Med en regjering og kongress som ikke tar avskoging på alvor, vil effekten av styringsvakuumet vedvare. De positive klimaresultatene som Brasil har fått til gjennom stor reduksjon av avskogingen siden 2005, vil da kunne forsvinne på få år.

Politisk vilje avgjørende

Brasil var det første, og er fortsatt det viktigste samarbeidslandet for Norges klima- og skogsatsing. Da Norge og Brasil inngikk samarbeidet i 2008 var Brasil allerede godt i gang med å kutte i avskogingen. En endring som var drevet av den daværende Lula-regjeringens politiske vilje og en sterk miljøbevegelse.

Etter at Lula gikk av i 2011 ble det mindre trykk på å redusere avskogingen, og avskogingsraten har flatet mer ut. Med Bolsonaro kan det nærmest bli snudd på hodet. Hva betyr det for Norge?

Sender klimapolitiske bølger til Norge

Avtalen mellom Norge og Brasil er resultatbasert. Det betyr at vi belønner Brasil dersom avskogingen det siste skogåret er lavere enn gjennomsnittet av tidligere avskoging basert på en tidligere tiårs-periode. I 2015 og 2016 gikk utbetalingene kraftig ned i takt med økt avskoging i Brasil og innføring av en ny referansebane. I 2017 gikk imidlertid avskogingen ned igjen.

Suksessen og legitimiteten til en resultatbasert ordning betinges av nettopp resultater. Men antagelig ser vi ikke så mange positive resultater fra Brasil etter valget.

Flaggskipet kan springe lekk

Klima- og skogsatsingen er Norges største enkeltstående klimatiltak. Det blir stadig trukket frem som flaggskipet i den norske klimapolitiske porteføljen, og som selve beviset på at Norge bidrar til å redusere klimagassutslipp. Med en Bolsonaro-ledet regjering står hele skogprosjektet i Brasil i fare. Det illustrerer hvor sårbar norsk klimapolitikk er for variabler vi ikke har noen mulighet til å kontrollere selv. For selv om byggesteinene i Paris-avtalen er nasjonale bidrag, viser blant annet klimameldingen at den norske linja med å kutte i utlandet fortsatt er høyst levende.

Hva bør Norge gjøre?

I disse dager forbereder Stortinget seg til behandlingen av statsbudsjettet. Økt innsats i klimapolitikken kan godt tenkes å bli tema gitt den ferske rapporten fra FNs klimapanel og debatten i etterkant. Skogsatsingen er en del av det tverrpolitiske klimaforliket, men har blitt overraskende lite debattert. Kanskje det er på tide med en bredere debatt om regnskogsatsingen og innretningen på den i lys av rapporten fra klimapanelet og utviklingen i Brasil. I stedet for å kutte i satsingen grunnet dystre utsikter, har flere tatt til orde for å øke den. Slik det også ligger an til i statsbudsjettet: trenden med at verdens regnskoger fortsatt hugges ned i økende grad må stoppes om vi skal nå målene i Paris-avtalen.

Norge kan gjøre lite med Bolsonaro, men norske myndigheter og forbrukere kan stille krav til landene vi handler med og produktene vi kjøper. Vi kan også samarbeide med andre land om handelsinitiativer som begrenser klimafotavtrykket til det vi importerer. Likevel, verden er en uforutsigbar plass som styres av en rekke forhold som Norge ikke kontrollerer. Norges klimainnsats, og vårt rykte og legitimitet, avhenger av at vi klarer å få ned utslippene på eget territorium også.

USAs fravær svekker ambisjoner – men gir også muligheter