Vår unnfallenhet i klimaspørsmålet er blitt et formidabelt moralsk dilemma. Konsekvensene av vår manglende evne og vilje til å ta fatt i problemet, rammer ikke oss, men våre etterkommere. Konsentrasjonen av klimagasser rundt jorden er nå den høyeste på 15 millioner år. Stadig flere forskere påpeker at togradersmålet for temperaturstigning kanskje ikke lenger er realistisk. Situasjonen er utålelig!

Det må settes en ny dagsorden i Norge og internasjonalt når det gjelder klimaspørsmålene.

Det felles utgangspunkt må være at vi umiddelbart må få satt i verk de tiltak som er nødvendige, dersom det skal være mulig å imøtekomme kommende generasjoners krav på et miljø i balanse.

Rettslig side

Vi må også innse at kravet om et rent miljø ikke bare har en moralsk, men også en rettslig side. Det betyr at klimafeltet ikke bare er et politikkområde, underlagt politikkens skiftende vinder, men også et rettsområde, styrt av fundamentale rettsprinsipper.

Et utgangspunkt for en rettstenkning vil være naturretten, en tankeretning eller filosofi som i den vestlige verden går tilbake til Aristoteles. I middelalderen ble disse tanker bearbeidet av en rekke filosofer, bl.a. Thomas Aquinas, og senere – i opplysningstiden – av filosofer som Thomas Hobbes og John Locke. Kjernen ligger i den menneskelige tanke og bevissthet, til vår forestilling om at det til det enkelte menneskets liv, til det å være menneske, knytter seg noen grunnleggende forutsetninger som må være oppfylt, og følgelig vil måtte manifestere seg som rettigheter for den enkelte. Eksistensen og innholdet i disse er på sett og vis selvforklarende. De søker – strengt tatt – ingen begrunnelse utenfor seg selv. De er en funksjon av det ene liv hver og en av oss har fått oss tildelt, og har som formål å sikre dette og fremtidige liv – fysisk, materielt, åndelig og sosialt.

Miljø i balanse

På samme måte som naturretten er kilde og utgangspunkt for de skrevne menneskerettigheter, slik vi kjenner dem fra en rekke sentrale konvensjoner, er det lite tvilsomt at naturretten også beskytter dagens og kommende generasjoners rett til et miljø i balanse, herunder klimatiske forhold som sikrer naturens reproduksjonsevne og mangfold. Naturretten vil være overordnet nasjonal lovgivning. Eksistensen av en slik overordnet norm er folkerettslig anerkjent i en rekke sammenhenger, bl.a. gjennom erklæringen fra FNs verdenskonferanse om miljø i Stockholm i 1972:

«Mennesket har en grunnleggende rett til frihet, likhet og tilstrekkelige livsbetingelser i et miljø som har slik kvalitet at det tillater et liv i verdighet og velferd, og det bærer et forpliktende ansvar for å beskytte og forbedre miljøet for kommende generasjoner».