Land etter land lanserer ambisiøse strategier og konkrete planer for satsing på hydrogen, men i Norge venter et utålmodig næringsliv fortsatt på regjeringen. Det nærmer seg en politisk unnlatelsessynd å ikke ta hydrogen på alvor.
Blir Høyres forslag en politisk realitet vil Norleds hydrogenferge som skal settes i drift i 2021 på sambandet Hjelmeland-Nesvik-Skipavik, få selskap av flere. (Illustrasjon: Westcon.no)
Hydrogen kan erstatte olje, kull og gass innen transport, varmeproduksjon og industri. Hydrogen er samtidig råmateriale for ammoniakk, som er den viktigste byggesteinen i nitrogengjødsel og dermed matvareproduksjon. For å lykkes med avkarbonisering av transportsektoren som helhet, er hydrogen avgjørende.
Næringslivet er klart, men den nasjonale hydrogenstrategien lar vente på seg
Norge er i en unik posisjon når det gjelder satsing på hydrogen, både med tanke på grønt hydrogen fra fornybar energi og blått hydrogen fra naturgass med karbonfangst og -lagring (CCS). Like fullt har satsingen latt vente på seg, til tross for stor interesse fra næringen. I februar 2019 inviterte regjeringen til en åpen innspillsrunde knyttet til en nasjonal hydrogenstrategi. Mer enn 70 aktører deltok med innlegg, og møtet som var estimert til to timer måtte utvides til å vare i nærmere fire.
Men til tross for massiv interesse og konkrete anbefalinger fra en samlet næring har den nasjonale hydrogenstrategien ennå ikke blitt ferdigstilt. I mellomtiden ser vi at land etter land ute i verden kommer med ambisiøse strategier og konkrete planer for satsing på hydrogen. Det nærmer seg en politisk unnlatelsessynd å ikke ta hydrogen på alvor.
Hyundai og sveitsiske H2Energy har gått sammen om å utvikle lastebiler drevet med hydrogen. (Illustrasjon: hyundai.hm.com)
I Finansavisen 21. april bidro Greenstat sammen med aktører som Statkraft, Nel, Kværner, Yara og Hexagon med et debattinnlegg hvor budskapet var klart og tydelig: «Hydrogen kan bli Norges neste industrieventyr». Med et slikt kobbel av næringsaktører skulle man tro at politikerne stod klare til å legge forholdene til rette for en satsing som de aller fleste kan stille seg bak. Men slik er det ikke, og i stedet ser man at ansvaret skyves rundt mellom departementene. Hydrogen faller ikke bare mellom to, men minst fire politiske stoler.
OED har ikke prioritert hydrogen
Olje- og energidepartementet har fått ansvaret for å utarbeide den nasjonale hydrogenstrategien, og som energibærer hører hydrogen naturlig hjemme under OED. Utfordringen ligger i at OED domineres av petroleumsnæringen. Og i forhold til Norges viktigste næring blir det meste smått, også en hydrogensatsing. Dermed har ingen av de foregående olje- og energiministrene valgt å løfte fram hydrogen. Siden hydrogen kan produseres både fra fornybar energi og fra naturgass burde det imidlertid stå høyt på agendaen for en ny minister som ønsker en grønn profil.
KLD bidrar med prosjektstøtte, men mangler helhetlig hydrogenansvar
Klima- og miljødepartementet overtok for to år siden eierskapet til Enova fra OED. Enova tildeler årlig ca. 3 milliarder kroner til prosjekter som omstiller Norge til lavutslippssamfunnet, herunder også hydrogenprosjekter. Utfordringen ligger nettopp i at Enova støtter prosjekter, uten at det tas et helhetlig ansvar for en nasjonal satsing på hydrogen. Til det trengs det en nasjonal hydrogenstrategi, som altså ligger under OED.
NFD mangler statlig selskap med riktig mandat
Næringsdepartementet forvalter eierskapet til viktige statlige selskaper, blant andre Statkraft, Statnett og det nyetablerte klimainvesteringsselskapet Nysnø. Sistnevnte, som lenge gikk under navnet Fornybar AS, ble etter forslag fra Venstre etablert av dagens regjering. Opprinnelig foreslo man at selskapet skulle investere i større prosjekter og selskaper som ikke lot seg realisere uten statlige investeringer. Eksempler det ble pekt på var havvind og storskala hydrogenproduksjon. Mandatet til Nysnø er i dag begrensende i så henseende, ettersom selskapet i hovedsak investerer i skalerbare teknologiselskaper. Næringsminister Iselin Nybø har dermed ingen gode virkemidler for å gjennomføre investeringen i store infrastrukturprosjekter som kan skape nye arbeidsplasser innen områder som havvind og hydrogen.
SD bidrar med hydrogenferjeanbud
Samferdselsdepartementet er gjennom Statens vegvesen i dag det departementet som kanskje bidrar mest til å utvikle gode hydrogenprosjekter. Gjennom anbudet på verdens første hydrogenferje har Vegvesenet stimulert til teknologiutvikling som gjør at Norge vil få sin første hydrogenferje i drift fra og med 2021. I disse dager leveres det også inn en innstilling om at anbudet på Vestfjorden-ferjene skal være et rent hydrogenanbud. Et slikt anbud er riktig vei å gå for å stimulere til investeringer i en hydrogenbasert verdikjede fra fornybar energi til flytende hydrogen, levert som drivstoff til framtidens utslippsfrie ferjer.
Ferdigstill den nasjonale hydrogenstrategien innen 3.juni 2020
OED bør intensivere arbeidet med den etterlengtede nasjonale hydrogenstrategien slik at den kan presenteres senest under den nasjonale norske hydrogenkonferansen 3. juni hvor olje- og energiminister Tina Bru skal holde innlegg.
2 milliarder til nytt statlig hydrogenselskap
Et konkret forslag for å få fart på en ønsket hydrogensatsing, er å etablere et statlig selskap, Hydrogen AS, som tilføres 2 milliarder i oppstartkapital. Selskapet bør gis mandat til å investere i selskaper og prosjekter knyttet til hydrogenproduksjon og -distribusjon.
Hydrogen AS bør legges under Næringsdepartementet og det bør opprettes med en lettbent administrasjon som trekker på kompetanse fra det eksisterende hydrogenmiljøet i Norge.
Australia lanserte denne uken en tilsvarende modell hvor de som et av virkemidlene i sin nasjonale hydrogenstrategi skyter inn 300 millioner australske dollar (ca 2 milliarder kroner) i et fond med navn «Advancing Hydrogen Fund».
Det er ikke et spørsmål om Norge skal satse på hydrogen, det handler bare om når. Og den tiden er nå.
USA har ingen føderal delegasjon i Belém. Det etterlater et maktvakuum i forhandlingene på COP30, med konsekvenser for klimaambisjonene og verdens klimapolitiske dynamikk, skriver Svein Tveitdal.
