Forskere har testet fem ulike energi­fremtider for Norge

Hva om vi bare lar en av disse interesseorganisasjonene som mener så mangt og mye om energipolitikken få boltre seg fritt i Energidepartementet og styre på som de vil – for ja, la oss si – de neste 25 årene? Hva ville skjedd da?

Det er i praksis det en gruppe NTNU og IFE-forskere i forskningsenteret NTRANS, nå har forsøkt å svare på. På papiret og i teorien, vel å merke.

LO, Norsk Industri, Bellona, ZERO og WWF er i tur og orden lagt under lupen. Gjennom spørreundersøkelser og intervjuer har forskerne kartlagt hvilke prioriteringer og mål organisasjonene har i energipolitikken. Deretter har de matet det hele inn i energisystemmodellen med det klingende navnet IFE-TIMES-Norway.

Den dekker hele det norske energisystemet – fra kraftproduksjon og nett til sluttbruk – og regner på hvordan energibehovet kan dekkes fram mot 2050 på en mest mulig kostnadseffektiv måte. Organisasjonenes politiske ønsker blir så lagt inn som rammer. Innenfor disse får modellen velge hvilke teknologier og investeringer det lønner seg å satse på.

Resultatet blir fem ulike Norge anno 2050, avhengig av hvilken organisasjon som får sette premissene. NTNU skal legge frem rapporten under Arendalsuka onsdag.

Modellberegningene er ikke en prognose, men heller et tankeeksmpirent som synliggjør mulige konsekvenser av organisasjonenes prioriteringer, forteller IFE-forsker Pernille Seljom.

– Og det er vel heller ingen kåring. Men forklar, hvorfor er det interessant?

– Dette er jo sentrale aktører i energi- og klimadebatten. Å få et innblikk i hvordan de ulike standpunktene deres er begrunnet og hvilke konsekvenser de kan ha, er viktig for å få en bedre forståelse for energiomstillingen.

Analysen er den tredje av sitt slag. Fra før har forskerne gjort tilsvarende undersøkelser av de norske politiske partiene. Ifølge Seljom er forskjellen på organisasjon og parti stor.

– Det er et mye større sprik i både mål og hvordan de skal nås blant de politiske partiene, sier hun.

Det har sine naturlige årsaker, mener Seljom.

– Partiene har jo temmelig mange hensyn å ivareta, mens interesseorganisasjoner har et mer ensidig fokus. Det er ikke nødvendigvis deres jobb å tenke på hvordan deres foretrukne politikk på sitt område slår ut i et annet.

Sparing mot økt forbruk

De fem organisasjonene er enige om mer enn man kanskje kunne vente, forteller Seljom.

Alle støtter de norske klimamålene og mener mer av kuttene bør gjøres hjemme enn ute. Alle mener Norge trenger mer fornybar strøm. Alle anerkjenner at energiomstilling vil berøre natur. Alle forholder seg også til en ny geopolitisk situasjon der norsk gass har fått større betydning i Europa.

Men der ord skal bli til handling, skiller de lag.

I sin tilnærming til energiomstilling er Norsk Industri, LO, Bellona og ZERO i hovedsak produksjons- og teknologiorienterte.

– Dette betyr at fokuset deres er på å øke kraftproduksjon, og fremme teknologiske løsninger heller enn å redusere behovet for energi og en bredere samfunnsendring, forklarer Seljom.

WWF skiller seg ut ved å skåne naturen som et premiss, og derfor være den som i størst grad vektlegger å unngå utbygging i sårbare områder i tillegg til forbruksreduksjoner

– Alle sier de prioriterer naturhensyn, men fra intervjuene er det tydelig at WWF kommer ut som den som prioriterer det høyest, og følgelig er, sammen med ZERO og Bellona, de som er mest opptatt av energisparing og få ned energibehovet, sier Seljom.

Hvor mye strømproduksjon får vi i 2050?

Det er stor variasjon i hvor mye strømproduksjon vi kan ende med basert på synspunktene og prioriteringene til de ulike organisasjonene. I 2050 varierer produksjonen fra 209 TWh for Norsk Industri til over 257 TWh for ZERO.

Variasjonen skyldes først og fremst hvor ulikt syn på hvor mye vindkraft som kan bygges ut.

At Norsk Industri havner nederst har å gjøre med at de motsetter seg hybridkabler ved utbygging av havvind, hvor havvind kobles både til Norge og til det europeiske kraftmarkedet. Uten slike forbindelser reduseres lønnsomheten i havvind betydelig, anslår analysen.

At WWF havner nest nederst, på 212 TWh, har å gjøre med at de i større grad enn de andre organisasjonene motsetter seg utbygging av vindkraft på land.

Hvor mye strøm bruker vi?

Felles for alle organisasjonene er at energisystemet blir mer fornybart fram mot 2050. Forbruket av strøm og biobrensler øker, mens bruken av fossile energibærere reduseres.

Analysen kommer også frem til betydelige forskjeller i det samlede strømforbruket. Følger vi Norsk Industri og LOs ønsker, får man det høyeste energiforbruket i 2050, med 198 og 209 TWh. Dette skyldes at de prioriterer høyere olje- og gassaktivitet enn de andre organisasjonene og at de legger mindre vekt på energieffektivisering og energisparing i bygg og transport, enn miljøorganisasjonene.

WWF fremmer tiltak som vil føre til det laveste strømforbruket, med 161 TWh, som følge av utfasing av olje- og gassvirksomhet, lavere transportaktivitet og mer energieffektivisering i bygg.

Hvor mye utslipp har vi i 2050?

Norge har et lovfestet klimamål om å kutte 90-95 prosent av utslippene i 2050 sammenliknet med 1990. Alle organisasjonene er enige om at norske klimamål bør nås gjennom utslippskutt i Norge, fremfor ved å finansiere utslippsreduksjoner i andre land.

Når det likevel er variasjoner i hvor mye CO₂-utslipp det vil være i 2050, er det basert på ulike tilnærminger til CO₂-avgiften og hvordan man vil utvikle norsk olje- og gassvirksomhet.

WWF og Bellona ønsker en høy CO₂-avgift fremover, satt til å være 8000 kroner per tonn i 2050, mens ZERO ønsker en mer moderat økning til 4000 kroner per tonn. LO og Norsk Industri har ikke uttrykt noen tydelig posisjon for CO₂-avgift, men i analysene har vi benyttet Finansdepartementets karbonprisbane for 2026.

Alle organisasjonene oppnår betydelige utslippskutt fram mot 2050, med utslipp fra energisystemet under 5 millioner tonn i 2050. Videre er det Bellona og WWF med høyest CO₂-avgift og en utfasing av olje- og gass-sektoren oppnår de største utslippskuttene.