i
forkjøpet, fra regnskogen i Amazonas til bondens åker i Etiopia og
til barns engasjement her hjemme.

Klimakatastrofe eller klimaendring?

Andre
er minst like urolige. Avisen The Guardian og vårt eget Morgenbladet
endrer nå språkbruken og vil snakke om klimakatastrofe
i stedet for det mildere klimaendring.
Wallace-Wells gir dem argumentene de trenger. Som en profet
fra Det gamle testamentet roper han ut hvor dårlig det kommer til å
gå om vi ikke snur i tide.

Men
hva vil det si å snu? Det kommer kanskje i neste bok? Men
Wallace-Wells er i den siste delen av boka likevel så vidt innom hva
vi må gjøre. Vi har jo alle verktøyene vi trenger, skriver han. Vi
kan innføre en karbonskatt, politikere kan aggressivt fase ut fossil
produksjon, vi kan legge om jordbruksmetodene våre og gå bort fra
kjøtt- og melkeprodukter, og investere i karbonfangst og -lagring og
grønn energi. He, he. Yes, man. Det grønne skiftet, med andre ord.
Just do it, som Nike sier.

En bok for Arbeiderpartiet

Dette er en viktig bok. Særlig for Jonas Gahr Støre og sentralstyret i Arbeiderpartiet. Og jeg sier ikke det for å lage et billig poeng. Nei, helt seriøst. Vi trenger alle å føle på det alvoret som Wallace-Wells velter over på oss. Og det gjelder særlig dem som sitter med reell samfunnsmakt. Og en stolt historie.

Wallace-Wells
er det som på engelsk kalles en «alarmist». Han roper ut «alle
mann til pumpene». Etter å ha lest denne boken står faresignalene
enda tydeligere for meg. Så hva somler vi med? Vi kjenner
utfordringene, vi kjenner løsningene. Vi må
skape en mye bedre klimaberedskapog
risikohåndtering,
for å låne begreper fra klimapsykolog
Per Espen Stoknes.

Personlig er jeg av legning mer Pinker enn Thunberg. Men jeg er enda mer Pinkberg; en syntese av de to. En viktig konklusjon for min del er at vi trenger en utfasingsplan for norsk olje- og gassproduksjon så raskt som mulig, og ingen flere lisenser i Barentshavet. Og en massiv bruk av norske oljefondspenger i globale og nasjonale havvindmøller.