Norges plan B: digitalisert, desentralisert – og engasjert
Internett muliggjør bærekraftig forretningsutvikling og personlig klimaengasjement. Den norske energibransjen bør gripe muligheten.
Noen år tilbake fikk daværende miljøvernminister Erik Solheim spørsmål om hvorfor IT-sektoren ikke var inkludert i Klimakur-prosjektet der mulige utslippsreduksjoner i mange samfunnssektorer ble identifisert. Han svarte noe sånt som at «IT som bransje har i seg selv et relativt lite fotavtrykk, og vi analyserer problembransjer her».
I en problem- og sektororientert klimaverden får informasjonsteknologien som opererer på tvers av siloene lite oppmerksomhet. I en løsningsorientert klimaverden er IKT derimot helt sentralt.
IKT gir ressurseffektivisering og nye forretningsmodeller
IT har lenge vært kjent som en effektiviserende og til dels revolusjonerende kraft. E-post erstatter fysiske forsendelser. Videokonferanse gjør det mulig å møte barnebarnet eller legen uten utslippene forbundet med transport. Smarte logistikkløsninger effektiviserer varetransporten. Duppeditter tilkoblet det intelligente strømnettet effektiviserer strømforbruket i smarte hjem og bygg.
Nettskyen representerer en radikal ressurseffektivisering der flere benytter og deler på ressurser som dermed kan utnyttes optimalt.
E-læringsløsninger og billige mobiltelefoner gjør helsetjenester og undervisning tilgjengelig for en stor del av verdens befolkning som mangler annen grunnleggende infrastruktur.
Sensorer i kroppen vil snart kunne passe på at vi tar riktig medisin til riktig tid. Holograf-teknologi gjør at man kan stå inni et virtuelt rom og optimalisere dørplasseringen før man bygger bygget.
I sum bidrar IT til å optimalisere ressursforbruket gjennom effektivisering av eksisterende prosesser og muliggjøring av nye, mindre ressurskrevende forretningsmodeller. Derfor er informasjonsteknologien en uttalt forutsetning når McKinsey snakker om «ressursrevolusjonen» som vil måtte komme for å håndtere fremtidens ressursknapphet.
Tingenes internett: deleøkonomiens sentralnervesystem
Når tilstrekkelig mange prosesser er digitalisert og nok enheter er tilkoblet, skjer det noe kvalitativt nytt. Digitaliseringen av forskjellige kjerneaktiviteter og koblingen til internett skaper et «tingenes internett» som produserer enorme datamengder, de såkalte «big data» som kan analyseres og utnyttes for å styre og optimalisere kommunikasjon, energi og transport på tvers av de tradisjonelle vertikalene og siloene.
Jeremy Rifkin kaller denne tingenes internett for den tredje industrielle revolusjonen. Internett er blitt et eksternalisert nervesystem for menneskeheten, en global hjerne.
Dette nervesystemet har skapt en delingsøkonomi med marginalkostnad som nærmer seg null. Kostnaden for solenergi reduseres like raskt som den har gjort for mikrochiper. Den nye økonomien blomstrer i dag i Danmark og Tyskland der småskalaproduksjon fra millioner av produsenter av sol- og vindkraft er i ferd med å erstatte forrige århundres svært sentraliserte økonomiske modell med fossile energiaktører.
Demokratisk delingsøkonomi
Det er ikke bare strøm som produseres lokalt og deles digitalt. De unge i dag vil ikke eie en bil, de vil ha mobilitet. Det får de via mobiltelefonen som kobler dem til bildelingsordninger og andre mobilitetstjenester. Og for hver bil som da deles, forsvinner 15 biler fra veiene.
Uber og Airbnb er høyt verdsette selskaper til tross for at de ikke eier noen egen infrastruktur. Deres IT-baserte forretningsmodell er å utnytte eksisterende ressurser bedre. Finn.no skapte nye holdninger til gjenbruk – og handlinger – med sin markedsplass.
Disse IKT-løsningene gjør at ressursene våre utnyttes bedre, uten at man nødvendigvis opplever redusert nytte.
Den digitaliserte økonomien er en demokratisk delingsøkonomi, ifølge Jeremy Rifkin et barn av kapitalismen som utfordrer den innenfra. Den er horisontal og ikke vertikal i sitt vesen.
Det er nesten uansvarlig å forsøke å spå hva som vil eksistere av IT-selskaper 15 år fremover i tiden. For 15 år siden var Google knapt i gang, og Facebook eksisterte ikke. Men jeg tør likevel å spå at denne delingsøkonomien som IT har vært fødselshjelper til, har tatt rot i den generasjonen som nå trer inn i voksenlivet og at delingsgleden og delingsevnen vil vokse – godt hjulpet av IT.
Og det er etter mitt syn ITs viktigste funksjon i klimakampen: IT kobler oss sammen og gir enkeltpersoner verktøyene til å skape og dele ressurser på en mye mer effektiv måte enn før. Den evner å engasjere mennesker til å delta i klimakampen som aktører og ikke som maktesløse små brikker.
Exit-strategier og plan B
Smarte selskaper som BMW tar utfordringen fra den nye økonomien som vokser frem i skyggen av den gamle. BMW produserer fortsatt “fossilbiler” samtidig som de har en plan B: de lager elbiler med resirkulerbare materialer og tilbyr gode løsninger for leie av fossilbil når det måtte trenges. De er dermed med på å drive frem utviklingen, og de tilpasser seg den.
Slik må fossillandet Norge tenke også for å tåle en fornybar fremtid. Vi må skalere ned den gamle økonomien og bygge opp den nye.
Men i Norge er det ikke bare fossilbransjen som må finne sin plan B. Vannkraften vår er riktignok fornybar, men den tilhører i høy grad den samme gamle, sentraliserte økonomien som fossilindustrien. Mange av aktørene mener vi ikke trenger utviklingen som kommer utenfra – egenproduksjon av sol og vind og AMS med all dens sektorovergripende muligheter for å spille på lag med dette nye sentralnervesystemet.
Enkelte store norske fornybaraktører – og deres eierkommuner – gjør som BMW og etablerer en exit-strategi. Lyse diversifiserer inn i fiber, velferdsteknologi og smart city-teknologi.
Slike selskaper, og deres eiere, vil både ta del i næringsutviklingen som digitaliseringen fører med seg og skape attraktive kommuner for sine innbyggere.
Ting skjer i energiaktørenes bakgårder
Hvaler kommune deltar som norsk pilot (sammen med en tysk og en maltesisk pilot) i et prosjekt ved navn «Empower», som ser på småskalaproduksjon, mikrogrid og nye markedsmodeller for å håndtere denne fremtiden. «Empower» betyr å tilføre makt, og vi ser at Hvalers borgere har grepet mulighetene og allerede søkt opp all den Enova-støtten de kunne få til sine solinstallasjoner.
Prosjektet i regi av NCE Smart Energy Markets er del av det europeiske Horizon 2020-programmet som ser på bærekraft, næringsutvikling og sysselsetting i sammenheng. Også Lyse er med på et stort Horizon-prosjekt på «Smart city», der den digitale infrastrukturen optimaliserer helsesektoren, energisektoren, offentlig sektor og så videre.
Det er ikke tilfeldig at de spenstigste helseprosjektene i Norge kommer i disse energiaktørenes bakgårder. Sykehuset i Østfold ruller nå ut Imatis sin verdensledende e-helseteknologi og Lyse kobler velferdsteknologi inn i de smarte husene.
Virkemiddelapparatet, inkludert Forskningsrådet, ser denne koblingen mellom internett, bærekraft og næringsutvikling. Men det er ikke alle kommunale eller nasjonale politikere som ser den. Og de energiselskapene som står imot slike europeiske vinder (og solstråler) og rendyrker sin tradisjonelle silotilhørighet, risikerer å ende opp med mindre «smarte» (og attraktive) kommuner med redusert næringsutvikling.
Norges plan B: energisystemer og industrielle kraftbrukere
Fremtidens digitaliserte og desentraliserte energisystemer kommer, til Europa og til Norge. Overgangen skaper enorme forretningsmuligheter i en verdensomspennende teknologirevolusjon.
Aktører som griper fatt i denne muligheten bygger videre på det vi har gjort i Norge, på elbil der Norge er et godt kjent foregangsland, og på energisystemer – der Norge er et litt mindre kjent foregangsland. Verdens første energibørs, Nord Pool, er basert på en algoritme fra Halden og den europeiske energibørsen bygger igjen videre på Nord Pool.
Og til de som frykter for vannkraftens verdi fremover dersom vi slipper inn storskala energieffektivisering og småskala kraftproduksjon: Det vil være etisk uforsvarlig og samfunnsøkonomisk ugunstig ikke å bruke vannkraften. Men vi kan ikke sentralstyre forbrukerne, vi kan ikke låse dem fast ved tvang eller forbud mot småskala fornybar. Vi må analysere markedet og trender og agere i dag for å sikre at vannkraftens brukere er på plass om fem år, og om 15 år.
Brukerlandskapet forandrer seg. Solceller dukker opp på hus og hytter og til og med på offentlige bygg, i regi av aktører som Statsbygg. Energieffektiviseringen brer om seg. Selv om vi elektrifiserer transporten og sokkelen, vil forbruket av vannkraft sannsynligvis ikke øke i Norge. Og mens sol- og batteriteknologien utvikler seg i rasende fart, er det meget godt mulig at Europa heller ikke har betalingsvilje for enda flere kabler til overføring av norsk vannkraft om 10-15 år.
Vannkraft som batteri kontra store batteripakker
Men noen kraftbrukere vil ha for store og for stabile behov for kraft til at sol og vind og batterier vil svare seg økonomisk. Det finnes allerede et godt egnet batteri for et 300 MW industrianlegg, for eksempel et aluminiumsverk – og det er vannkraftmagasinene. Det vil sannsynligvis være samfunnsøkonomisk lønnsomt å gjøre det slik en god stund fremover, fremfor å bygge batteripakker til 300 MW-brukere.
Nye industrielle brukere kommer til også. Det skal etableres 6000 MW ny datasenterkapasitet i Europa de neste årene for å håndtere digitaliseringen. Vi kan velge å bygge nok kabler til å transportere 6000 MW vannkraft til Europa – det vil koste oss en god del titalls milliarder. Eller vi kan oppfordre til etablering av noen av disse datasentrene i Norge og sende kraften i form av bits og bytes, på fiberkabler som koster et par prosent av kraftkablene.