Som justisminister i Oklahoma kjempet Pruitt direkte mot at delstatene skulle følge føderale pålegg i klimaspørsmål, som kan også bety at de individuelle statenes klimaprogrammer kan bli dvaskere.

Dette følges opp av det som tegner å bli en aggressiv jakt på de som har bidrar med kunnskap og dialog i klimaspørsmål, en avvikling av offentlig metodikk for prising av de sosiale kostnadene med forurensning, og ganske snart antakelig en reversering av mange av de ferskeste klimatiltakene fra Obama-administrasjonen.

I tillegg blokkerer USAs fossilvennlige ledertrio alle realistiske veier mot global enighet om en karbonpris - som både av økonomer og de mest foroverlente oljeselskapene regnes som den optimale veien mot reduserte utslipp. Det gjør det også usannsynlig med en plan B for karbonprising, nemlig bilaterale karbonpris-avtaler mellom de tre store handelsblokkene, EU, Kina og USA.

Oppsummert kan Trump dermed se ut til å få stor effekt på delstatsnivå, nasjonalt nivå, internasjonalt nivå. I tillegg må man anta at viljen til å bidra i enkelte fremvoksende økonomier vil minke på, når velstandsutviklingen til egne innbyggere skal veies mot internasjonale forpliktelser selv de største og mest velstående landene snur ryggen til i løpet av det første året. Det er svært alvorlig.

Raymond og Oslo

Antakelig er det så alvorlig at vi nå må avskrive storpolitikken som bidragsyter i klimakampen i mange år fremover.

Det overlater et stort ansvar til politikerne et nivå lenger ned. Lokalpolitikerne, spør du? Ja, i motsetning til de fleste andre storpolitiske spørsmål er klimakampen et der lokale bidrag kan monne.

70 prosent av verdens utslipp skjer i byer. Ordførerne i40 av verdens storbyer –deriblant Oslo – har dannet en allianse for å redusere utslipp. Og de kan egenhendig forplikte minst like store, og minst like realistiske kutt som i storpolitikken. Oslo har siktet seg inn mot å fjerne 840.000 tonn CO₂ i løpet av fire år.Med forholdsvis enkle tiltak innen energiforsyningen til bygg, avfall og transport kan byen klare å halvere sine utslipp.

Næringslivet

Også gjenstår muligheten for at bedriftene blir de som tar Paris-ansvaret. Flere av de største selskapene i verden harøkende appetitt for fornybar, og samler seg om metodologier for å vise frem hvordan deres aktiviteter innen investeringer, produksjon og sosial profil bidrar til klimaet, for eksempel gjennomGlobal 100, der blant annet Storebrandløftes frem for sin investeringsprofil.Stadig flere av bedriftene setter seg 100% fornybar-målsetninger, og er på vei dit gjennom sine energikjøp - som når Googlekjøper langsiktig vindkraft fra Norge- ved å ta ned energiforbruket ogved å produsere mer energi selv.

Om det vil stå noe formelt igjen av Paris-avtalen om et år, gjenstår å se.

Men det avtalen oppnådde var å kommunisere klart og tydelig et absolutt minimum av CO₂-kutt på internasjonalt og nasjonalt nivå.

At hele verden et øyeblikk var enige om det, skapte en utvetydig rettesnor alle kan måle seg mot. Paris-løftene blir stående som minstemål for klimaambisjoner selv om nasjonalstatene ikke skulle ønske eller ikke skulle klare å innfri dem.

Det blir vanskelig å si at man er miljøvennlig om den regjeringen, bedriften eller byen man leder ikke er på sporet av Paris-målene – uansett hva andre måtte gjøre.