– Det spørs hvilket tema du snakker om. På utslippskutt, er EU og de små øystatene klare pådrivere. En stor gruppe utviklingsland som inkluderer India, Saudi-Arabia og Venezuela, holder igjen og dels blokkerer på dette området. Når det gjelder andre tema – som kompensasjon for tap og skade fra klimaendringene, er det igjen de små øystatene som presser hardt på. Der er det først og fremst USA som er den store bremseklossen. Det som er sikkert, er at det sjelden er tvil om hvor konfliktlinjene går.

– OK, så hvor går de viktigste konfliktlinjene?

– Den virkelig store og lange konfliktlinjen går mellom rike og fattige land. I klimakonvensjonen fra 1992 defineres det to grupper av land: Developed og developing. I Paris klarte man å bevege seg bort fra denne litt kunstige todelingen, og fikk et mer nyansert bilde av hvordan verden faktisk er. Klart at det er noen som trenger mer støtte enn andre, men å dele verden i to slik konvensjonen gjør, blir for enkelt. Men nå er det blitt omkamp om hvordan dette skal implementeres i praksis i regelverket. Mange land, spesielt de såkalte likesinnede utviklingslandene, presser hardt for å gå tilbake til den gamle todelingen. Også på dette som gjelder bokføring og innsyn, har vi hatt klare motpoler lenge i Kina og USA. Kina er lite glad i at andre skal se dem i kortene. USA, EU og Norge for et mer transparent system. Til slutt har du et tema som nevnte tap og skade fra klimaendringer, der går fronten i stor grad mellom øystatene, og USA.

– Har du sett tegn til noen nye allianser?

– Vel, både og. Fordi delegasjonene er så store og det er så mange involvert, har man delt landene inn i grupper, G77 og Kina er den største gruppen, EU utgjør en annen gruppe, Norge er med i den såkalte Umbrella-gruppen sammen med blant annet USA, Australia og Russland. Det er disse gruppene som utgjør hovedenhetene i forhandlingene, og det er som regel gruppene som uttaler seg heller enn enkeltland. Samtidig går alliansene også på kryss og tvers av disse gruppene. Det er mye som fortsatt er som det har vært lenge, men vi ser litt bevegelser. For eksempel at EU og øystatene finner hverandre. Det var nettopp en slik allianse som gjorde det mulig å få til mandatet for Paris-avtalen.

– Hvis vi skal ta for oss noen enkeltland: USA. Enkelte har fryktet at de ville sabotere forhandlingene. Du nevnte at du håpet de holdt seg i skinnet. Gjør de det?

– Trump har jo annonsert at de vil trekke seg, men de er fortsatt part i Parisavtalen. Det virker ikke som om forhandlerne har fått noen klare nye instrukser. Så langt virker det snarere som om de viderefører det arbeidet de har stått for tidligere. De har fortsatt felles interesser med EU og Norge om for eksempel å kreve mer innsyn i lands bidrag, for eksempel. Det virker også som om de har døren på gløtt for at de kan være med videre også. Kanskje vil de sende et inn nytt bidrag som er mindre ambisiøst. Samtidig er dette ikke forhandlinger på politisk toppnivå. Det kan hende at neste fase av møtet, med ministere til stede, kan by på større problemer.

– Kina, som slipper ut mer klimagasser enn noen andre land – hva er agendaen deres i år?

– De tilhører gruppen av såkalte likesinnede utviklingsland. Men de har ikke vært like tøffe i kravene sine i år som tidligere, de er mer kompromissvillige, kanskje mer sitt ansvar bevisst. Dette kan dels komme av at de forsøker å innta en lederrolle etter USA. Kina virker rett og slett mer konstruktive enn tidligere år. I alle fall mer enn India, som er vesentlig mer steile.

– Hva med EU?

– På store utslippskutt er de en klar pådriver. De fremstår også litt mer imøtekommende for interessene til utviklingsland, for eksempel med tanke på dette med tap og skade. Generelt fremstår EU som en lederskikkelse for verdens rike land, slik Kina fremstår som lederen for utviklingslandene. Nå som USA har tatt en mer tilbakeholden rolle, tar EU mer initiativ, de fremmer forslag, de presser på for mer ambisiøse mål.

– Og hva med Norge?

– Norge er opptatt av implementeringsregelverket, og deler mange av EUs holdninger. Men en ting som er spesielt viktig for Norge, er markedsmekanismer. Fordi Norge i stor grad har basert sin klimapolitikk på slike markedsbaserte løsninger, altså at det skal være mulig for Norge å kjøpe kvoter. Det er blant annet et ønske at den nye ordningen vi skal bruke fremover skal være sektorbasert. Alt dette kan man lese mer om i posisjonsnotatet som ligger ute på regjeringen.no.

– Til slutt: Forhandlingene foregår i Bonn. Tysk miljøbevegelse er opptatt av å avvikle tysk og europeisk kullindustri. Har de lykkes med å få dette på dagsordenen?

– I media, ja. Det har vært en del demonstrasjoner og liknende som har fått oppmerksomhet, særlig i mer spesialiserte medier. Men jeg tviler på om får noe å si for selve forhandlingene.

Vil du vite mer? Se de offisielle hjemmesidene til COP-møtet.